På toppen av Geiteryggtunnelen

 

Jeg parkerte på Aurlandsiden av Geiteryggtunnelen og gikk et stykke innover veien som går mot Geiterygghytta. Det virket som hundene satte pris på en liten beinstrekk i sola også. Det var blitt ettermiddag, så noen svær runde ville vi ikke rekke.

Selv om det så si var Sangthans så går jo sola ned på disse trakter.

Vi fulgte veien et stykke innover, helt til det begynte å bli snø både i og utenfor veien.

Det er mange flotte fossefall innover, så det ble endel bilder av vann, bekker og elver iløpet av turen.

Når man kommer midt i smeltingen, så er det mye vann som skal forsvinne nedover til havet

Hadde egentlig holdt å sitti på en stein ved fossen noen timer, bare for å kose seg. Men hundene trengte virkelig å få strekt på beina sine.

Om vi hadde fulgt veien innover så hadde det vært lettere småkuppert hele veien.

Men brått var det en del snø i veien.

Da valgte jeg å gå oppover i terrenget. Det lå en fjelltoppinnsjekking et par kilometer unna som jeg satte retningen imot. Lang historie kort, det ble ingen innsjekking for siste 900 meterne var bare steinrøys.

Javnt bratt oppover, men et terreng som du kan gå hvor du vil i. Ikke noe lyng og vier, bare mose og fjell. Helt til du bikker 1500 høydemeter. Da er alt bare steinrøys.

Jippi snø 

Jeg holdt meg unna de store snøflekkene. Man vet ikke hva som er under snøen om man ikke er kjent i terrenget. Brått kan det være et stort hull. Det vil man ikke falle ned i om man er på tur aleine.

Noen blomster var kommet, men det bar preg av tidlig vår egentlig.

Det virket som sauene ble sluppet denne helga, for det var mange biler med nettinghengere langs veien.

At det var smeltevann var ingen hindring for å ta seg et bad.

Det var så mange pene motiver og jeg gikk kun i en tynn genser, som like gjerne kunne hatt korte ermer.

Isen lå fremdeles litt delvis på de fleste vannene innover

Det var ikke oss de skulle fange

Det flatet ut litt sånn stykkevis oppover

Før det ble ganske bratt oppover igjen

Snøflekkene ble større også etterhvert som det ble bratt igjen.

Hundene hadde mer enn nok av muligheter til å slukke tørsten

Det hadde nok vært en hard vinter i fjellet, for det var mange døde, tørre lemmen.

Her var det bare så vidt noen mørke flekker på isen som dekket vannet.

Seinere i sommer har jeg tenkt meg på tur innover her, men det lå mye snø der, så det blir nok august før jeg skal prøve meg på den.

På 1486 moh satte vi oss ned for ei pause og nyte utsikten, før vi satte kursen mot bilen igjen.

* *

Se filmen for å få 360 graders omvisning der vi satt.

Brukte norgeskart.no litt for å holde retningen mot bilen. Dumt å brått havne til feil tunnelåpning.

Hadde vi hatt dagen på oss så hadde runden blitt lenger

Mye fin utsikt

Og det ble mange bilder iløpet av turen

Jeg nyter alle turer i fjellet i oppholdsvær

Litt skart lys så en hadde egentlig trengt solbriller

Egentlig har man ikke lyst til å dra hjem når det er sånn

Men vi hadde ei innsjekking på Thon hotell på Ål i Hallingdal. Dit var det ennå noen mil.

Så bar det inn i bilen og en times tid eller så etterpå kunne vi sjekke inn på hotellet halv ni om kvelden. Jeg rakk akkurat middagsserveringen som stengte klokka ni, Kylling og ris med grønnsaker og en saus, eller så kunne jeg velge tomatsuppe. Suppe er ikke middag.

Feriens største hotellrom med god plass, dobbeltseng og badekar. Jeg så fram til et varmt bad, men den fornøyelsen ble så som så. Enten måtte jeg sitte i badekaret for å få strekt ut beina, eller så måtte jeg ha beina oppetter veggen for å få vann på ryggen og opp til nakken. Men bad er bad.

Bilen var ikke stjålet og smågodtposen i forsetet med sjokoladebiter hadde ikke smeltet, så nå var det bare glede. Dette er siste innlegget fra ferieuka, for jeg dro rett hjem etter Ål overnattingen. Været var både grått og ispedd noen regndrøpp søndag morgen. Da er det greit å komme seg hjem for å starte litt klesvask og greier. Jeg dro rett etter frokost, så ved elleve tiden svingte jeg inn på gårdsplassen hjemme.

 

Aurland til Geiteryggen

Lærdalstunnelen ble bygget for å skape et fergefritt alternativ mellom Aurland og Lærdal. Anleggsarbeidet startet i 1995 og tunnelen ble åpnet for trafikk 27. november 2000. Tunnelen gir fergefri forbindelse på stamveien mellom Bergen og Oslo. Lærdalstunnelen er verdens lengste veitunnel.

