Prinsessens utsikt

Prinsessens Utsikt, 350 moh.

Krokskogen har flere kjente, royale utsiktspunkter, opp fra Sundvollen finner vi Kongens Utsikt, Dronningens Utsikt og Kronprinsens Utsikt.

Mindre kjent er Prinsessens Utsikt ved Homledal. Den fikk sitt navn på 1860-tallet etter prinsesse Sophie, senere dronning Sophie gift med kong Oscar II. Utsikten ble også kalt Damenes Utsikt på grunn av sin beliggenhet like ved veien. I dag haster de fleste gjennom Skaret-tunnelen på E16 og aner lite at de har et tidligere kjent utsiktspunkt bokstavelig talt over hodet.

Før gikk veien til utsikten direkte opp fra Homledal, ved nordre tunnelåpning. Her var det tidligere gjestgiveri, skysstasjon, butikk, skole og gårdsbruk, som ble etablert i forbindelse med at veien til Bergen ble lagt over Sollihøgda i stedet for Kongeveien fra Lommedalen til Kleivstua og ned Krokkleiva. Den første delen av stien/veien fra Homledal opp til utsikten er ennå synlig, men lenger oppe ble den ødelagt ved sprengningen av tunnelutløpet.

Det var et par andre cacher som ble tatt i dag også, men det var tur med hundene og fotoapparatet som var det store målet i dag. Det ble en liten avstikker ned Skaret, så jeg fikk logget en i ny kommune. Jeg var ikke sikker på om jeg kom til Lier når jeg så så vidt på denne på kartet, men når jeg kjørte nedover så passerte jeg skiltet med kommunedele mye tidligere enn jeg kunne huske.

Det spørs om skogens skatter har vært oppbevart her...

Enkelte steder i skauen var det helt blått av blåveiser.

Jeg kan vel ikke få sagt nok hvor fornøyd jeg er med det nye kamera mitt. Har hatt det hengende på skuldra noen turer nå og det er slett ikke så tungt som jeg hadde sett det for meg når jeg først hadde fått det.

Bildene får både god farge og detaljer som kommer fram. 

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta denne cachen i dag, men plukke de langs Utstranda siden jeg skulle innom Perleporten for litt vedlikehold. Synes egentlig det er litt merkelig at logger forsvinner mens selve cachen fortsatt er der. Jeg byttet alt til en ny sak og gjemte den litt annerledes så kanskje loggen får ligge i fred.

Jeg hadde hatt med meg Ronja og Mounty på cachetur i går så da måtte jo Tessy og Lady få en tur i dag. De har godt av en tur i fremmede omgivelser fra tid til annen. Tenk så kjedelig å gå samme veien hver eneste dag. Jeg synes virkelig synd på de hundene som kun får en tur rundt kvartalet tre ganger i døgnet.

Jeg sleit litt med å finne ut hvor stien egentlig startet til denne, for det er jo så mange veier og rundkjøringer og midtrabatter, men om jeg hadde tatt meg litt bedre tid da jeg skulle finne parkering så hadde jeg sluppet på kjøre litt fram og tilbake. Hadde først tenkt å bushe litt da retningen så helt grei ut, men når det var igjen 260 meter så var ikke terrenget like medgjørlig. Så kjørte jeg på andre siden av tunnel åpningen, men da kom jeg omtrent like nærme og terrenget viste et enormt juv jeg måtte forsere. 

Tilfeldig vis så zoomet jeg litt ut på GPS'n og da kom det et flagg til syne. Så siste oppdatering på GPS'n min har altså lagt inn så jeg ser veipunkter og parkeringer. Kjekt med alt som er nytt som bedrer ting og ikke gjør det mer tungvindt.

Stien snirklet seg oppover i terrenget og snart var det ikke fryktelig mange meterne igjen før jeg kunne begynne å kikke litt rundt etter boksen. Det viste seg at boksen var blitt nedgradert til lapp i pose, men den fungerte helt greit.

