Rundt Svarttjernet

 

Når du kommer langt nok inn i Brekkebygda så ønsker denne gubben deg velkommen. Tenk så lite som skal til for å skape litt glede. 

Sist uke så bestemte jeg meg for å komme opp i samme formen som jeg var før denne varmen slo til, så da var det bare å ut på tur etter jobb. Blir ikke i form om man sliter ut verandamøblene. Jeg hadde ikke tenkt meg til Brekkebygda, men når man sitter i egne tanker og suser forbi avkjøringen man hadde planer om. Ja da er det bare å fortsette for å finne nytt turmål.

Jeg endre opp helt innerst i Brekkebygda, ved snuplassen. Der er det sikkert 35 år siden jeg hadde vært. Det er parkering forbudt på snuplassen, men jeg rygget bilen inn på en liten plass ved søppelstativet ved Steinbekken.

Om det er nok snø på vinteren, blir det kjørt skiløype over til Strømsoddbygda derfra. Blir det løype til vinteren, så skal jeg og Varga ut på skitur der.

Veien starter med en lang slakk oppoverbakke, men om man snur seg så har man allerede litt utsikt etter noen hundre meter.

Veien følger Haugelva oppover til Svarttjernet. Akkurat nå minnet denne elva mest om en liten bekk, men nå er det veldig lite vann alle steder oppover i bygdene.

Om man ikke er kjent så kan det lønne seg å følge litt med på kartet. Jeg har stort sett alltid norgeskart oppe på telefonen om jeg går der jeg ikke er kjent. Jeg fant ut at jeg kunne gå rundt Svarttjernet, så da måtte jeg i alle fall følge med for å finne riktig vei tilbake til bilen. Er ikke så trivelig om slik liten ettermiddagstur ender opp med å bli en lang kveldstur og mørten kommer på besøk.

Når veien krysset brua så kom vi ned til Haugelva så hundene kunne få slukket tørsten.

Vi valgte å gå runden mot klokka, for jeg regnet med at veien på andre siden av vannet gikk mer i skauen. Så holdt vi oss til høyre fikk vi mer sol på oss. Viktig med sommerens siste solstråler. Om noen dager er det september og da er det offisielt høst på kalenderen. 

I dette området her skal jeg på tur igjen, for her var det mange stikkveier som man kunne prøve seg innover. Om du følger veien langt nok så kommer du igjen i Sørbygda ved Gulsvik. Jeg har nemlig vært på tur på den veien fra den kanten tidligere. I november 2022.  Jammen går tia fort.

Når vi kom til Svarttjernet ble det riktig så pent langs veien innover. Men før vi kom så langt så var det ennå litt oppoverbakker. Men ingen bratte.

Det var hogget endel, så vi hadde mye sol og fin natur å se på.

Brått dukket Svarttjernhytta opp i veikanten. Det var en idyllisk plass å ha hytte. Velholdt virket den å være med nymalte vegger.

Ikke engang uthuset var forfalt

Denne fuglen var ikke fornøyd meg kassa den ble tilbudt, så den laget sin egen Penthouseleilighet på taket isteden.

Siden det ikke var noen der gikk jeg på nedsiden for å se på vannet.

Her var det veranda, så man virkelig kunne nyte solnedgangen,

Men vi kunne ikke sitte der å nyte solnedgangen, da hadde det blitt mørk på siste rest av turen. Det er dumt når man ikke er kjent.

Veien følger Svarttjernet et godt stykke, helt til det ikke er mer vann.

I øvre delen er det myrint, så veien går litt opp i bakken før det blir nytt veikryss og du kan følge vannkanten tilbake på andre siden av vannet.

Det ble endel fotografering på turen også.

Elveleier med alt for lite vann

Rett etter brua svingte veien nedover langs vannkanten igjen. Det var som jeg tenkte, ganske tett skau, så en så veldig lite til vannet på veien tilbake,

Men selve stien var veldig brei og fin å gå på. Ganske bratt på ene kanten, så der hadde det raset kjempestore steiner en gang i tiden.

Ennå er det brei gate oppover i lia etter der den har stillet nedover.

Det hadde nok raset mye der en periode, for i vannkanten var det skikkelig steinrøys.

