Sofie kos på onsdag

I fjor vinter var ikke Sofie så begeistret for fart, og ville egentlig ikke ake på spark i det hele tatt. Men i vinter da har vi koset oss i full fart nedover bakken opptil flere ganger.

 * *

Hun vil gjerne låne fotoapparatet mitt, så på onsdag ble det filming første turen vi akte ned bakken, Hun er ikke så aller verst til å filme da, til å sitte på en spark i full fart. 

Hun var veldig enig i at det var lurt å ha et hundebånd rundt livet om det skulle butte på veien nedover veien. 

Hun var også like bestemt på at vi måtte gå på toppen igjen, så vi kunne ake en gang til.

Hun hadde god fart oppover

Hun syntes jeg godt kunne gått mye raskere oppover bakken, men jeg valgte å ta det pent så kanskje jeg snart får tilbake farta mi.

Hun syntes jeg var så treg at det var best at hun tok sparken oppover bakken.

De to skjærene fra i høst var tilbake. Det har ikke vært mye å se til dem i vinter.

På toppen av bakken satte hun seg klar for å bli spent fast. 

Varga la seg ned for å spise snø og vente på en ny springmars nedover veien.

Varga setter stor pris på snøen, det er tydelig at hun storkoser seg.

Snøen bar overraskende godt når de valset nedover jorden når vi var på vei oppover bakken igjen etter å ha akt ned en gang til.

Disse to er som erteris både ute og inne.

De har nesten en egen kommunikasjon de der, så hadde Varga kunne snakke, så hadde ikke jeg kommet til orde.

Det er ikke noen tvil om at vi koser oss på de timene vi har på onsdagene, før hun skal hjem til kvelds.

Poseringer er også noe hun trives med. hun har jo blitt tatt bilder av siden hun ble født.

Bestemors lille skøyer

Ting må sjekkes ut

Når det begynte å skumre var det på tide å gå inn for å spise middag. Denne dagen ble det potetstappe og grillpølser. På kvelden ble det kino, så en kan trygt si at jeg holdt onsdagen rimelig aktiv uten egentlig å gå så mye.

Det er ikke mye som har skjedd på viltkamera i vinter, men en kveld så valset det er elg forbi. Kanskje jeg får elgkalv på kamera til våren,,,

Iskaldt er vel rette ordet

 

Når jeg våknet opp lørdag morgen viste gradestokken -25 kalde grader. Bitende kaldt og lite fristende å ta seg en tur ut. Det er i allefall bare å vente på ta sola kom opp.  Ja for endelig så var jeg hjemme en dag som himmelen var blå og sola krabbet oppover jordet. 

Midt på dagen så hadde sola kommet opp på gårdsplassen og jeg tok med meg hundene ut for å lufte oss. Jeg tok med meg fotoapparatet, for slike dager har det ikke vært for mange av den siste tiden,

Det nærmet seg kun 19 kuldegrader, men sola varmet faktisk. Så en lun krok satte jeg meg litt for å få litt sol i fjeset. Det var skikkelig godt.

Når vi kom inn igjen så ble det restemiddag. Siden jeg har gått litt fram og tilbake ned bakken og bortover jordet, så tenkte jeg at litt vasking var innafor. Katterommet som Sofie har leikene sine på fikk en skikkelig vask. 

Hundene fikk også en vask, det var også nødvendig. Kjekt å ha en dag hjemme hvor de kan være mye inne til de blir skikkelig tørre. 

Det virket som hundene koste seg i sola også. De var vel lei gråværet de også. Det er jo triveligere å være i hundegården i sola enn i snøvær.

Hailey, Varga og Bella

På en måte er det godt når det er så kaldt, så frister det ikke så veldig med skitur. Så er det håp om at beina mine blir helt bra, De er nemlig blitt mye bedre i det siste. Utrolig nok. Da er det håp, men kyststien i påsken har jeg skrinlagt.

Tenk om to uker er det våren, i følge kalenderen. Med tidlig påske så tror jeg våren kommer tidlig i år. Nå som sola har kommet tilbake på måsasia, så blir det snart sol når jeg kommer hjem fra jobb.

Det ble med den ene fine dagen. På søndag var skyene og snøværet på plass igjen. Det var fremdeles -20 grader, så det fristet ikke til å være lenge ute. Nei det holdt med å lee seg litt, bære inn litt ved og ellers kose seg med både tv og ei bok. Jeg må jo starte på en ny bok, greit å ha litt å lese på når en er i badekaret eller før man sovner om kvelden.

Det er ingen masing på hundene heller. De liker sofalivet når det er kaldt ute. Kattene har heller ikke behov for frisk luft. Konklusjonen er altså at vi nyter helga.

I vinter synes jeg Hailey er blitt veldig gammel. Det har kommet raskt. Hun er ikke særlig begeistret for å gå tur lenger. Enda så korte turer jeg holder meg til. Det begrenser seg til rundt husene, for skal vi kjøre bil går hun helst til døra for å komme inn igjen. 

Nå har det blitt forholdsvis lenge lyst på ettermiddagen, så nå er det mulig å kunne kjøre et sted etter jobb for å gå en liten tur. Jeg skal være flink å holde meg til flatt terreng, enn så lenge. Har jo skjønt at det ikke er så dumt å holde seg litt i ro, det hjelper på litt etter litt.

Etter langtidsvarslet så skal det ikke bli mye sol den kommende uka, så da er det enklere å holde en lav profil på aktiviteten. Det blir mye turplanlegging isteden. Det kommer til å bli flere overnattinger i hengekøye utover året, for da slipper jeg å tilpasse lengden etter Hailey. Sånn det ser ut nå, så må hun nok slippe snart.

