Fanteputten

Fanteputten på Vikefjell var et nydelig skue på søndag. Bella trenger litt aleine tid så det endte opp med at vi dro på besøk til noen som var på hyttetur på Vikefjell. Kusina til pappa med mann og hund. Ypperlig for Bella å få hilse på en puddel.

Sara jobber som diabetikerhund og passer på at alt står bra til når vi tusler en liten runde fra hytta. Greit at hundene får gå seg litt til ute før vi skulle inn i hytta. Sara er tross alt vant til å være aleine og når små bøllefrø kommer seilende så gikk det utrolig greit. 

Det tok ikke mange minuttene før det var full leik innover veien. Vi gikk en liten runde og de storkoste seg hele tiden.

Temperaturen lå på et par kalde i skyggen, men i sola var det varmegrader.

Rundturen bød på en nydelig utsikt over Ådalen med Sperillen i bunnen.

Nedover der hadde ikke sola fått tak, så alt var dekket av rim.

De diltet i beina på hverandre hele veien, så det var tydelig at de fant en god tone. Spørs om det blir flere møter med de der etterhvert. 

Bella fant veldig raskt ut at det var noen med godis i lomma si. 

Det var knallvær hele dagen og vi gikk tur omtrent til sola begynte å nærme seg horisonten. 

For å passere bekken måtte vi over ei bru som Bella var litt skeptisk til, den var jo smal og rimet. Men på vei tilbake gikk det helt greit.

Vi snudde da vi kom til en nedlagt husmannsplass. Nå var det satt opp et par nye hytter der, men minner etter den gamle sto fortsatt.

Det hadde nok vært staselig her en gang i tiden.

Vi gikk samme veien tilbake derfra da det var forholdsvis bløtt i myrene rundt der. Det er vel kanskje derfor jeg ikke er så ofte på tur på Vikerfjell, det er en stor myr hele fjellet. Men til sommeren skal jeg på Høgfjell. Hadde tenkt meg dit i høst, men vinteren kom litt for fort.

Det var ikke enkelt å få bilde av bare Sara, for hun og Bella var som to erteris på turen. Mye koselig skravling, så nå er vi oppdatert på slekta alle sammen. Blir mye nytt når man ikke treffes så ofte.

Vel tilbake på hytta disket Inger Kristine opp med en nydelig middag til oss alle sammen. Når det begynte å mørkne var det på tide å si farvel til henne og Jan og komme seg hjemover til hundene som ventet hjemme på si middag.

Tusen takk for en utrolig hyggelig dag i fjellet!

Kose seg helg

Ja hva skal man si om helgas hendelser? En ting er i alle fall helt sikkert det har blitt skikkelig  høst, kaldere og rim på både trær og tak. På lørdag så fikk jeg gjort mye. Siden det ikke hadde vært noe husmorsysler tidligere i uka, så ble det vasking, støvtørking og til og med skifting til nye stuegardiner, litt ommøblering. Ja litt forandringer må til i heimen. Nesten som å flytte det når en ommøblerer litt.

Når jeg hadde ryddet ferdig og tatt ned gardinene, pusset jammen noen vinduer også. Da var det på tide å lufte de firbeinte litt. På morgenen regnet det litt, men når sola kom fram etterhvert så ble det for fristende å ta turen oppover Holleia et stykke. Jeg hadde bare med meg telefonen for jeg ventet på når Kenneth kom for å bytte bremseklossene mine.

Kenneth hadde tatt seg en sovemorgen, så jeg rakk å vaske ferdig omtrent før han dukket opp. En times tid så var det på tide med en dusj og lage seg litt mat til kvelds. Benke seg i sofaen for å få med seg finalen i stjernekamp.

Bella blir et halvt år på lørdag. Da skal hun bades og stilles opp for å ta noen ordentlige bilder. Spørs om det må bli noen dager på forskudd så jeg får hjelp av Patran. Ikke så enkelt å få til helt på egenhånd. Hvor er egentlig disse månedene blitt av? Det er hele fire måneder siden jeg hentet hjem en liten pelsball fra Sverige.