Den er nok en god del i bruk, for vindfall var kappet ned og stien ryddet.

Jeg så ikke snurten av en eneste kantarell på hele runden, men en god del uspiselige sopper sto der.

Gule blader hadde alt funnet veien til bakken.

Kanskje giftige sopper er mer hardføre enn spiselige?

Vi møtte ikke en levende sjel på runden, vi møtte knapt en bil når vi kjørte heller.

Etter en stund kom vi ut på kanten av ei hogstgruppe. Veien var ryddet og så si fri for kvist.

Vi nærmet oss veikrysset der hundene hadde vært uti for å få seg vann på veien innover.

På andre siden av Haugelva gikk veien vi fulgte på vei innover

Man trenger ikke være på fjellet for å ha det fint på tur.

Vi var nok heldige med været på tur, for når jeg kjørte hjemover møtte vi skikkelig våt asfalt et godt stykke.

Vel hjemme og etter at jeg hadde dusjet, så kikket jeg ut og fikk øye på en merkelig himmel. Sjelden en ser ei regnbue inne i ei så mørk sky.

Den holdt seg en god stund før den dunstet bort.

Når man kan høste

 

Haugen med tørkede ringblomster begynner å vokse på fatet. Om kuldegradene holder seg unna nå, så kommer det til å bli mange. Det er fremdeles mange knopper i verandakassene.

Jeg har ikke plukket alle blomstene, for jeg trenger jo tross alt frø til neste sommer også.

Jeg plukker inn en håndfull hver ettermiddag omtrent.

Noen står til frø. De skal plukkes inn når de har forandret farge og er blitt tørre.

Denne får jeg nok ikke fylt opp, men viktig med god plass og luft til de er skikkelig tørre, slik at de ikke mugger.

Blomkarsen klarer seg også sånn nogenlunde bra. De frøene var mange år når jeg sådde de i vår. Lag din egen eddik med smak av blomkarse. Legg blader eller blomster i hvitvins- eller eplecidereddik og la den infusere smak til eddiken. Perfekt i dressinger da du ofte bruker sennep i en dressing, og blomkarsen kan erstatte den og gi nytt preg på salaten.

Disse skal også skifte farge før de kan plukkes inn. I gamledager hadde de blomkarse i vinduskarmen om vinteren og de kunne spise et blad eller to om dagen. Som med ruccola kan også blomkarseblader og -blomster gi sting til salatene dine. I retter du vanligvis bruker pepperrot eller sennep som smakstilsetter eller råvare kan du fint bruke blomkarse i stedet. Nydelig til alt av røkt mat og fisk.

Tomater kan jeg også plukke inn daglig. Nå er det ikke bare plommetomatene som er modne, men også en større variant.

Jeg er veldig glad i plommetomater, så de kommer jeg til å ha til neste år også.

Dette er en ny type for meg. Jeg ventet på at den gule flekken skulle bli rød, men når tomaten begynte å bli myk i enden så plukket jeg den inn. Jeg har ennå ikke smakt på dem, det må bli til middag en dag. Tomater pynter veldig opp på middagstallerken med den skarpe fargen sin.

Disse trodde jeg var ferdig med blomstringen sin for i år, men da slo de jammen til for fult igjen.

De er pene så lenge de blomstrer. Nå har jeg kjøpt frø av samme slaget, men med en annen farge. De skal jeg så til våren.

Klematrisen blomstrer på en måte to ganger. Først nydelige blå blomster og så kommer de med slike dotter.

En ettermiddag på verandaen med en forholdsvis skyet solnedgang.

På hjemmebane

 

Endelig var vi igang igjen med turgåing etter jobb. Vi tok runden rundt om hengebrua og der var det jammen lenge siden vi hadde gått. Det var nesten som en ny tur det der. Vi møtte endel folk på runden både i biler og som var ute for å gå. 

Oliver dukket opp på gårdsplassen når jeg kom hjem fra jobb, så da lempet jeg han inn og tok på meg andre joggesko før vi gikk nedover bakken. Greit å slippe å se etter om han følger etter, da kan vi ikke krysse riksveien.