Det var stadig små glimt med utsikt oppover mot målet. Litt skeptisk til å gå ut på kanten for å se skikkelig, for her snakker vi rett ned utsikt.

Tidvis hørte man bilene fra veien, så det ødela litt av naturkosen, men den veide utsikten opp for. Absolutt en tur jeg kan anbefale både liten og stor, ikke lange biten egentlig. Om du er av nistetypen så er det et nydelig sted å spise den.

Stien går på toppen av en åsrygg, ikke særlig brei, men ikke veldig bratt på ene siden, men bratt nok.

Ikke ofte noen har tatt turen hit nei, en logg på nett fra januar i år med en kommentar at det manglet penn. Så den ble ikke funnet i hele 2016!

Hele lia var full av skjegg på trærne. Denne laven vokser svært sakte og viser at det er frisk luft her, da dette skjegget eller laven får sin næring gjennom luften. Skjegglav er de mest ømfintlige lavene som finnes og det skal ikke mye forurensing til før dette ikke vokser på greinene til bjørken. Slikt lav som dette er virkelig et godt tegn på rein luft. Slike hengende lavarter er svært vare for luftforurensning. Skjegglav, som er spesielt utsatt for vikningene av sur nedbør, er i ferd med å bli svært sjelden. Direktoratet mener derfor at man fremdeles er nødt til å jobbe for å minske svovelutslippene ytterligere.

Her er nok buskene i le for forurensning. 

Utover dagen begynte det å blåse skikkelig surt. Da hadde jeg egentlig fått turdosa mi i dag og kunne dra hjem for å ta et skippertak i grushaugen som jeg har innendørs om dagen. Patran skulle hentes etter konfirmasjonsundervisningen, litt middagsmat skulle kjøpes og jammen rakk jeg ikke en dusj også. Så resten av dagen skjer det ikke veldig mye her.

På veien hjem kom jeg over en bjørk som var full av kuler. Så mange har jeg aldri sett tidligere.

Ronja & Mounty

Ennå er det endel snø flekkevis. Særlig i skaukanten, men med sola som varmer så blir det stadig mindre og mindre av den.

Om ikke snøen er hard så en går oppå, så er den så råtten at en synker helt til bunns. Da er det greit å ha litt store sko som rekker litt oppå leggen når en traver avsted. På turen i går oppdaget jeg at skoene slett ikke var så tette som det jeg trodde. Jeg ble nesten like våt på beina som da jeg plumpet i bekker og vannet rant over kanten så jeg måtte tømme dem.

I ettermiddag skulle Patran være med konfirmantene på "Brød til verden" så da tenkte jeg at jeg skulle ta meg en runde med noen hunder og fotoapparatet. Jeg måtte ta en liten vedlikeholds runde på egne cacher også så det ut som. Skjønner ikke at logger bare kan bli borte jeg da.

Vann gir liv, til planter, dyr og mennesker. Men vann kan også ta liv, om det er urent og forurenset. Det er derfor Kirkens Nødhjelp jobber hvert år, hver uke og hver dag for å gjøre rent vann tilgjengelig for flere. 

Du kan støtte Fasteaksjonen ved å sende SMS GAVE (200,-) eller vippse valgfritt beløp til 2426. Eller gi via vår nettside her. 

– Før drakk vi vann fra vannhullet, og jeg var ofte syk. Vi har lært på skolen at skittent vann gjør oss syke. Nå har vi fått en ny brønn, vannet er renere og vi er langt friskere enn før, forteller Richard Wilson som bor i landsbyen Ikonda i Tanzania

Leif er tilbake i Danmark, men skulle visst komme hjem i påsken. Men noen tur blir det ikke, jeg synes det er veldig godt med hjemmepåske. Med alt det vanlige innen rekkevidde, og nye impulser i form av dagsturer. Pakke for vel en uke på fjellet eller ved sjøen frister ikke meg. 2 arbeidsdager igjen nå så!

