Evjuvegen i Gulsviks dype skoger

Forrige helgs turfølge innover i Gulsviks dype skoger la vi turen. Trivelig turselskap var tre lundehunder, Tølle, Tassen og Findus. Bella har så vidt hilst på to av dem tidligere, for et år siden omtrent, men man skulle tro de var gamle kjente hele gjengen.

 

Ett år etter første gang vi møttes på ordentlig på Teinvassåsen, så møttes vi igjen. Vi har fulgt hverandres blogger i mange år, vært med hverandre på tur via bilder på nettet, år etter år. Tilfeldigvis var vi på hyttetur på Teinvassåsen i fjor på to hytter som lå "vegg i vegg". 

En liten kommentar på et innlegg Inger Synnøve hadde, så brått ble det avtalt å ta en fjelltur forrige helg. Egentlig skulle vi tatt en fjelltur, men Hr Yr meldte om 13 til 14 i kasta, så Inger Synnøve la opp til en magisk skogstur isteden.

Vi parkerte i veikanten på veien opp til Sørbygda på Gulsvik, og gikk over brua, gjennom grinda og la i vei innover Evjuvegen.

Skauen bugnet av tyttebær og blåbær. Både vi og hundene gikk og spiste blåbær det meste av veien. 

Med en runde på ei mil omtrent og minnekortet passerte over 200 bilder, ja da sier det seg selv at det har vært en flott tur. 

Findus satte stor pris på turselskap av jentene. Vi så ikke en sjel eller hørte ei eneste bjelle, så vi valgte å slippe hundene. Ingen av oss har hunder som jager sauer, og jeg tror de fleste var sanket inn så seint på høsten. Vi hadde kjørt forbi noen jorder med mange sauer, så det var bare å holde ørene åpne mens vi gikk.

Til tider slo den ene SPA muligheten den andre ihjel. Det satte både Bella og Hailey umåtelig pris på, lundegutta var lettere skeptiske til slik oppførsel.

Om det ikke er flust med skilt, så finnes det noen som forteller deg hvor du er. Helt greit å gå etter telefon også, da hele strekket hadde dekningsforhold.

Den blå streken på kartet er Evjuvegen, den røde streken er alternativ rute tilbake slik at vi skulle få til en runde. Dagens bilder er tatt langs den blå streken på kartet. Vi er jo tross alt to damer i vår beste alder som har tilbrakt utallige timer på tur uten sti, Til tider ble det noen dyretråkk eller mistanker på at det kanskje kunne være en sti. Noen få meter på vei, ellers fri ferdsel og stor nytelse.

Vi så utallige vindfall i løpet av dagen, noen ble brukt som hinder, andre ble brukt som benk.

Første stopp ble ved Sørbøltjern. Godt med en kakaokopp og litt kjeks. Temperaturen var litt variabel, men alt for varmt med fleesgenser når sola skinte. Så den ble for det meste i sekken eller knyttet rundt livet.

Inger Synnøve sverget til kaffe. Tassen lurte på om det vanket noe til de firbeinte også.

Findus er liten så vi passet på at han fikk hvile og pauser underveis.

Bella klarte ikke helt å la han være helt i fred. Så hun stelte seg opp for å stirre han i senk.

Det ble litt for spennende invitasjon for Findus, så da var leiken igang.

Tølle var ikke sikker på om han skulle være med å leike, eller han skulle sette seg på fanget mitt for kos.

Hailey og Bella tok seg nok en SPA behandling i hjulsporet til lastbæreren. Vi hadde planer om å passere en håndfull vann til i løpet av turen, så det var bare å la de kose seg i gjørma.

Det ble mye oppsøkende vannvirksomhet i løpet av turen.

De helt store høstfargene var ikke der, men naturen hadde fått et snev av høst.

Bella speider etter nye venner

Tølle var godgutt da. Både han og Findus var veldig begeistret over Bella. Inviterte til leik og sjekket ut.

Der det var sti så gikk vi på rekke og rad, nesten marsjerende som 17.mai-tog.

Mange av tjernene hadde navnene spikret opp på ei buske, da kunne du være sikker på hvor du var og sjekke at kartet faktisk stemte med terrenget. I det minste før GPSens inntog.

Like viktig som skilt, er sjekking av badetemperaturen. Tassen er ikke enig i den konklusjonen, men han må liksom henge med de andre avlikevel.

Med sola som kom og gikk ble det mange stemningsbilder iløpet av dagen.

Naturen er til for å nytes.