Jeg synes runden om hengebrua er enklere å gå om vi går andre siden først og kommer hjem siden jeg bor på.

Graset er slått langs veien og åkrene er tresket. Det er kaldere i lufta og jeg hadde langermet genser på meg når jeg gikk. Litt i varmeste laget når sola tittet gjennom skyene, men godt å ha når sola ikke skinte på oss.

Nypene har kommet i veikanten, så kanskje jeg skulle pynte dørkransen min med nyper isteden for rognebær. De rognetrærne som her i nærheten av meg har ikke rognebær i år.

Jeg burde vel reise rundt i veikantene rundt om kring og spa opp slike nyperoser og lage en hekk mot jordekanten. Det hadde blitt pent og luktet vanvittig godt på sommeren.

Etter at kampen mot lupinene har startet, så synes jeg disse gule "hageblomstene" har eksplodert i alle veikanter. De sprer seg like raskt og skadelig som lupinene.

Hundene roet seg litt etter hvert, når de hadde fått full oversikt over de andre hundene som hadde gått denne runden siste ukene. Jeg vet ikke hvor lenge slike lukter holder seg, men de var rimelig ivrige de første kilometerne. Jeg får gå der hver dag en stund så det ikke bare er nye lukter hele tiden,

Hailey brydde seg ikke om å saumfare grøftekantene, hun tuslet på oljegrusen isteden.

Halvveis på runden går vi over enda ei elv, så da passer vi på å klatre ned veiskråningen så de får avkjølt seg litt. Alltid godt å få litt vann også når det er litt halvvarmt. De peset bra alle tre, så jeg ble litt overrasket. Jeg syntes ikke det var så varmt egentlig.

Bella koset seg når hun kunne stå i vannet en stund. Blir varmt med så mye pels.

Hailey kom opp på land igjen og vi var klar for å fortsette runden.

Jeg blir  så oppgitt når jeg møter andre som er på tur med hunden sin, også stopper de opp. Lar hunden gjerne sette seg midt i veien lenge før de skulle passert oss. Klart mine drar da, for da tror de jo at det skal skje noe. Når da dette neket klarer å trøkke tor seg at hun skjønner at det er trasig at hundene trekker, men de kan få hilse på  hennes hund om det hjelper. Jeg freser at det ikke skal hilses, da får jo hundene belønning for å dra mot den andre hunden og vil trekke mer neste gang vi møter et nek som stopper opp. 

At ikke folk bare kan ha bikkja si i kort bånd ved siden av seg på riktig side, så er ikke passering noe problem i det heletatt. 

Passering over et gårdstun og der var det jammen en hest som sto ved gjerdet.

Så si alle var ferdige med treskingen, så da er det stort sett jakt det neste på trappene for bøndene.

Det kom tog en liten stund før vi skulle under jernbanen, og jeg hørte tog en stund etter at vi hadde passert. Så vi var heldige med den. Det bråker veldig om vi er i nærheten, eller i selve undergangen.

Det er mye som blomstrer selv om september er bare noen dager unna.

Det har ikke blitt mange gangene over her i sommer. 

Det er ikke lenge buskene skal ligge på bakken før soppen popper mannsterke opp.

Her har det virkelig blitt flott etter at det ble nye eiere der.

Vi fant en katt i grøftekanten som syntes Varga var litt nærgående, så den løp tilbake til huset. Jeg så den ikke før den løp, så den lå nok ganske langflat i håp om at den ikke skulle synes.

Det tar nok ikke lang tid før disse trærne skifter farge tenker jeg. Da blir lauet både gult og rødt.

Foret var en gang stablet langs veien, nå har mange av buntene raset over ende og ut mot veien. Det er snart bare årets bunter som ligger der de skal.

Om det har blitt mer trafikk på disse sideveiene, eller om jeg gikk tur når alle andre kom hjem fra jobbm veit jeg ikke. Men det var mang flere biler enn det pleide å være.

I overkant av en time seinere var vi hjemme igjen og jeg kunne lage meg litt middag som ble spist på verandaen. Må nyte maten ute mens det er vær og temperatur til det.

Nyt resten av august og legg planer for september! Det skal jeg gjøre!