Lammekos etter jobb

 Det ble ingen fødsel å overvære, men disse her var rimelig ferske når jeg tittet innom på mandag. Ja jeg dro innom på vei hjem fra jobb, for å kose litt med lammene. 

Jeg snakket litt med Øystein som hjelper til når det er lamming. 

Kose seg med mamman sin

Ro i fjøset

Man blir trøtt av å bli født

Blir nok mye sauer framover, man må jo passe på mens de er små og myke,

Livet som firelamsmor

Jeg satte meg inn til kopplammene og da klatret de opp for å sitte på fanget.

Det er lov å håpe om at det kommer melk bare man suger hardt nok.

De er så forsiktige

Jeg skylder på Sofie at det blir sein middag på onsdager, men jammen brukte jeg nå tiden min jeg også når jeg var der på egenhånd.

Når jeg kom meg ut av bingen til kopplamma så krevde gutta å få litt oppmerksomhet. Selv om de hadde full krybbe av mat, så ville de bli koset med.

Noen av gutta liker å bli koset i panna, men han her elsker å bli klødd på kinnet og bak mot kjeven.

Når jeg hadde så kipe fingre som det ikke kom melk ut av, ja da måtte de bort i automaten for å få litt mat i magen.

Som alle veit, så er det ikke bare å gå ut igjen, nei man må jobbe seg mot utgangen.

De lamungene som er født først er blitt så store at de får gå utenfor fjøset med de store sauene.

Godt fornøyd med dette bildet her.

Småbarnslivet er ikke så hardt på Veme. om du ser godt etter så er hun to barns mor.

Snur man ryggen til ungene så gjør de heller ikke mye galt. 

Hun lurte på hva jeg mente med den uttalelsen der

Et bilde sier mer enn 1000 ord sier dem, men jammen setter små videosnutter litt stemning også

* *

Fjøskos

* *

En av livets gleder

Det er bare å stå rolig til ungene er ferdige med å spise.

Denne søya har full oversikt over alle tre ungene 

Så gjelder det å holde oversikt så ungen får sove i fred

Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare,

fuglen ei i skjul bak løvet, stjernen ei høyt over støvet.

Vikersundbakken x2

 

Patran var hjemme forrige helg og jeg spurte om hun ville være med opp Vikersundbakken. Jeg slang litt med leppa og sa at vi skulle ta to ganger. 

Klokka ble startet ved bilen ogdet var bare å stålsette seg for 1078 trappetrinn i første omgang, jogge ned til parkeringa igjen og nye 1078 trappetrinn. Jogge ned til bilen igjen og tiden som hadde blitt brukt var i overkant av en time. 

Allerede fra start ble jeg etter. Etter to runder hadde Patran sittet å ventet i 20 minutter. Synes ikke det var så verst jeg da, at jeg klarte å holde følge såpass bra.

Sikkert de som bruker kortere tid enn oss på to runder, men det er ikke så mange som går to runder uten pause i mellom vil jeg anta.

Første seier er opp til hoppkanten. Trappa fra hoppet og opp er bedre å gå i enn fra bunnen og opp til hoppet. Den er javnere og trinnene er litt annerledes.

Når jeg tok fatt på ovarennet, så var Patran så si ferdig med det. Den øverste svarte flekken er henne. Hun passerte noen på veien opp.

Følelsen på toppen var ikke så god som den pleier, for jeg visste at jeg måtte forte meg ned for å ta en ny runde. Akkurat da kjente jeg at jeg angret bitte litt på den planen. Men så godt det kjentes når de to rundene var gjennomført.

Tenk her setter de utfor på ski, i verdens høyeste skiflygingsbakke. Bakkerekorden er også gjeldende verdensrekord (per 1.1.2024) på 253,5 meter og innehas av Stefan Kraft. Gjeldende rekord for kvinner er også verdensrekord (per 19.3.2024) på 230,5 meter, satt av Silje Opseth, den 17. mars 2024. Ovarennet har 36 grader helling.

Det øverste stykket av veien nedover er ganske bratt, så der gikk jeg for å få igjen pusten litt og roet pulsen. Jeg lå på rundt 167 i puls oppover bakken.

Så bratt og litt løsgrus i veien etter at bilene har spinni seg opp, så ble det gåing. Jeg hadde ikke de beste sålene på joggeskoa, jeg hadde gått for demping isteden for mønster.

En har god utsikt over Vikersund og halve Modum på vei ned igjen. Så ble det løping resten og ikke tid til fotografering.

På andre runden kom jeg i snakk med en mann som tok meg igjen. Han var turist og hadde kun sett hoppbakken på tv. Han holdt ikke mye høyere fart enn meg, så jeg gikk forbi han ved hoppet da han valgte seg ei god pause. Han lurte på om det var vanlig å gå to runder, for han hadde sett meg første runden. Nei, sa jeg, de fleste går bare en runde. De fleste jogger ikke ned igjen heller.