Rart å se kjente fjelltopper fra en annen vinkel enn jeg vanligvis ser dem.

Vi skravlet som gamle kjente og det var ganske vidt spekter av temaer vi var innom.

Nytt vann og ny sjekk av badetemperaturen.

Findus er litt nysgjerrig på badetemperaturen, men var ikke helt trygg på bading ennå.

Litt nistesmat og kakao, Inger Synnøve ble skikkelig imponert over bestikket mitt. 

Findus og Bella har ikke ro i rumpa til å sitte rolig riktig ennå.

Findus inviterte  til leiking og Bella svarte på en rolig måte.

Findus føler ingen hindring på at han er liten i forhold til Bella.

Findus har fint språk og Bella var ikke voldsom, så de var en god match.

Ikke skeptisk om Bella rager over han.

Bella ble ikke særlig rein utover dagen. Vi dumpet jo innom noen spor etter lastebærere etterhvert.

Disse to kunne nok drevet på i flere timer, men vi tenkte å legge ut på neste etappe. 

Før vi gikk videre så stablet vi opp de firbeinte for et lite gruppebilde.

Tølle og Tassen er vant til å posere på steiner

Her spiste vi oss fra den ene enden av gruppa til den andre.

Det var ikke bare jeg og Inger Synøve som spiste oss over hogstflata.

Hailey tødde opp og ble med i leiken innimellom.

Findus ble overlykkelig.

Bukollen i det fjerne.

Vi nærmet oss slutten på Evjuvegen og skulle følge grusveien et stykke før vi laget en runde av det for å komme tilbake til bilen igjen.

Turen etter Evjuvegen tilbake til bilen kan du lese om i morgen.

Flokken fulltallig

 

Etter ei uke på vidvanke, satt Daisy på verandaen en morgen når jeg sto opp. Jeg regnet med at hun satt der, for det var spådd store mengder med regn den natta. Det viste seg å stemme, hele 55mm bøttet det ned. 

Litt små pjuskete av regnet og magen full av pelskladder med kvister så smatt hun lykkelig inn og stormet til katterommet for å spise mat. La seg så godt til rette i sofaen for å bli der i to døgn.

Oliver foretrekker også innelivet når det er grisevær ute. Da ligger de for det meste å sover hele tiden. Jeg skjønner dem godt jeg, jeg liker meg ikke særlig godt i regnvær jeg heller.

Daisey var nok sjeleglad for at jeg ikke passet Tix lenger, hun liker best livet slik det skal være. Det vil si uten inntrengere av noe slag hverken to eller firbeinte. Tror ikke hun er overbegeistret over seksbeinte innsekter heller.

Lurven er den eneste av kattene mine som aldri er borte et døgn. Han kan være borte ei natt, men da er han tilbake neste dag. Han går og leiter etter de andre når de ikke er der. En runde inne i huset og majuer og ute på gårdsplassen og majuer. Så er han rundt på jordet for å se om han finner mus, før han mjauer igjen. Nå må du tie stille sier jeg til han, de andre er ikke her. Da kan han legge seg for å sove litt.

Nå som det er høstlig ute og jeg fyrer i ovnen om kvelden, ligger de strøkne alle sammen og snorker om kapp.

De reagerer knapt om de blir klappet på.

Ronja liker heller ikke regnvær, så hun later som hun ikke trenger å ut for å tisse før jeg skal legge meg. 

Når Oliver har vært borte noen dager, da er det full sjekk når han kommer hjem.

Daisy viste også at hun hadde savnet de andre når hun kom hjem.

Anna Colbjørnsdatter ved Ringerikes museum

 

Professor Per Holck tok i 2002 initiativet, til en gang for alle å forsøke å få fastslått om det er ekteparet Ramus eller ikke som ligger i krypten. En prosjektgruppe fra distriktet søkte derfor i 2003 om tillatelse til å ta DNA-prøver fra nålevende etterkommere av Anna Colbjørnsdatter for sammenligning med DNA-prøver fra krypten i Norderhov.

I sin konklusjon på de vitenskapelige undersøkelsene sier Holck at, siden Annas linjer synes å stoppe på midten av 1900-tallet, kan man ikke gi en hundre prosent sikker identitet, om det da ikke siden skulle dukke opp etterkommere man ikke kjenner til nå.

