På blomstertur med tante

 

Når tante er på besøk da blåser Sofie i meg. Vi holdt på litt ute etter at jeg hadde hentet henne i barnehagen på onsdag, så ventet vi på at tante skulle bli ferdig på skolen og komme til oss.

Patran kom og hun rakk ikke mer enn å parkere før Sofie ville gå tur. Jo tante skiftet sko og ble med på tur nedover veien. Man havner brått ute på jordet når Sofie bestemmer rutevalget. Patran mente de burde ha en plan. Jo de skulle finne mange blomster.

Fiolen var først ut til pynt bak øret. Det er ikke mye som skal til før man blir riktig så skjønn. Bare kjolen som manglet nå så hadde hun vært en prinsesse. 

Men hun er vel like mye prinsesseemne som meg. Vi egner oss nok best i bukser begge to.

Hestehovene begynner å bli avblomstret. Løvetanna blomstrer også rundt om kring har jeg sett.

Hvitveisen er det store tepper av nå.

Jeg og hundene diltet etter rundt omkring så det ble litt blomsterfotografering på meg mens de suset på med sitt.

Brått er hvitveisen avblomstret også, da er det sommer.

Man slipper ikke unna med litt posering om man har blitt stor heller.

Før vi gikk inn igjen for å spise så måtte vi også sjekke opp froskeeggene i dammen. De var blitt dobbelt så mange siden sist.

Ting må dokumenteres, for er det noe Sofie liker, så er det å se på bilder. Særlig av seg selv.

Froskeegg er spennende, for det går liksom ikke ann å ta på dem. De sklir unna på en måte. Når vi leverte henne om kvelden fortalte hun at hun hadde spist froskeegg hos bestemor.

Fiolene sto på rekke og rad, klare til å plukkes.

Hvitveisene måtte plukkes også.

Ved husveggen var det en enslig tulipan som holdt på å sprette ut. Ikke lenge til nå.

Både fioler og hvitveis ble med inn etter turen.

Så ble det middag på oss alle tre,  bading og skifting til pysj på Sofie og retur til Kenneth og Ingrid. Patran syntes det ville være lurt med en joggetur etter leveringen. Så jeg lot meg overtale til årets første joggetur. Sist gang jeg jogget var september 2023 viste det seg. Så jeg er fornøyd med tiden jeg holdt på 5 kilometer jeg.

I 2023 hadde jeg og Kenneth 3 joggeturer, så kanskje det blir 5 i år siden jeg begynte så tidlig på året.

Fjelltoppjakten til Blodfjell

 Hei, vil du bli med på Fjelltoppjakten til Blodfjell?

Jeg hadde egentlig ikke tenkt med opp på Blodfjell igjen, men når det er et innsjekkingspunkt der, så ble det en tur til. Vi gjorde noe stort av sist besøk i 2017 og holdt på med Geocaching på høyt nivå. Vi tok cache nummer 1000 på toppen der. 

Vi kjørte inn i Redalen og parkerte ved hytta til Kirsten. Da var det bare å busje bort til stien. 

Vi fant en firhjulingvei som vi fulgte et stykke.

Vi skulle mye lenger til venstre enn det veien gikk, så vi valgte å følge en fjellrygg bortover, så vi ikke behøvde å gå så mye i myrer. Det hadde jeg gjort nok et par dager tidligere.

Det var mye elgemøkk, så dette var nok et eldorado for dem.

Så vi tråklet oss oppover på fjellet som var der.

Vi valgte en kortere rute ned igjen. Da gikk vi mer eller mindre på kompaskurs isteden for å prøve å finne en sti.

Det var litt bolkevis med høydemeter, og når de kom var de gjerne ganske tett.

Brått dumpet vi inn på en blåmerket sti, som vi valgte å følge til toppen.

Vi skal på toppen og opp på neste topp som er et lite stykke til. Stien svingte til venstre for å ta oss opp på kanten av Blodfjell.

Det viste seg at stien gikk på toppen av fjellkanten her. Så her var det bare å ut med armene og balansere bortover.

Til høyre var det bratt og til venstre var det forholdsvis dyp pytt.

Da vi møtte på snø var i allefall hundene fornøyde. Det er litt vanskelig å huske på at det egentlig burde være mye mer snø her egentlig, på denne tiden av året.

Med høydemeter kommer også utsikten.

Høgnipa i det fjerne, dit skal jeg igjen for de to siste gangene jeg har vært der har det vært dårlig vær og ingen utsikt.

Fjelltopper i det fjerne med snø på seg. Selv de har alt for lite snø i forhold til årstiden.

Andre veien er det Hestgjuvnatten. Den har jeg aldri hatt lyst til å klatre opp på, men nå er det en topp i fjelltoppjakten, så i år blir det nok en tur dit.

Så dukket varden opp og vi kunne sjekke inn og skaffe oss en grønn dott på kartet.

Blodfjell 740 moh

Vi gikk forbi varden for å sette oss nærmere kanten for å nyte lunsjutsikten

Krøderen og Krødsherad for våre føtter.

Når maten var spist satte vi nesa mot bilen igjen.

Vi bestemte oss for å gå forholdsvis rett ned igjen og ikke følge den blåmerkede stien.

Nede på den store myra og vi gikk så si som vi gjorde på vei oppover.

Ei lita koie i skauen.

Siste rest av snø som kan nytes.

Da var vi nede ved bilen igjen og vi hadde hatt nok en flott tur sammen.

En runde i nabolaget

 

Det ble ikke bare slit i påsken. En dag gikk vi bare en runde innenfor saga på Hovlandsmoen. Vi har gått der en gang tidligere, men da var det bare meg og hundene. Nå ble Patran med også. Litt tusletur etter turen dagen før trengtes. Turen ble litt tyngre enn beregnet da det ble endel myr.

Patran hadde vært på joggetur, når vi var på langtur. Jeg kjente det var helt greit med flatt terreng.

Om man ikke har det så travelt i naturen er det veldig mange detaljer man kan få med seg.

Posering på tur er ikke Vargas sterke side.

Innerst på tomta til saga har bassenget smeltet fram etter vinteren.

Det er stier på kryss og tvers der, så vi valgte noen andre denne dagen enn sist jeg gikk der. Det ble en kortere runde.

Denne gangen valgte vi den breie stien som gikk rett over veien.

Når vi kom fram til elva svingte stien og vi var inne på den stien jeg gikk sist. Med slik furuskog har man oversikt i mange retninger hele tiden. Vi møtte ingen her denne gangen heller.

Gleder meg til båndtvangen er over her, til høsten.

Vi kom ut å grusveien igjen og vi kunne gå til bilen.

Når vi kom hjem tok jeg en runde  i hagen og det meste spirer og gror. Det ser ut til at både rips, solbær og stikkelsbærkjerrene jeg kjøpte i høst har klart seg. Til og med kirsebærtreet kommer med blader. Tror jeg skal gi både epletre og plommetre en ny sjanse i vår. Nå er det snart på tide å slå plenen, jeg har ikke tenkt å vente til den er kjempelang som jeg pleier å gjøre. 

På veien hjem var det en trane som gikk på et jorde og spiste. Det var litt rart, for man ser stort sett to stykker eller flere.

Traner er nydelige og ikke minst store fugler. 

Traner er territorielle fugler som vanligvis returnerer til samme plass år etter år for å hekke. Vårtrekket foregår i april, og eggleggingen i mai så tidlig som snøsmeltingen tillater det. Tranene har en eller to unger, som forlater reiret like etter klekking.

Det er stort sett på våren vi ser dem herover.