Et sitat er gjengivelse av et kort utdrag fra en tidligere uttalelse eller skriving i tegningen av en tekst eller i en form for muntlig uttrykk. Det kan være en del av en referanse. Ifølge Olivier Millet er et sitat "et faktum av tale (ved å skrive), per definisjon individuelt og unikt, som blir tatt opp som sådan - sitert - av en annen høyttaler eller en uendelig høyttaler" Sitat er, sammen med plagiering , hentydning , hypertekstlink og referanse , en av formene for fenomenet intertekstualitet .
I følge Antoine Compagnon inneholder begrepet sitering fem “elementære strukturer” : en tekst 1 “der utsagnet vises for første gang og hvor det tas”; en tekst 2 "der samme utsagn vises en gang til, i repetisjon"; “Selve utsagnet”; en forfatter 1 (den som siteres); og en forfatter 2 (den som siterer) ( La second hand , 1979, s. 56 ). I virkeligheten er ting mer komplekse. For eksempel er forfatteren av det siterte ordet eller teksten generelt forskjellig fra den som siterer, men en forfatter kan trenge å sitere selv; dessuten kan tekst 2 (gjenopptakelsen) avvike mer eller mindre fra tekst 1 (originalen).
Karakteristikken for et sitat er å være et utdrag. Det skilles derfor fra maksimale eller ordtak , mottoer og andre formler, ordtak , slagord, etc. som dukker opp umiddelbart i sin korte form, og dessuten generelt er anonyme, selv om visse ordtak for eksempel kan finne sin opprinnelse i et litterært sitat. Men dette ordet kan brukes som et generisk begrep for enhver form for kort uttrykk, spesielt i sitatbøker.
Formålet med et sitat er å forsterke virkningen av en tekst ved en form for rekvisisjon av uttrykket til en forfatter av noe kjent. Sitatet støtter argumentet eller illustrerer det med en annen formulering, generelt valgt for sin spesielt elegante eller innflytelsesrike karakter; det kan også gjøre det lettere å introdusere spørsmålet som diskuteres, ved å knytte det til en tankegang, eller ved å knytte det til en formel som er kjent for målgruppen.
Utdraget er generelt valgt for sin representativitet av teksten eller enda mer direkte av forestillingene til forfatteren. Sitering er derfor både en form for karakterisering og substitusjon. I tillegg til å respektere forfatteren, gir den nøyaktige angivelsen av kilden (verk, tale) leseren eller lytteren muligheten til å kjenne konteksten, verifisere materialets nøyaktighet, relevans og å utdype kunnskapen om det opprinnelige problemet.
Bruken av sitatet er delikat av sin art, siden det siterte emnet på den ene siden er mer eller mindre godt delt inn i en helhet og isolert fra denne sammenhengen, og på den annen side integrert i en annen kontekst som kan ha bare vag forbindelse med den første, siden ingenting forplikter forfatteren eller taleren til å respektere disse forholdene.
Denne overføringen fra en kontekst til en annen rettferdiggjør at bruk av tilbud er underlagt copyright . Når det gjelder de moralske rettighetene til enhver forfatter over hans arbeid, er det viktig å sitere forfatteren av det gjengitte utdraget, for å unngå enhver form for endring, for å gi så mye som mulig den nøyaktige kilden som utdraget ble hentet fra. . Hvis denne kilden ikke er offentlig, og hvis det reproduserte utdraget er langt, er det forsvarlig å be om autorisasjon fra forfatteren eller hans etterfølgere i tittelen, et trinn a fortiori kreves hvis mer enn ett siterer fra det samme verket.
Sitatet utgjør problemet med å tilegne seg ideer og oppfinnelser til andre. Ved første øyekast kan to situasjoner oppfattes i forhold til andelen sitater. På den ene siden kan flere typer studier være basert på en fornuftig bruk av et stort antall sitater, og alt talentet til forfatteren kan legitimt bare bestå i riktigheten av deres valg og artikulasjon. Omvendt kan andre essays utvikle seg i den kritiske utforskningen av perspektivene som åpnes av et enkelt utdrag, betraktet som representativt for en tid, et arbeid, en skole osv. Et veldig stort antall mellomforhold kan tenkes, uten at noen teoretisk regel garanterer en minimumsverdi for disse forskjellige komposisjonene.
Innen det vitenskapelige feltet forbedrer tilstrekkelige og godt hentede sitater den vitenskapelige strenghet og gjør det mulig å gå tilbake til opprinnelsen til en teori eller informasjon. I de verste bruksområdene kan sitatet lett bli villedet, med fare for å svekke motivets troverdighet i stedet for å støtte dets rammer. Sitatets forhold til konteksten er avgjørende i denne forbindelse: det må ikke fremstå som "fast" på en inkonsekvent uttalelse. "Sitat er noen ganger en visdom av kunnskap ” .
Uvitenhet om kildeteksten forbyr ikke sitatet, derfor ved gjenbruk av sitater fra andre. Men dette gjenbruket risikerer å forstyrre leseren ved å foreslå for ham at forfatteren søker å pålegge noen av sine lesinger og hans erudisjon , eller verre, risikerer feiltolkning eller en misforståelse, som også utvetydig vil demonstrere uvitenheten om den opprinnelige teksten. På samme måte styrker tankeløs gjenbruk risikoen for anakronisme og andre former for forvrengning av originale ideer
