Jeg hadde tenkt å filme litt med drona, men igjen så havnet jeg et sted som det ikke var dekning. Jeg må nok tenke litt over hvor jeg legger turen, men jeg oppholder meg nå veldig ofte på steder som det ikke er dekning.
Jeg parkerte ved Nedre Djuptjern, for der sto det at bommen skulle holdes låst. Men i elgjakta står stort sett alle bommer åpne. Men brått skal de ikke jakte der mer og da kan du bli låst inne. Det er ikke så gøy når det ikke er telefondekning i det hele tatt.
Det krydde av elgjegere alle steder, jeg trodde de hadde dratt hjem for dagen.
Det var endel høstfarger, så det ble bilder med fotoapparatet isteden for drona. Jeg får prøve å finne et sted med vann, uten strømledninger og ikke en haug av folk, men med telefondekning. Jeg må nemlig ha litt plass for å trene litt med den.
Bella benyttet anledningen til å bade. Ikke sikkert de er så reine når jeg skal levere Hailey til Merethe noen dager til helga. Kanskje hun må bades en gang til med shampoo.
Jeg hadde åpnet norgeskart der det var dekning, men det hjalp ikke når det ikke var lastet inn langt nok inn.
Jeg fortsatte veien innover, men siden jeg ikke har vært her tidligere, hadde det vært greit å kunne se hvilke vei man skal velge når veien deler seg.
Jeg valgte å gå kjerreveien oppover for i høyden er det vanligvis mer telefondekning.
Høstfargene var det mange av der, så denne gangen ble det lite bilder av hunder, men mest om natur denne gangen.
Jeg fryder meg for hver dag som kommer uten regn. Jeg har ikke noe problemer med å dele skauen med jegerne. Skauen er for alle og det er de unge jegerne helt innforstått med også. De poengterer det på jegerkursene og de praktiserer det. Jeg har aldri møtt en sur jeger i skauen når jeg har vært på tur med mine hunder løse.
Vi møtte på jegere denne dagen også. Det vil si de var ferdige for dagen og satt i koia med åpen dør. Det fant Bella ut og var jammen så freidig at hun vabbet inn til dem. Hun ble geleidet ut igjen og jeg slo av et par ord med en av dem før vi fortsatte innover veien.
Det gikk en kjerrevei oppover til venstre, den så ut til å være litt bratt oppover. Da var det håp for litt signal på telefonen tenkte jeg. Kjekt å få lastet inn norgeskart når man ikke har vært i området tidligere.
Jeg sto mellom å gå så langt jeg kom denne veien, eller gå så langt at jeg fikk signal på telefonen og se hvor det var lurt å fortsette videre.
Det var mye skjegg i buskene der.
Noen få kantareller fikk vi også øye på.
Så blei stien bare borte liksom.
Når man først legger merke til store steiner så ser man dem alle steder.
Bare å slå seg ned og nyte skogens ro
Når jeg fikk sjekket kartet så fant jeg ut at jeg skulle gå ned igjen og følge veien litt lenger innover, for der var det et stort vann med noen hytter rundt. Det er sikkert trivelig tenkte jeg.
I et veikryss inni der så sto det jammen at vi kunne gå et stykke på Vassfarstien også. At den gikk akkurat der var nytt for meg.
Vi kom fram til Store Rørstjern og det første hyttetunet
Hundene benyttet enhver anledning for å drikke og jammen var de ganske iherdige på å bade også. I alle fall vasse litt rundt.
Jeg må jo si jeg undrer meg på at folk har bygd hytte på ei øy i et så lite vann som Store Rørstjern er. Ikke bare hytte, men jammen laget et stabbur også.
Nabohytta på land var ikke direkte liten den heller.
En titt på klokka viste at vi rakk å gå til enden av vannet og tilbake til bilen før det ville bli mørkt.
Mye flotte farger langs vannkanten
Veien gikk helt i kanten av vannet helt til vi kom til enden.
Jeg kunne tatt mange ganger så mange bilder,. Tenk hvor flott det hadde vært i solskinn.
Her var jeg 99% sikker på at noen hadde skutt elg, eller hjort.
Jeg fikk hundene med meg til enden av vannet, der var det en flott grillplass.
Spørs om jeg rekker en tur tilbake i solskinn før bladene er falt av buskene
Litt poseringer før vi snudde for å gå til bake til bilen igjen.
Jeg hadde glemt hele mistanken om elgslaktet, men det hadde ikke hundene. Når vi snudde lukket de alle ørene ettertrykkelig og forsvant ned i grøftekanten. Godt den var ganske nyskutt, så det ikke var hull på magesekken og ikke luktet den særlig heller. Jeg måtte ned i skråningen og sette på dem bånd noen hunder meter så jeg var sikker på at de ikke smatt tilbake.
Ett stykke tilbake kunne jeg gå tilbake til fotograferingen min.
Det blei en tur på 6 kilometer før vi var tilbake til bilen.
Det er begrenset hvor mange bilder man tar på tilbaketuren når man går samme veien som man kom.
