Vi parkerte ved bommen i enden av vannet og fulgte veien innover mot hytteeldoradoet.
Jeg tok av ned mot vannet, for jeg skulle se om jeg fant stien som går på andre siden av vannet.
Masse tyttebær var det
Jeg fant bare et gammelt sauefjøs og ingen sti, men når jeg kom rundt så viste det seg at stien var 5 meter bortenfor der jeg hadde sett etter den.
Jeg snudde og gikk veien videre gjennom hyttefeltet. Fryktelig mange hytter der. Det var så tett der en stund at det ikke nyttet å snike seg utenfor veien for å tisse engang.
Veien fulgte vannkanten i større og mindre grad langs hele Langvatn, sola skein innimellom og jeg kjente at jeg nok hadde hatt på meg litt tjukk genser for anledningen.
Noen av hyttene var små og glei godt inn i atmosfæren, mens andre var veldig store og glei ikke sånn inn i terrenget.
Midt på vannet var det sti ned til vannet og der var det mange krakker og flytebrygge. Tydeligvis en samlingsplass på sommeren for alle hytteeierne.
Jeg hadde regnet med at fjellene i bakgrunnen hadde vært røde av høstfarger. Men det ser ikke ut som det har vært veldig kaldt i fjellet ennå.
Store steiner er det i hele området der.
Når Langvatnet er slutt glir det over i Øvstevatnet, ja de var ikke særlig oppfinnsomme på navnevalg i gamle dager.
Når veien er slutt så har jeg funnet ut at jeg kan bushe 3-400 meter for å komme inn på veien som jeg kan følge for å komme rundt vannene.
Det gikk en tydelig sti ned veiskråningen, så det var bare å håpe at den gikk hele veien dit vi hadde tenkt oss.
Med 65mm nedbør hittil i september så kan en trygt si at det er vått i terrenget.
Jeg kom meg frem, men tørr på beina var jeg ikke lenger. Når vi kom til en stor bekk var det laget en provisorisk bru over den. Har du gått litt i skauen så veit du at slike stokker er fryktelig glatte å trå på når det har regnet.
Jeg sendte Varga over først for å sjekke om det knaket i stokkene. Jeg hadde liten lyst til å gå der om de var råtne og kom til å knekke.
Stien fortsatte et stykke langs bekken som krysset myra, før den dunstet bort som stier stort sett gjør når jeg prøver å følge dem.
Det var laget små plattinger der myra var som bløtest, så jeg hadde en viss retning å følge. Det begynte å komme skikkelig mørke skyer, så det var bare å krysse fingrene for at jeg slapp ei regnskur.
Jeg hadde håpet, for andre veien var det lyse skyer og blå himmel.
Men vi skulle ikke dit.
Jeg sjekket kartet flere ganger for å holde riktig retning mot veien jeg skulle finne. Mastene i det fjerne var en indikator som var grei å forholde seg til. Veien gikk rett ved lyslinna.
Når jeg nærmet meg den siste brua på myra før jeg forventet å få fast grunn under føttene, så ser jeg at her er det virkelig vått før jeg kommer bort til den.
Det var liksom ikke noe alternativ rute heller, uten at jeg måtte gå en veldig lang omvei.
Jeg ble våt til knærne og hundene formelig svømte, men vi kom over.
Mengder med hvit mose. Men ulempen med denne mosen er at den ikke sitter fast i underlaget. Brått har du ikke feste under skoene og du ligger flat. I terreng langt fra folk og telefonsignal som kommer og går. Ja da er det bare å krysse fingrene for at en ikke sklir og får foten i et hull så beinet knekker.
Etter snøtt 400 meter så fant vi veien og vi kunne sette opp farta igjen.
I et veikryss så kom vi ut på en vei som var litt bedre vedlikeholdt.
Det ble mange bilder iløpet av dagen.
Jeg fant andre enden av Evjuvegen som jeg har vært med Inger Synøve å gått fra Gulsviksiden for noen år siden. 3 år går veldig raskt og det har vært mange turer siden. Det har vært dårlig i de siste månedene, tror ikke vi har vært på tur siden 17. mai jeg.