Vel avlevert Patran på kirkestua så satte vi kursen mot Kilemoen og den cachen jeg ikke fant sist jeg var på de kanter. Da var det varaselskilt om sprenging, det var det ikke i dag så da kunne det bli litt mer systematisk leiting. Og jeg fant! Nytt smilefjes på kartet og ett irritasjonsmoment borte.

Bildene er fra en ettermiddag vi var oppe i havna her, bildene fra turen i dag kommer seinere. Nå som jeg har nytt kamera så har jeg stor overflod av bilder. Men de kommer etterhvert, jeg må prøve å bli ferdig med vinterlige bilder før det er Sankthansaften forhåpentligvis.

Det blir ikke noen runde med Åse i morgen da hun må være hjemme da dyrlegen stikker innom. Jeg har ikke helt bestemt meg for hvor ferden går i morgen, men jeg gjemmer nok Bygdøy til Åse har tid til å være med.

GPS'n ble koblet til og diverse cacher i en times radius eller så ble lastet inn, da er jeg litt friere på hvor jeg velger å dra i morgen. Antall blir ikke prioritert i morgen, men en tur med hundene med små cachestopp.

Siden Ronja og Mounty ble med på tur i dag, så skal jeg ha med meg Lady og Tessy i morgen. Skulle hatt vedlikehold på en egen cache til som jeg ikke rakk i dag, så kanskje det blir en liten runde i nærheten der. Da kan det fort bli litt klatring er jeg redd.

Cocker på skautur og søle etter smelting... noen ganger angrer jeg bitte bitte litt på at jeg har hunder... Ronja ser stort sett slik ut hver dag når vi kommer hjem fra tur. 

Hjemmejobbing

Isen brytes av i store flak da elva stadig vokser og trenger mer plass for å finne veien til havet.

Med 10-15 varmegrader i skyggen så smelter det alle steder. Der det ikke pleier å renne vann så buldrer små og store bekker fram fra ingenting.

Smeltevannet er ikke særlig blankt og glitrende, men når det blir normal vannstand igjen så hjelper det på.

Ronja følger villig med på tur til elva. Det er første gangen vi går der i vår, så det er mye å sjekke ut. Jeg var mest ute etter noen smeltebilder og aller helst en hestehov eller to, men de lar vente på seg i helga også. 

I helga har jeg vært rimelig aktiv med både ting som frister og med MÅ ting. Lørdagmorgen var det handling til Leif skulle komme hjem. Det ble en lang tur på hundene ut til Veme og tilbake. Til en forandring så var mamma med også, ikke bare pappa. Etter middag så fant jeg fram rake og tok hele hundegården. Plenen er litt i våteste laget ennå, så jeg får ta hundemøkka der seinere. Kanskje en ettermiddag til uka.

Siden vannmassene slår inn på land så blir det unike isklumper i vannkanten.

I dag ble det tur runden rundt bygda på meg og pappa sammen med hundene. Etter en sjekk på yr.no så så det ikke ut til at det skulle snø med det første, så jeg la om til sommerdekk. Det er en skikkelig grisejobb, klart det hadde sikkert vært mindre gris om jeg hadde vasket bilen først.

Ronja sjekket såvidt badetemperaturen, men svømmeturen fristet nok ikke i helga heller.

Små nysgjerrige troll lar deg fascinere av det meste.

Cockere og skautur er ikke det mest ideelle, ikke når det er forholdsvis bløtt i skauen i alle fall. Men en får heller ta jobben med å plukke kvister når hun har ligget til tørk litt inne. Mye derfor det ikke blir en cocker til her i huset. Jeg må ha en hund jeg kan bruke til det meste.