Tunnelen er den lengste som noensinne er bygget, 24 509 meter, og det er derfor blitt foretatt en omfattende analyse av risikofaktorer og av sikringstiltak. Passeringstiden er om lag 20 minutter, og det er derfor lagt stor vekt på belysning, variasjon i kjøreopplevelsen og ventilasjon for å redusere ulykkesrisikoen.

Det er totalt 12 tunneler på strekningen mellom Aurland og Hol. Geiteryggtunnelen åpnet i 1987, går gjennom fjellryggen Geiteryggen mellom Vestredalsvatnet og Vierbotn. Den er en del av strekningen mellom Hol og Aurland, og veiens høyeste punkt på 1160 meter over havet ligger i vestre tunnelåpning.

* *

Første lange tunnelen ved Vassbygdi når du kjører fra Aurland og oppover fjellet til Geiteryggen.

* *

Vil du være med å kjøre smale svingete vestlandsveier med mange tunneler kan du ta deg tid til å se denne filmsnutten. Jeg liker veier med tunneler, så det er bare å nyte.

* *

Fjellidyll med sauer langs veien.

* *

Så nærmet vi oss Geiteryggen og det var på tide med et stopp for å strekke på beina etter en lang dag i bil. 

Så var det bare å finne et sted å parkere, så jeg kunne nyte solskinnet og sommertemperaturen når den endelig var kommet. Jeg hadde sagt fra på hotellet at jeg kom seint, for når man skal kjøre langt veit man aldri hva man kommer over som er verdt å stoppe for.

Vil du være med å nyte fjellturen opp til 1486 moh, så må du komme for å titte i morgen.

* *

Bøyabreen

 

I 2021 var jeg og Bella på ferietur til Vestlandet, da var vi også innom Bøyabreen. Siden det var 4 år siden tenkte jeg det ville være gøy å se om det var noe forandring siden sist. 

Jeg parkerte på første parkeringen, så gikk vi innover for å se om vi så noe forskjell.

Dette bildet er tatt 15. august i 2021, rimelig likt som i år synes jeg.

Det var veldig lite turister der når jeg var der. Vi var heldige og kom mellom noen turistbusser. En dro da jeg kom og en kom da jeg dro.

Det hanger is utover kanten litt lenger bort også. Skulle en bit av denne løsne så er den raskt nede på parkeringa.

Om man tittet ned på bakken innimellom og ikke bare  opp i lufta, så var det mange flotte blomster å se.

Sommerfugler har jeg ikke sett mye til i år. Så når man ser noen så må man prøve å få tatt et bilde.

Siden sist jeg var der så hadde det gått et ras. Det så ganske ferskt ut, så jeg vil tippe det hadde gått i vår, under snøsmeltingen. Bøyabreen er en av 28 brearmer som utløper fra Jostedals-breen. Breen er en del av Jostedalsbreen nasjonalpark på 1315 km² som ble opprettet i 1991.

Jostedalsbreen er den største jøklen på det europeiske fastlandet. Breen er en platåbre med mange brearmer som renner ned i dalene. Nasjonalparken har stor spennvidde i naturtyper fra frodig edelløvskog i lavlandet til jøkler i høyfjellet. Foruten Bøyabreen er Briksdalsbreen og Nigardsbreen blant de best kjente brearmene. Jeg har besøkt alle tre.

Himmelen sprakk opp, og det ble varmere og varmere. Det var bare å kaste ullgenseren som jeg hadde hatt på meg noen dager. Jeg var veldig glad den ble med på sommerferien. En ullgenser blir aldri feil.

Jøklene i Norge er et forholdsvis nytt fenomen. Under varmetiden for 5000 til 7000 år siden forsvant alle restene av iskappen som dekket landet under istiden. Da klimaet ble kjørligere oppsto jøklene på nytt og de begynte å vokse. Opp gjennom de siste århundrene foreligger det dokumentasjon på hvordan jøklene vekselvis har vokst og trukket seg tilbake.

Man føler seg liten under slike massive fjell. En liten stein som løsner på toppen kan potensielt drepe deg.

Jo nærmere vi kom, jo mer så vi hvor stort dette raset var blitt innen det stoppet i bunnen.

Jeg tipper hele parkeringsplassen var dekket av jord, busker og store steiner.

Hailey mener brevann har passelig badetemperatur

I og med at det er lite med store busker i bunnen av dalen så kan det tyde på at det går noen ras i ny og ne.

Ikke så enkelt å få tatt bilder uten folk på.

Men de ble ikke så verst da

Man kan jo zoome da, for her er det ingen brevandring.

Det er ikke mye som skal løsne på toppen før det blir mye i bunnen.

Det er flott laget til der med bru over smeltebekkene.