Likevel mener Holck at det var så mange kjente trekk ved levningene i krypen, at han mener å kunne si at de to er Anna Colbjørnsdatter og Jonas Ramus. For Jonas Ramus' vedkommende stemmer også tannundersøkelsen med hans alder da han døde. En såkalt superimposisjon (digitaliserte bilder gjort delvis gjennomsiktige og ført over hverandre for sammenligning) av portrettbildet av Anna og ett fra hennes antatte legeme i krypen stemmer også meget godt overens.

Ringerikes Museum ligger i den praktfulle bygningen Norderhov gamle prestegård, som fungerte som en privatbolig for sognepresten fra 1635 fram til slutten av 1950årene. Et besøk her er nesten som å skru klokka flere hundre år tilbake i tid. 

Ringerikes Museum er et særdeles spennende museum, hvor du blant annet møter lokale historiske personer som senere har fått nasjonal betydning. Museet er et lokalt kulturhistorisk museum for Hole og Ringerike og har en betydelig kunst- og kulturhistorisk gjenstandssamling fra distriktet.

Ringerikes Museum ligger i den praktfulle bygningen Norderhov gamle prestegård, som fungerte som en privatbolig for soknepresten fra 1635 fram til slutten av 1950-årene. Mange av de opprinnelige romløsningene er fortsatt intakt, så et besøk her er nesten som å skru klokka flere hundre år tilbake i tid.

I utstillingene får du et nært møte med prestegårdens historie og prestekona Anna Colbjørnsdatter, som spilte en avgjørende rolle i slaget mot svenskene på Norderhov i 1716. I resten av gården kan vi by på en unik samling av ikoner, de eldste fra 1400-tallet, og et hjemmefrontmuseum i 2.et. som gir et realistisk bilde av den militære motstandsbevegelsen i de fem krigsårene. Her finner du også historien om det første møte mellom eventyrersamlerne Jørgen Moe og Peter Christen Asbjørnsen.

Velkommen til julearrangement på Ringerikes Museum 27.11 kl 11-16!

Vi ønsker å fylle museet med skikkelig julestemning og inviterer til en dag litt utenom det vanlige.

Nytt i år er at Svenskestua ikke er tilgjengelig for vanlige salgsboder fordi vi skal fylle rommet med tematikk relatert til 1700-tallet. Det er derimot plass i andre rom inklusive det som tidligere var studio til fylkesfotografen. Det er også plass til mange boder ute i den flotte hagen!

Ringerikes Museum ligger i den praktfulle bygningen Norderhov gamle prestegård, som fungerte som en privatbolig for sognepresten fra 1635 fram til slutten av 1950årene. Et besøk her er nesten som å skru klokka flere hundre år tilbake i tid. Vi forteller om Anna Colbjørnsdatter, den uredde prestekona som hjalp norske soldater med å beseire svenskene under slaget på Norderhov i 1716!

Det var her i Norderhov gamle prestegård at Jørgen Moe for første gang traff Peter Christen Asbjørnsen - da var de bare 13-14 år gamle. Det var her de la grunnlaget for et livslangt vennskap hvor interessen for innsamling av norske folkeeventyr ble vekket. Museet har flere hundre gjenstander etter disse.

I Ringerikes Museums andre etasje befinner Hjemmestyrkemuseet D14.2 seg. Utstillingen viser våpen og utstyr fra okkupasjonsårene og gir et brutalt bilde av den militære motstandskampen i årene 1940-45. Museet har også flere andre store og små utstillinger fra Hole og Ringerike, en hyggelig museumsbutikk med godt utvalg, samt en kiosk.

Anna er omtalt i det rike og delvis usikre tradisjonsstoffet som knytter seg til en begivenhet i 1716 under Den store nordiske krig. En svensk hæravdeling på ca. 500 mann, ledet av oberst Löwen, var på vei for å innta Kongsberg og sølvverket og skulle deretter angripe den norske hæren ved Lier. Svenskene tok kvarter på Norderhov prestegård kvelden den 28. mars 1716, og skal ha blitt så godt bevertet at de følte seg trygge. Samtidig skal Anna Colbjørnsdatter i hemmelighet ha sendt melding til en norsk hæravdeling på ca. 200 mann, som befant seg i nærheten ved Stein gård i Hole. Svenskene ble overrumplet, 40 av dem falt og oberst Löwen sammen med 130 mann ble tatt til fange.

Denne episoden svekket til en viss grad det svenske angrepet mot den norske hovedstyrken, som var forlagt ved Gjellebekk i Lier. Derfor kan det sies at Anna Colbjørnsdatters opptreden kanskje har bidratt til at Karl 12. måtte gi opp sitt omringningsforsøk av Oslo i 1716.