Til sommeren er det bare svaberg her, nesten som ved sjøen. På onsdag skal jeg og Åse prøve oss på Bygdøy for andre gang, det kan hende vi får logget en cache eller to denne gangen. Mye derfor jeg skiftet til sommerhjul på bilen, pigger er ikke noe tess i "stora staden" og jeg skal ikke til fjells før det er bart nå. Skiene er ryddet bort og bilen vasket innvendig og støvsuget til og med. Så nå blir det skikkelig herregårdsvogn for oss på tur. Kanskje jeg får tatt noen bilder av vårblomster der, men det skulle ikke meg forundre om de er avblomstret allerede. 

På toppen av fossen gikk det to sangsvaner på isen. Men de tok raskt på vingene når vi kom.

Siden Leif har vært på guttetur et par uker så hadde han litt skittentøy, jeg bryr meg lite om det er søndag eller ei. Med det været som er nå så havner klærne ut på snora om det er hverdag eller om det er søndag. I morgen drar han til Danmark for å gjøre ferdig skolen, så da blir jeg gressenke noen måneder. Ikke lenge til Patran skal konfirmeres heller, så jeg tror nok tiden fram til sommeren kommer til å gå rimelig kjapt i år.

Nå er det på tide å ta med seg litt brød og dra til Steinsfjorden for å ta bilde av svanene der. De er ikke så sky og poserer nærmest for fotografen.

Endene tok også ibruk vingene når vi kom, enda jeg og Ronja var helt stille. 

Ronja prøvde til og med å holde seg skjult.

Jeg la inn en liten statusoppdatering på FB i ettermiddag:

"Innimellom så lurer jeg bare bitte bitte litt på hva jeg skal med en fordømt laupasjuk mann??? Men jeg skifter til sommer dekk selv jeg, jeg vasker bilen inni selv jeg, jeg raker i hundegården selv jeg, jeg vasker klær selv jeg... til tross for at det er søndag! God helg, det er ikke sikkert uka som kommer blir noe bra..."

Da var det ikke mindre en to stykker som la inn denne her i kommentarfeltet... Skjønner ikke hva de mente med den 😮?

* *

Nye bekjentskaper

Vintererla finnes hos oss vesentlig i lavereliggende strøk på østlandet. Vi finner den også spredt i resten av Sør-Norge, og meget begrenset i Nord-Norge. Den har i løpet av de siste ti åra økt betraktelig på Sør- og Vestlandet, der den tidligere var en meget sparsom hekkefugl. Den kalles også gråerle av noen. Arten er nært knyttet til rennende vann, fra elvestrk til fosser. Reiret legges ofte på lite tilgjengelige plasser, gjerne i bratte heng ned mot elveløp. Den spiser i hovedsak insekter, larver og krepsdyr som den finner nært vann danner næringen. Til tross for navnet er vintererla en uvanlig overvintringsgjest her til lands. Våre fugler trekker ut om høsten i september og oktober, og kommer tilbake om våren i mars og april. På Jærstrendene og på Lista kan man finne overvintrende fugler. Overvintringsområdene til de fleste vintererlene ligger i Sør-Europa og Nord-Afrika.

Gulspurv, fugleart i buskspurvfamilien. Litt større enn gråspurv. Hannen betydelig gulere enn hunnen med oversiden stripet i rødbrunt og svart. Gulspurven var tidligere en vanlig rugefugl fra Sørlandet til Finnmark, fra lavlandet og opp til bjørkebeltet. I sangen teller den til 7 i sitt karakteristiske sangmotiv. 

Siden ca. 1960 har den avtatt betydelig i antall, noe som muligens delvis har sammenheng med miljøgifter. I Norsk rødliste for arter 2015 er gulspurven kategorisert som Nær Truet på grunn av nedgang i hekkebestanden. Reiret, som oftest plasseres på eller nær bakken, består av gress og fôres med fine strå og hår. De 3–5 gråhvite eggene med brune og svarte snirkler og flekker ruges av hunnen i 12–14 dager. Ungene forlater reiret etter 12–13 dager. Gulspurven er frøspiser, men den tar også noe insekter. Den er hovedsakelig stand- og streiffugl, men noen trekker ut av landet vinterstid.

