Nasjonalt verneverdig veiminne

I helga ble ingenting egentlig som jeg hadde tenkt, men planer er til for å endres... er de ikke? Det ble litt nedsig på kjøkkenprosjektet mitt, så jeg pakket med meg noen hunder og satte meg i bilen isteden. Det ble en liten del av den Bergenske Kongeveien mot Krokskogen. 

Det er lenge siden, veldig lenge siden jeg har gått til Kongens utsikt. Det er jo ikke lange biten om man kjører opp til Kleivstua, så jeg pleier stort sett å parkere i bunnen av Kleiva og tusle derfra. Men jammen var det blitt store endringer der siden sist jeg var der. Men det er vel bare jeg som trodde at et nasjonalt verneverdig veiminne ikke kunne endres på...

Hele den nedre delen av parkeringa var full og den øvre delen var forholdsvis bløt. Så jeg tok en liten spansk en og parkerte på siden av veien mellom de to parkeringene. 

Surre og virre var med på søndagens tur. Vi startet forholdsvis seint, så de aller fleste vi så på turen kom mot oss og skulle ned igjen. 

Det var laget til skikkelig renne så en kunne drikke om en var tørst. Sikkert greit det om sommeren.

Men jeg synes de har ordnet litt vel mye til at veien er vernet. Trodde det skulle være som det var jeg da.

Tåka lå tung, men jeg trodde egentlig at sola hadde tittet gjennom på toppen. Det var jo tross alt noen høydemeter til Kongens Utsikt.

Langs veien oppover så er det satt opp informasjonsskilt. 

Hvorfor de hadde laget denne plattingen her for vet jeg ikke, men den sluttet rett i bergveggen. Kanskje de har noen planer om å lage noe der. 

Jo lenger opp i lia vi kom, jo tjukkere ble tåka.

Nok en lærerik plakat å passere. Disse plakatene sto også der når jeg gikk her sist.

Ingen fare med å gå seg bort i tåkehavet, for det er bratte fjellsider opp på begge sider av stien.

Bekken følger i samme søkket i naturen, så det er noen broer slik at bekken kan renne både hit og dit iforhold til veien.

Det er laget noen "siler" langs veien oppover, om det er for å samle opp kvist og kvast eller om de har noen annen misjon er lettere usikkert.

Så var Kleiva forsert og vi kunne ta fatt på stien ut til Kongens utsikt. Det var ikke rare stien der lenger heller, det var blitt reineste autostradaen der også.

Kleivstua var julepyntet, men julestemningen uteble for min del. Her var det vel heller høststemningen som rådet.

Kleivmannen sto på sin faste plass og ønsket oss velkommen.

Det begynner vel å bli litt vel tilrettelagt for ferdsel i utmark. Kan ikke folk bli litt våte på beina, litt grisete av søle?

Har du gått her tidligere så veit du hva som står på skiltet på granleggen.

Ja hvilken stokk spør så jeg..?

Jeg hadde glimt av sol på vei innover, den måtte dokumenteres!

Hadde nesten trodd det hadde vært bløtere i stien innover.

Da vi nærmet oss var det ingenting som tydet på at vi skulle få noen fantastisk utsikt.

Men et bitte lite glimt av håp kunne man få...

Helt til man vender blikket utover bygda, der det kunne vært utsikt.

Jeg sto og ventet litt, men noe panoramautsikt hadde jeg ingen tro på å få. Men når en har vært på slike turer så får en nå tenkt litt, men ferdigtenkt rakk jeg ikke å bli. Rart det der, for akkurat overtenke ting er ikke min ting. Jeg går for magefølelsen, men akkurat nå så er magefølelsen min litt sånn "inkonklusiv"