Museet var stengt når jeg var der, jeg trodde det hadde lengre åpningstid og hadde ikke sjekket på forhånd på nettet.

Har du sett disse i Oslo?

I Teatergata, på plassen foran 22. juli-senteret, finner du kunstinstillasjonen "Grass Roots Square" av den koreanske kunstneren Do Ho Suh. På avstand kan verket minne om gress som trenger seg gjennom bakkens betong, men på nært hold dukker et folkehav opp: Mange små mennesker som utgjør et stort fellesskap. Men det blir stadig flere hull i kunstverket hvor det skulle stått små mennesker. Figurene blir borte.

Den sørkoreanske kunstneren Do Ho Suh var én av tre kunstnere som i 2008 ble plukket ut til å utsmykke det nye regjeringsbygget. På avstand ligner installasjonen på gress som vokser opp av betongen. 

Først når man kommer nærmere og setter seg på huk, ser man at verket består av 50 000 bronsestatuer av mennesker som løfter i flokk. Statuene er bare 8-10 cm høye og består av 500 individuelle utforminger. 

Verket symboliserer at hver for oss er vi svake, men sammen kan vi bære de tyngste byrder. Noen steder presses hellene derfor helt opp av figurene. Do Ho Suh avviser at prosjektet, som var påbegynt før 22. juli 2011, endret karakter etter katastrofen, men han innrømmer at han ble inspirert av hvordan nordmenn taklet hendelsene. Tittelen er direkte inspirert av ordet grasrotbevegelse og hinter også til at myndighetene skal tjene folket. Verket er ment å kunne brukes som sitteplasser.

I stedet for å følge den tradisjonelle skulpturmotivet som er monumental og vertikal har Do Ho laget en vertikal og anti-monumental skulptur. Han tok utgangspunkt i arkitektenes ønske om å respektere den flate typografien utenfor bygget som skulle videreføres inn i lobbyen. I første øyekast ser det ikke ut som om det er noe der, men så forstår man at «Grass Roots Square» er på bakkenivå, samme nivå som plassen og publikum. Det er på dette nivået, grasrota, en virkelig kan forstå et samfunn.

Verket består av om lag 50.000 bronseskulpturer, med gjentagelse av 400 unike figurer. Som navnet tilsier, er inspirasjonen nettopp grasrotbevegelsen. Ifølge kunstneren symboliserer verket at selv om vi hver for oss er svake, kan vi sammen bære de tyngste byrder. Grass Root Square ble oppført i 2012, men ble påbegynt før 2011. 

Likevel har oppføringen i kjølvannet av terroren og det tydelige budskapet gitt verket en viktig plass i regjeringskvartalets øvrige minnelandskap.

Det mangler noen skulpturer der, og det er vi klar over. Det vil nå et punkt hvor de manglende figurene ødelegger opplevelsen av verket. Kunst i Offentlige Rom, den statlige etaten som har ansvaret for kunstverket. Mange av de små skulpturene løsner fordi de er sveiset under for høy varme og er ganske sprø. En annen årsak er høy temperaturforskjell: Minus 20 om vinteren, pluss 40 om sommeren. Da løsner enkelte figurer. KORO produserer, forvalter og formidler kunst i offentlige bygg og på andre offentlige arenaer. Samlingen av kunstverk er tilgjengelig for publikum på om lag tusen steder i Norge og internasjonalt.

Jeg vet ikke hvor mange som vet om disse her, men de var faktisk et fasinerende syn i halvmørket.

Stormen

At Susan Champlain ikke er som de andre turistene i Tidewater County, forstår pastor Luke Bowers umiddelbart. Susan oppsøker ham og forteller at mannen hennes har truet henne på livet på grunn av et bilde. Besøket gjør ham såpass opprørt at han nevner det for sin venn, førstebetjent Amy HunterSamme natt blir Susans døde kropp funnet på stranden. Politiet finner spor som fører til et stjålet maleri av Rembrandt, andre uløste drapssaker og de mektige kriminelle kreftene som finnes i regionen.

Amy Hunter antar at den som står bak drapet har bygget opp et nett av illusjoner og bedrag for å skjule sannheten. Amy og Luke bestemmer seg for å samarbeide for å løse saken. Samtidig risikerer de å bli drapsmannens neste skyteskive.

Jeg har vel egentlig bare en ting å si om denne boka. Den var veldig "flat", ingen spenningspunkter og en slutt som var forholdsvis forutsigbar. Ei bok midt på treet.