Dompapen var innom en tur for første gang på mange år, som jeg har sett i alle fall. Den kan jo ha vært her når jeg har vært på jobb,

Dompap, fugleart i finkefamilien. 15–17 cm lang, har kort, tykt nebb, svart hale, hodehette og strupeflekk, grå rygg med hvit overgump og hvitt bånd over svarte vinger. Hannen med sterkt rød underside og kinn, mens hunnen er grå med rødt anstrøk. De samme fargene hele året. Hekker i barskog over det meste av landet, men kan også finnes i bjørkeskog og har en mer spredt opptreden i Troms og Finnmark. Reiret gjerne i en tett gran med blågrønne egg med svarte prikker. Standfugl som i vintertiden streifer mye omkring i små flokker. Lever av insekter, frø og knopper. På Vestlandet har det vært skuddpremie på dompapen fordi den kan ta en masse blomsterknopper på frukttrær. Utseendet minner om de røde draktene middelalderens domherrer (ty. Dompfaff) brukte, derav navnet.

Blir spennende å se om den bare stakk innom en tur eller om den vil holde seg her i sommer for å finne mat til ungene sine.

Svarttrosten har holdt seg her hele uka. Det er to hanner og en hunn.

Svarttrost, fugleart i trostefamilien. Hannen er helsvart med okergult nebb, hunnen er mørkebrun (sammenlign ung stær). Arten er utbredt i hele Europa, Nord-Afrika og deler av Asia. Den er vanlig hekkefugl i lavere skogtrakter og i bystrøk i hele Norge til inn i Finnmark. Reiret plasseres i en busk eller et lavt tre, evt. på en hylle i en mur eller bergvegg. De 4–6 blågrønne eggene med rødbrune flekker ruges av hunnen i 13–15 dager. Ungene hopper ut av reiret ca. 14 dager gamle. Trekkfugl, men kan overvintre mot nord til Troms. Sangen er mollstemt og meget vakker. Dialektnavn: susvarta, svinsvort, svortstare, steintrast m.fl. (dansk: solsort). Sveriges nasjonalfugl (svensk: koltrast). 

Svarttrosten er mattsvart og jevnt sjokoladebrun, stæren er metallisk glinsende med hvite prikker sommer og høst. Svarttrost hannen har oransje nebb. Svarttrosten har lang hale, stæren kort

Svarttrosten er stort sett alene eller i par, stæren er ofte i flokk. Svarttrosten (og andre troster) hopper, stæren går (som en skjære/kråke)

Bokfinken holder også stand, så om det blir fugleunger av de også så kan det bli livat her i sommer.

Mars er på hell

Gjentakelse trenger ikke være kjedelig. Se bare på soloppgangen.

Endelig ble det fredag også, litt sigen i kveld så har skjer det ikke mye skal jeg love deg. Tror nok ikke det skal skje så veldig mye resten av helga heller. I kveld bøtter det ned liters vis med regn, så her ble det bare fyring i ovnen og sofakos. Hundene ligger og snorker til tross for at det ikke har blitt en liten tusletur engang. Tror nok de fikk dosen sin med regn før jeg kom hjem fra jobb, Til tross for at de har hus med varme i, så sitter de ved gjerdet og venter på at jeg skal komme hjem fra jobb. Siden de har god oversikt over både gårdsplass og veien som passerer fra hundegården, så er det jo bare dumt å være inne i hundehuset. Tidligere hadde de vindu i huset, men siden Mounty klarte å knuse det i fjorhøst, så ser de ikke noe ut av huset lenger. Skal se om jeg får tak i et brukt vindu så de har litt utsikt igjen. Om hunder kunne vris opp, så kunne de trengt det i ettermiddag.