Lurer på om motorsyklistene holder seg til planen, eller om de følger sola jeg?

Jeg droppet å gå inn denne gangen også

Bremanger til Aurland

 At Hr Yr meldte solskinn for en gang skyld i løpet av ferien gjorde ikke noe, men det passet dårlig at det var den dagen jeg skulle kjøre 400 kilometer. Ferien nærmet seg slutten og jeg hadde kun igjen ei overnatting før jeg hadde planlagt å kjøre hjem fra Hallingdal på søndag.

Jeg kom meg av gårde forholdsvis tidlig, og plottet inn GPS'n med adressen til hotellet i Hallingdal. Jeg hadde kjørt til Bremanger fra Sogndal uten å ferge, men brått så var jeg på ei fergekai. Jeg kan ikke si jeg helt skjønte når jeg måtte ha blitt dirigert en annen vei enn til Bremanger. Men jeg hadde en mistanke noen kilometer tidligere da jeg brått så skilt til et stedsnavn jeg hadde sett reklame for på Havlys og en Hjortefarm. 

Ingen sak å ta ferge, for du kjører inn og venter det kvarteret eller så som turen tar, før du kjører iland igjen. Fergene går stort sett fram og tilbake med en annen ferge, så du venter aldri lenge for å komme med. Kan nok ta lenger tid når turistsesongen virkelig tar til, men i juli er jeg aldri på tur der det er andre turister. Jeg har noe annet å finne på enn å stå i kø.

Det blir ikke så varmt i bilen for hundene heller når en tar ned bakrutene. Det er jo vind når båten går.

Lastebilene blir alltid plassert midt på båten slik at den skal ha sånn nogenlunde stabil vektfordeling. Vi kjørte i land og hadde ikke kjørt mange kilometerne før vi kom til ei ny ferge kai.

Vi hadde brått havnet på Lote og da måtte vi over fjorden igjen. Når man stadig kjører i lange tunneler og tar noen ferger så blir man litt retningsvill. Da er det bare å stole på at GPS'n på bilen tar fornuftige valg. I alle fall når man er på en helt annen vei enn man kjørte til stedet man dro fra.

Det er lite annet enn ei fergekø med parkering på slike steder. Jeg var glad for at knallværet til Hr Yr ikke hadde slått til riktig ennå. Jeg hadde nemlig planer om flere stopp på veien hjemover, men ikke riktig ennå. Så skyer og oppholdsvær passet meg bra.

Denne ferga var det langt flere som skulle med, men ikke noe særlig med lastebiler.

Her møtte vi også ei anen ferge midtfjords. De holder god avstand til hverandre.

Overfarten er det bare å nyte. Man ser godt hvem som er turister og hvem som pleier å kjøre ferga. Turistene løper rundt på dekk og lokalbefolkningen sitter i bilene sine og scroller på telefonene sine.

Det var noen timer siden vi hadde startet opp på turen, så da stoppet jeg ved et severdighetsmerke for en foss. Hundene trengte å strekke på beina og få litt vann. Jeg hadde jo tross alt vært ute å trasket på fergeturene.

Denne fossen var et imponerende syn, og selvfølgelig var det et kraftverk der.

Det er knapt en foss av litt størrelse på som ligger litt sentralt til, uten at det er laget et kraftverk der. Nå er det kommet krav om at de må slippe vann i fosseløpet også, slik at de ikke går tørre. Det skal ikke være mer inngripende i naturen enn nødvendig.

Vi måtte et godt stykke på oversiden av fossen for å komme ned til elva, slik at hundene kunne drikke.

Det er god sikkerhet i innsuget til turbinene. Det skulle bare mangle, om man sklir og havner uti så har man ikke en sjanse til å stoppe.

Når vi nærmet oss Sogndal igjen hadde sola begynt å varme skikkelig, jeg måtte på do og da var det naturlig å svinge inn til Bøyabreen, der jeg hadde vært noen år tidligere. Beistrekk, nyte sola, gå på do og se om det hadde skjedd noe siden sist. Jeg og Bella hadde nemlig vært der i 2021. Da var vi også innom en annen bre som ikke var så tilgjengelig. Jeg burde vel kanskje tatt turen innom denne denne gangen også, men det får bli neste gang.

Midt på dagen var vi endelig til den ferga jeg visste vi måtte ta tilbake til Lærdal. Nok en gang måtte vi vente litt før ferga kom for å ta oss over. Jeg hadde tenkt en runde i gamle Lærdalsøyri, men der var det fult opp av biler og folk i et Amcar treff eller noe lignende, så da ble det bare en matbit på bensinstasjonen isteden. Med nydelig vær og en flott fjellovergang, så var det bare å lade opp. 

En kommer og en går, da er det bare å vente...

Som ei kommenterte, kjører jeg mer båt nå så kan jeg kalle meg sjømann.

Blir ikke mer sommerfølelse enn dette

God sommer!