Vi ble stående litt, for jeg regnet med at mamman var i nærheten. Ikke så morsomt å møte på sauer med lam i terreng det er tungt å gå i. Da velger både sauen og jeg enkleste veien å komme fram. Det er jo veien.
Hun dukket opp og hun valgte veien.
Vi kom ut på veien som går fra Gulsvik og ned til Strømsoddbygda. Det var overraskende langt å gå på den før vi kunne svinge av veien og ned kulturstien som går ned til Frisvatnet.
Mye rød sopp på steinene i stort område der.
Bregnene har skiftet farge.
Sauene var sanket inn og vi møtte en traktor med dyrehenger som skulle finne flere. De hadde satt grind over veien og jeg gikk gjennom disse grindene de hadde stablet opp.
Nok av steder for hundene å avkjøle seg og slukke tørsten. Det var ganske varmt når sola steika så de peste jamt til tider.
Varga står over badingen.
Endelig hadde vi kommet dit hvor kulturstien tar av fra veien og følger tømmerets vei nedover i vassdraget.
Om du ikke er rett for å bushe de få meterne i enden av vannet, så er dette en veldig flott runde. Herfra og helt til bilen går turen på en godt merket sti langs vannkanten, mesteparten av tiden.
Til å begynne med var det en kjerrevei som tok av fra hovedveien.
Det ble smalere og smalere helt til det kun var en sti nede i vannkanten.
Om jeg ikke hadde vært våt på beina enda, så hadde jeg blitt det nå. Det var mye myr på turen, så egentlig burde ikke Hailey vært med på runden. Kroppen hennes er ikke så glad i slikt sugende underlag som det myr er.
Man trenger ikke opp på fjellet for å ha en flott tur en lørdag. Siden det var kom deg ut dagen, så valgte jeg med vilje et sted jeg regnet med ikke var helt overbefolket.
Det var mange blåmerker i buskene og på steiner, men blåfargen var mørkere enn den turistforeningen bruker. Den syntes ikke på så lang avstand, så jeg mistet stimerkingen til tider. Den var ikke så tydelig alle steder på bakken heller, men gikk greit å finne igjen om en bommet litt.
Sola steika og svetten rant.
Det var endel vindfall her, men de fleste var kappet så en kom fram, eller så var stien blitt tråkket rundt.
Runden ble litt lenger enn jeg hadde trodd, så angret på at jeg ikke hadde tatt med meg drikke.
Det smakte godt med noen håndfuller blåbær fra tid til annen.
Vi nærmet oss neste post på kulturstien og skjønte at vi måtte over brua for å lese på plakaten.
Plakaten var skrudd fast på veggen av brakka som lå på haugen over elva mellom vannene.
Hver tavle i stien har sitt tema
Vi gikk tilbake over elva og et stykke nedover, da svingte stien brått oppover i lia, vekk fra elva.
Vi kom opp på en vei som vi fulgte nesten ned til ei hytte, før stien tok av veien og forsvant innover i skauen igjen.
Brått hadde vi kommet ned til Langvatnet igjen og vi fulgte vannkanten så si hele tiden tilbake til bilen.
Men når en kom til Langvatnet igjen så kom også mengden av hytter tilbake. Da skjønte jeg at det var like mange hytter på denne siden av vannet som det var på andre siden av vannet.
Stien gikk mellom vannet og hyttene
Jeg begynte å angre på mangel på vann, er litt sånn når man nærmer seg bilen og har vært småtørst en stund.
I enden av vannet er bilen parkert
Vi fant dagens siste informasjonsskilt
Da var det bare å gå over det gamle damanlegget og finne stien vi hadde sett etter for noen timer siden.
Framme på veien vi hadde gått tidligere på dagen kjente jeg de første regndråpene. Da var det godt å vite at vi kun hadde igjen et par hundre meter til bilen.
Så kom det ei skikkelig skur som varte langt ned i Strømsoddbygda på veien hjem.
Når jeg kom hjem ble det dusj, og litt verandakos etterpå.