Etter en uke i Norge hadde hun sin første konsertopplevelse på Hallingmarken med Bonnie Tyler! Med denne på armen følte Kenneth seg litt som en kjendis, for folk stimlet sammen for å få klappe og kose med denne teddybjørnen. Nå er hun ikke bare å ta opp på armen nei. Jeg har ikke veid henne, så spørs om jeg skal få til det også når hun er et halvt år.

Se nå, nå er hun faktisk på nivå med Mounty. En har liksom ikke sett at hun har blitt større når en ser henne hver eneste dag, men Patran som er borte noen dager i slengen ser forskjell på henne fra gang til gang.

Jeg er så glad i denne vesle teita her, hun har en utrolig holdning til alt nytt, alt hun plukker opp etter et fåtall av repetisjoner. Det skal bli så gøy å fortsette samarbeidet med henne og jeg krysser både fingre og tær for at det skal gå veien med henne. At helse og mentalitet skal holde seg og at hun består alt vi prøver på.

Det er bare en lite ting jeg ikke er fornøyd med og det ser ut til at det er veldig vanskelig å få plukket av henne. Hun er overlykkelig når jeg kommer hjem og overfaller meg. Hun er egentlig stor nok nå så en merker godt at hun hopper og plasserer begge frambeina så høyt hun klarer. Ikke kan jeg snu rumpa til henne heller, for da klyper hun, Jeg har vel prøv det meste for å få bukt med det, men det ser ikke ut til å dempe seg det minste. Det positive er jo at det ikke varer så lenge lenger, Hun gir seg tidligere nå, men det holder ikke med en gang, eller to, men innimellom så holder det med tre.

Snart er sola en saga blott på denne siden, da må en over på andre siden for å få litt solglimt når en er på tur, men det er ikke mange ukene til før det er mørkt når en drar på jobb og like mørkt når en kommer hjem fra jobb. Men mørkt når en drar på jobb har jo vært noen uker nå. Det hjalp å stille klokka i helga, men direkte lyst er det ikke når jeg står opp uansett.

Tåka lå nedover det mesteparten av dagen, men det var mye blå himmel også. Fra gruppa der vi snudde for å fortsette stien nedover igjen, så ser vi utover bygda. Det er litt merkelig for hver gang vi går der så stabler hundene seg opp på denne steinen og kikker utover.

Så er det full rulle helt hjem. På søndag var jeg en tur på Vikerfjell. Der ble det skikkelig kos med både fjelltur og nydelig middag.

Året er 2017

Skiene var flittig i bruk på jordet

De storkoser seg når de får lange ut nedover

En runde til!

Geocachingen hadde nådd sitt høydepunkt, cache nummer 1000 ble logget på Blodfjell, klar da må det feires!

Valpetitt hos Whoopis og Hailey kom til oss

Godt og varmt denne sommeren også

Så er det kos på verandaen etterpå

Hvordan veksten er må dokumenteres

Haileys første valpeshow

Haileys første fjelltur til Høgevarde

Det ble vinter igjen

Ingen er for store for litt kos i sofaen om kvelden

Liste #43

Jeg skal finne ut om jeg har noen drømmer fra jeg var yngre som jeg fremdeles vil ha oppfylt. Utforske om det er en gammel drøm som fortsatt kan gi meg lykke.

Vil du være med på årets utfordring?

Hver søndag klokka 12 kommer en ny liste, vil du være med på denne utfordringen og skape deg et lykkeligere liv?  Forhåpentligvis blir listene like godt gjennomtenkt alle som en. Nytt år, så 2019 har jeg skikkelig trua på! Vil du være med så skriv en kommentar i kommentarfeltet.

Med blikket rettet mot horisonten

Noen ting er for triste til å skrive om. Noen ganger er det nok bare å sitte stille og hvile blikket på horisonten. Høre bølgene slå og se skyene bevege seg sakte over himmelen. Jeg ser ingen bølger fra verandaen min, ikke hører jeg noe heller annet enn fossen når det er mye vann. Jeg savner alle kveldstimene på verandaen om sommeren når sola nærmer seg horisonten og natten senker seg. Ja senke seg så mye som en sommernatt kan senke seg.