Om dette er november kaktus eller påske kaktus er jeg ikke så sikker på, for den kommer med en blomst eller to i ny og ne.

I juli kjøpte jeg meg et ferskentre som i løpet av vinteren har kastet alle bladene sine, bortsett fra to. Jeg hadde tenkt å kaste den, men siden jeg syntes kvistene var veldig grønne så fikk den bli inne i stua, I går fikk jeg brått se at det hadde kommet to blomster. Kanskje jeg brått får fersken?

Nyt uka!

Valgets kvaler

 

Etter en svært omflakkende oppvekst på rimelige moteller i den ene byen etter den andre sammen med moren og søsteren, er Cheyenne Christensen takknemlig for at de har slått seg til ro. Hun er også takknemlig for de gode vennene hun har fått i Whiskey Creek. Og særlig Joe, som hun lenge har vært hemmelig forelsket i og som endelig begynner å få øynene opp for henne. Men tidligere minner plager Cheyenne, særlig minnene om en smilende, blond kvinne. En kvinne som ikke er den kriminelle moren hennes.

Selv om Cheyenne gjentatte ganger har bedt om en forklaring, er det ingen som har villet hjelpe henne. Hun er fast bestemt på å finne sannheten, men uten så mye som en fødselsattest, er det ikke lett.

Ting blir enda mer komplisert da bestevenninnen hennes også blir tiltrukket av Joe. For Eves skyld bestemmer hun seg for å trekke seg unna – og havner rett i armene på Dylan Amos, den eldste av de beryktede Amos-brødrene. Han er den type mann hun har sverget på å holde seg unna. Hun kan ikke gjøre noe dumt nå som hun er fast bestemt på å finne den tryggheten hun har lengtet etter. Og som Joe kan gi henne. Men kanskje det er mer ved Dylan enn hun trodde? Kanskje det å la ham gå er en stor feil?

Boka var litt mye usikkerhet for min del. At noen på 31 år som har opplevd så mye i livet sitt skulle være så barnslig og redd for hva andre skulle si, tro og mene er lire sannsynlig. Men bra skrevet sånn ellers. Mye handling hele tiden egentlig. Første boka jeg leser av denne forfatteren.

På vei til Vikersund en fredag

Når man får ett innfall eller to, så blir det fort en opplevelse man ikke egentlig hadde planlagt. Så jeg satte kursen til Vikersund fredag kveld. Men på veien til Vikersund ble det en liten stopp på Ask, der der var laget en iglo hadde jeg lest i avisa noen dager tidligere. 

En lang periode med kaldt vær hadde vært ideelt for byggeprosjektet. Det hadde tatt omtrent tre uker, med litt sporadisk innsats. De hadde samlet mengder med tomme melkekartonger fra rundt omkring, fylt de med vann og konditorfarge og fryst dem. Hele igloen er laget av mellom 700 og 800 melkekartonger.

De hadde stablet, måkt sammen litt snø og tilsatt en del vann for å lage kram snø. For hver tredje eller fjerde høyde har vi hatt et døgn pause og vannet igloen så utsiden skulle bli solid is. Den spektakulære igloen er spesielt fin på kveldstid, da den har en lyslenke inni. Kan tenke meg at den kommer til å vare til Sangthans...

Jeg var kanskje litt frekk som valset inn på gårdsplassen deres på kveldstid. Men når de står fram i avisa så regner jeg med at de vil ha besøk.

Jeg var litt usikker på om jeg måtte leite etter igloen, men det slapp jeg, så da ble det tid til en liten runde i Vikersund før revyen startet. Greven ligger ved brygga fremdeles, til og med med full julebelysning ennå.

Vikersund er stemningsfull der den ligger helt nede ved Tyrifjorden.

På andre siden av fjorden ligger Tyrifjord hotell og litt lenger ut ligger Vikersund hoppbakken. Vikersundbakken er verdens største hoppbakke, sammen med Letalnica-bakken i Planica.

Så nærmet klokka seg og jeg kunne sette kursen mot Modum kulturhus.

Det er sendt ut gult farevarsel for latterbrøl i Modum kulturhus de neste dagene. Modumrevyen «Varsko her!» er her. Allerede torsdag kveld veltet de første lattersalvene ut i storsalen. Latteren er ventet å avta etter siste forestilling søndag kveld. Kommunedirektørens sparepisk, hemmeligheten bak norske hoppdresser og historien om Morten Wold, er bare noe av det revygjengen varter opp med i årets revy.

Salen var mye større enn det jeg hadde forestilt meg på forhånd. Her hadde jeg aldri vært tidligere.

Program ble utdelt og det var mye informasjon om både skuespillere og hva en kunne forvente seg.

De var inne om mange temaer, både elektriske sparkesykler, gjestebrygge som vannet ikke var dypt nok til at noen kunne legge til med annet enn gummibåt, Hoppdressproblematikken og en som fikk hele livshistorien sin oppramset, og til slutt ble gratulert med ny volvo.

Pilketurer og familieturer til skauen hadde også sine innslag. Før de til slutt hadde et avslutningsnummer.

* *

Gjengen var flinke til å synge, men det var litt langt mellom det som var morsomt. De kunne kuttet ned på antall sketsjer, men gjort litt mer ut av hvert enkelt nummer. Noen var over nesten før de hadde startet. Det var ikke noe å utsette på kostymene heller. Om man skal kaste terning, så blir det en firer.