Allehelgensdag

Denne dagens navn tilsier at det dreier seg om helgener. Men det er også en minnedag for de døde. Fra slutten av 700-tallet ble denne dagen satt til 1. november. Kvelden før Allehelgensdag har også vært en viktig dag i folketroen. På engelsk heter Allehelgensaften «All hallow’s Eve», forkortet til «Halloween». I irsk keltisk tradisjon trodde man at på denne kvelden var skillet mellom vår verden og de døde svakere enn ellers, slik at de dødes sjeler kunne merkes.

Primstavmerket for allehelgensdag har vært ett eller flere kors, men også et skip. Skipet skulle symbolisere den kristne kirke, men i folkelig tradisjon ble det også oppfattet som et tegn på at skipsfarten skulle opphøre for året. I hele Sør-Norge ventet man helgemessflommen til allehelgensdag, en mildværsperiode med regn og sludd. Kom den ikke da, mente man i Solør at den kunne den ventes julekvelden, og i Telemark mente mat at den ville komme til våren. 

I Østfold mente man at hvis det regnet på allehelgensdag ville det vare i sju uker. I Hordaland mente man at hvis snøen seg før helgemesse, ville det bli sen vår. I Trøndelag mente man at solskinn på helgemesse varslet om et godt år. På Voss ble dagen kalt for aldersmesse, og var regnet som den første vinterdagen og den første jaktdagen. I Hordaland hadde den som fant husdyr i fjellet etter allehelgensdag rett til finnerlønn. I Nord-Norge het det at man var sanndrømt natten til helgemesse.

Vi har vel alle opplevd døden ganske tett innpå oss. Mer eller mindre fjerne slektninger, mer eller mindre nære venner. Det var noen år vi ikke trengte reunionfester med de jeg gikk på ungdomsskolen med. Vi møttes i begravelser til en i klassen. Hele tre år gjentok dette seg. Siden dette er mange år siden, så sier det seg selv at alle var veldig unge. Alt for unge til ikke å leve lenger. En i trafikkulykke, en si selvmord og en ble drept. Alle tre satt på samme raden på klassebildet, på samme raden som meg...

I min familie er det bare gamle folk som har dødd, noen var ikke veldig gamle, men jeg vil nå betegne dem som gamle. De virket gamle på meg når jeg mistet mine besteforeldre og oldeforeldre. Men når jeg ser tilbake på det nå så gikk de bort veldig tidlig egentlig. Slutten av sekstiårene og starten på syttiårene er da ingen alder. Men når en er en 10-12 år så er det gammelt. Jeg har vel ikke savnet dem, men jeg syntes det var veldig rart at de ikke var der lenger. Men døden er en naturlig del av slutten på et liv, så en må bare akseptere hva naturen tar tilbake.

Man skal ikke dyrke døden eller de som er døde. Man skal sørge over dem, men man må også lære seg å gå videre i livet. Det går en stund så aksepterer kroppen at det er en som ikke er der lenger. En du ikke fysisk kan snakke med lenger, en som du kan tenke på når minner kommer. Men det er ikke sunt å la livet sitt styres av de som er døde. Aksepter at de er døde og gå videre med ditt eget liv. Da er det greit å ha denne ene dagen i året, som en kan ta fram alle minner, gode eller dårlige. Ja, for det er ikke bare slik som presten sier i begravelser at det er de gode, snille, uerstattelige menneskene som går bort. Drittsekker går også bort. De som er venneløse, de som har så mange venner at  de ikke får plass inne under begravelsen. Vi skal alle dø en gang, men husk å leve livet mens du ennå har det.... hvordan vi får det når vi dør er det ingen som veit. Men en ting er sikkert, er du død da er det for seint å finne ut at en skulle levd litt når en hadde sjansen.