2017's første vårmåned er over og april står for tur. Jeg har fått tettet mange kalenderhull i geocachingen, så jeg får satse på finvær og noen nye publiseringer så jeg får tettet noen i april. Ser det er noen åpne huller å tette der også. Verst er det i juli og november. Juli regnet det hver dag omtrent og i november la jeg ut adventskalenderen, så jeg håper på mer cachelyst i år. Jeg er ikke på det stadiet at jeg må ut. Ser det er endel som driver med dagens cache, jeg tar heller en liten skuv når jeg først er ute. Har to i Hønefoss som er igjen ennå, de er enkle å plukke når jeg har litt tid, men ikke har lyst på en langtur.

Kjøttmeisen holder stand. Leif kommer hjem fra guttetur i Malaysia i morgen ettermiddag, så jeg bør vel kanskje handle inn litt mat på formiddagen i morgen. Ikke alt jeg og Patran har koset oss med som han liker for å si det sånn. Neste uke skal jeg kjøre lønn så det blir penger før påske, da blir det nok kos. Jeg har bestilt sol og flott fotovær. Skal en liten tur over i et annet fylke for å hilse på et valpekull med engelsk springer spaniel som nærmer seg leveringsklare, så får jeg cache med hjem. Vibeke har jeg kjent i mange år, så det skal bli hyggelig å slå av en skikkelig hundeprat igjen på Kennel Millside. Hun er også glad i å ta bilder, så det blir nok en innholdsrik dag.

Det er godt det bare er en arbeidsuke igjen til påskeferien. Jeg kjenner at det skal bli skikkelig godt med en pause fra vekkeklokke og styr med både det ene og det andre. Ja for en må jo være skikkelig syk for å ha en slik liste på kommoden for ikke å glemme hva man skal i april. De hadde spart mage portokroner på å samkjøre innkallinger og samle opp litt timer så de var samme dagen. 

I dag ble lunsjen tilbrakt på Vestre Viken, Ringerike Sykehus. Jeg røntget anklen i dag som jeg brakk og satte inn fire skruer og en plate i. Den ene skruen har begynt å skru seg ut, så jeg skal prøve å få den fjernet. Da må de ta bilde for å se hvordan tilstanden til de andre skruene er også, før de kan ta et standpunkt. Først ble jeg hentet sammen med fire fem andre fra mottakelsen og plassert på en stolrekke inne i en korridor der det allerede satt tre personer. Sitt og bli. Et par damer kom ut av et rom som det sto "sluserom" på døra. Så ble tre andre hentet og forsvant inn der. Det kom en lege fra andre enden i korridoren og var en snartur innom sluserommet før han kom ut igjen og sa at nå kunne jeg gå inn. Han gikk rett over gangen og jeg trodde jeg skulle inn i dette sluserommet. Men neida der var det ikke en sjel. Vips sa var legen bak meg og sa at vi skulle på andre siden av gangen vi. Jasså ja, lettere lattermild så fulgte jeg etter han denne gangen, tok jeg av meg sko og sokk før jeg la meg på røntgenbenken. Legen forsvant inn på kontoret sitt og fjernstyrte både benk og røntgenapparat, tok noen bilder og begynte å vri hender i alle mulige retninger for å få meg til å snu foten i samme retning forhåpentligvis som det han ville jeg skulle. 

På sykehuset er det tydeligvis et stort problem at folk skal ta bilder av alt som er, for det var et stort oppslag om at det ikke gikk ann å ta bilder av leger eller andre som befant seg i nærheten, eller av noe PCskjerm med opplysninger eller bilder av røntgen og ultralyd. Det skulle da være ganske innlysende at alt ikke trenger å bli dokumentert i alle bauger og kanter. Det får da holde med en selfie.

Men når man sitter å venter i sykehusomgivelser så vandrer tankene, det gjør mine i alle fall. Ser den ene etter den andre med mer eller mindre synlige skader og skavanker. Borte i en krok sitter "a'mor" og tilbyr kjeks og kaffe. Tror nok at over 80% av tilfellene er "tragiske" og ikke "lykkelige" omstendigheter.