På toppen for andre gang og turisten hakk i hel. Første runden var det pusten som bestemte farten, men på andre runden begynte jeg å merke det litt i låra når jeg startet på ovarennet.

 Det vil si at jeg brukte 10 minutter omtrent fra toppen av trappa før jeg sto ved bilen igjen. Snøtt 2 kilometer seinere.

Hundene hadde ventet i bilen så lenge, så de måtte få seg en runde før vi dro hjem for å lage middag.

Vi gikk veien oppover på andre siden av bakken, så de kunne drikke litt vann i bekken før vi dro hjem. Jeg hadde egentlig tenkt å gå en tur fra sentrum i Vikersund og langs elva nedover, men vi var småsultene og det var litt smågrått i åsene rundt oss.

Det er et stort anlegg de har laget. Historien om verdens største hoppbakke i Vikersund starter for over hundre år siden. Vikersund Skiklub ble stiftet i 1894, og i løpet av de 40 første årene arrangerte foreningen renn i seks forskjellige skibakker. Derfor valgte man i 1935 en komité som skulle finne et egnet sted for å bygge en ny skibakke. I 1936 ble Vikersundbakken åpnet og i Kristian Hovde hoppet først i åpningsrennet, men det var Hilmar Myhra fra Kongsberg som hoppet lengst, med et hopp på 85 meter. Kristian Hovde ble senere bakkesjef for Vikersundbakken og spilte en viktig rolle når det gjaldt å få utvidet bakken ytterligere. Dette skjedde først i 1955, men siden endringene ikke var tilstrekkelige for å få hopp over 100 meter, gjorde Hovde en del justeringer sommeren 1956. Dette lyktes og påfølgende vinter ble Arne Hoel den første hopper over 100-metersgrensen, med et svev på 100,5 meter.

Om du er interessert i mer informasjon om videre utvikling kan du klikke inn på siden til Vikersund.

Svigerdatter på ukjente stier

 

Når en har koset seg med Sofie og levert henne hjemme til kvelds, og sola ennå skinner. Ja da veit en at det nærmer seg sommer. Jeg så et lite skilt i en sving i fjor vår, og endelig denne kvelden fikk jeg prøvd å finne fram.

Jeg sa ifra før vi gikk at jeg ikke hadde gått denne stien før, men hadde en viss formening i om hvor vi skulle gå for å komme fram ved låven på Blystajordet igjen. Ingrid ble med på tur for Pink hadde veldig lyst til å være med på tur. Turens første rådyr hoppet over veien foran oss.

Det er god trening i oppoverbakker, og når vi tok av fra veien ved Kroksrud da ble det tvert oppover. Til tider veldig bratt.

Jeg hadde bare med meg Varga på tur, så hun skulle få litt aleine tid. Hun har blitt veldig flink på innkalling. Når hun hører navnet sitt så kommer hun løpende alt hun orker. Det er det samme om hun er nede på jordet eller vi går bortover veien.

Det var sånne mengder med elg møkk, Klart det er mye spennende å lukte på der.

Jeg skjønner ikke hva folk har så i mot oppoverbakker. Når du er på toppen så har du en flott utsikt. Ja om den ikke er så flott, så er det i det minste en utsikt.

Pink løp litt rundt, men Varga fikk en liten pause etter turen opp. Et lite råd om hvor vi skulle legge turen videre, ble til å gå til høyre isteden for å klatre opp på neste topp. Det var tross alt solnedgang og da er det ikke akkurat lyst i timevis utover kvelden.

Vi fant raskt noe som lignet på en sti som vi valgte å følge.

Vi fant til og med noen skilt, så da fikk vi konstatert at vi var på riktig retning i det minste. Snart var vi inne på en sti jeg hadde gått tidligere da jeg og Wenche Lill var på tur til Lyarberget i forrige vår.

Et godt stykke var det tørt og fint så joggeskoene var ikke noe problem.

I skyggedelen før vi kom ned til veien så hadde vi først forsert et veldig vått strekke, så skoene og sokkene kunne vris. Da var det forholdsvis kaldt å vabbe i snø til midt på leggen. Ja for råtten vårsnø er det lite hold i.

Det ble bart igjen og vi nærmet oss veien.

Den fulgte vi til toppen av bakken, før vi tok stien ned til høyre for å komme ned til låven på Blystadjordet.

Alle skiltene var knekt og lå på bakken

Det er veldig tydelig sti mellom veiene.

Da var vi nede ved låven og hadde valget om å gå rett hjem eller legge turen rundt om skytebanen.

Vi gikk over jordet til skytebanen

Vi kunne skimte de første husene i byggefeltet, men folk var det dårlig med å se på denne runden vår.

Merker stor forskjell på hundene når man går i sentrale strøk, da har de så mye å snuse på.

På gangveien ned til skolen var det et nytt svømmebasseng vi måtte forholde oss til.

Klokka nærmet seg halv ti før vi var tilbake hos Kenneth og Ingrid. Og jeg og Varga kunne sette kursen hjem.