Horisonten (fra gresk orizein, å begrense) linjen som skiller jorden fra himmelen. Mer presist er det linjen som deler alle retninger du kan se i inn i to kategorier, det som er på jorden og det som ikke er det. Mange steder er den sanne horisonten blokkert av trær, bygninger, fjell og lignende. Skillet mellom himmel og jord blir da kalt den synlige horisonten.

Når man er på et skip på havet er den sanne horisonten helt tydelig. Historisk sett har avstanden til den synlige horisonten vært svært viktig, da den representerte den maksimale avstanden for kommunikasjon før utviklingen av radio og telegrafen. Selv i dag, når piloter ikke bruker instrumentflyvning, er den synlige horisonten viktig. Piloten bruker da en teknikk hvor vedkommende bruker forholdet mellom flyets nese og horisonten for å styre flyet. I astronomien er horisonten det horisontale planet (gjennom øynene) til den den som ser. Her er det altså ikke en synlig linje, snarere et punkt som ligger i 0° vinkel fra tilskueren.

Om man bare fokuserer på det negative, så blir livet negativt. Det er ikke alltid like enkelt å kun se det positive i ting. Noen ganger så tenker jeg "erre rett og slett mulig!" Og stort sett så kommer ikke de dårlige tingene aleine, nei de står i kø. Så da burde rett og slett de gode tingene stå i kø også, når det er bra tider? Men kan ikke akkurat si jeg har den erfaringen. Så derfor må en ha fokuset mot horisonten. Om en ser på livet eller om man kjører bil. Har man blikket på skotuppene så ser en ikke mulighetene før de har passert og det er for seint.

Om et par måneder nå så er det et nytt år. Det skal bli et bra år. Det har jo blitt litt og litt bedre siste året, og en trenger jo alltids litt tid til omstillinger. 2020 blir et år med fult fokus mot horisonten. Den nøyaktige avstanden til horisonten kan faktisk beregnes ved hjelp av en formel. Ifølge denne formelen er kvadratet på avstanden til horisonten lik øyets høyde over havet ganget med jordens diameter (12 750 km). Det betyr i praksis at hvis vi for eksempel står på stranden, vil øyet være cirka to meter over havets overflate, og horisonten er da fem kilometer unna. Hvis vi derimot står på toppen av et 2000 meter høyt fjell, vil horisonten være 160 km unna. Ved hjelp av denne formelen regner vi ut den såkalte geometriske horisonten.

Med slike forutsetninger så burde 2020 bli et flott år å se fram til. 

Frida har full fart ut på dypt vann, men problemet på Røssholmstranda er ikke å havne på dypt vann. Der kan du omtrent vasse så langt du ser utover Tyrifjorden. Frida setter full fart mot horisonten.

Eller kanskje det slett ikke er Frida, men Nessie? Tyrifjordens eget sjømonster...

Et tegn på høst fikk vi med oss. Fuglene har samlet seg og setter kursen mot sør... De er ikke direkte stille når de skal ha orden i rekkene sine.

Hvis en kvinne er blitt elsket, hatet og misunt, har hennes liv vært verdt å leve. Påstår Akiho Yanagivara. Har livet ditt vært verdt å leve? Om dette er kriteriene så har i alle fall mitt liv vært verdt å leve, men jeg for min del vill nå ha litt mer ut av det, enn disse tre tingene. Men egentlig er det ikke vanlig tenkevei å tenke på hva en har blitt isteden for hva en selv har gjort. Jeg har elsket, jeg har hatet og jeg har misunt. Men å sette det motsatt må en tenke litt mer etter. Jeg vet jeg har blitt elsket, det er det noen som har fortalt meg. Jeg vet jeg har vært hatet, det har jeg også blitt fortalt. Jeg har også blitt fortalt at jeg er blitt misunt. Vil det si at livet er komplett?

Nå går vi inn i høstens siste måned og snart så går det mot lysere tider igjen. Til helga er planen at jeg og Bella skal møte Bellas bror for en liten playdate. Det blir skikkelig spennende, for jeg tipper han er større enn henne. Hun var jo bitte liten når vi var på utstilling, så det blir spennende å se hvordan de takler en av samme rase som er på samme størrelse som dem selv.

PS i natt må du stille klokken igjen...

Eller alternativt:

Jeg stiller klokka en time bakover...