Test av en sauebondes hverdag

Tre dager med sauepass er over, så da er det kanskje på tide med noen sauebilder også? Pinsefri og noen trengte litt pass, så da var det bare å svare at det kunne jeg tenke meg. Kjapp opplæring i det vesentligste og vips så var jeg overlatt til meg selv og ansvaret til mange firbeinte både store og små.

Jobben kunne sikkert vært unnagjort på en halvtimes tid på stellet, men når man drar med seg dette fotoapparatet til en hver tid så tar det litt tid. Ja også må man jo kose litt med dem også, så tar det litt tid.

Sauer har litt mer håndterlig størrelse enn kuene, men jeg trives med begge raser jeg. Kan vel ikke si jeg er direkte redd noe dyr, man må bare ha litt respekt for kreftene de har og kan bruke om de vil. Sauer kan protestere de også om de ikke vil, eller skal beskytte ungene sine.

Sauene var fordelt litt på forskjellige jorder, og når sola steika fra skyfri himmel og gradestokken nærmet seg 28 grader så måtte man inspisere skyggene for å se om alle var intakte. Nei jeg telte ikke og jeg visste ikke hvor mange som gikk hvor, men man får jo ett vist inntrykk om alt er i orden.

De aller fleste lå helt rolig og koset på kveldinga når jeg tok runden til de som ikke skulle ha hverken mat eller vann.

Litt spent lørdag ettermiddag når jeg skulle ta kveldsstellet, men det gikk over all forventning. Tror ikke jeg glemte å fylle opp noen bøtter eller gi de som var inne litt høy. Har kanskje en liten misstanke om at de fikk bitte litt mer høy enn de skulle, men det var liksom ikke så godt å vite hvor mye de små spiste. 

De spiste ikke mye, så der holdt det å fylle opp to ganger, men da hadde de tilbudet i det minste. Vannbøttene var nesten tomme og melkeautomaten trengte også påfyll. Men så lenge de ikke er tomme så er de ikke sultne. 

Søndag morgen var det litt leven når jeg parkerte og gikk inn porten. Tre stykker stakk hodet opp over gjerdet og klaget på at jeg var sein. Nå ja de hadde ikke fått så lite høy heller tenkte jeg, men kanskje de spiste såpass da. Eller kanskje de er som unger som manipulerer passerne når'a mor ikke er i nærheten?

Jeg ga dem et litt tjukkere flak med høy ved seinere måltider og de virket godt fornøyd. 

Rapport ble sendt etter hver sjekk, så Anne og Lars så at alt sto bra til med de håpefulle.

Det tok ikke lange tiden før alle oppdaget at jeg var på andre siden av gjerdet, slik at utsiktene for kos var innen rekkevidde.

Andre var litt mer avventende i sommervarmen.

Mens en var helt utslått. 

Jeg ble egentlig veldig overrasket hvor tungt sauene sov. For når jeg kom på mandags morgenen var det helt stille i fjøset. Ehh tenkte jeg, nå ligger de døde alle sammen inne her. I tankene var jeg vel allerede igang med hva jeg skulle si når jeg ringte til Anne. Jeg lukket opp porten og fremdeles var det ikke en lyd å høre.

Når jeg nærmet meg bingene og snakket til dem så tittet de opp, en etter en. Men ikke noe leven, bare et par av lammene som breket. Spørs om de forventet kraftfor dagen før, men skjønte at jeg ikke hadde utdeling av slike ting.

Men når jeg kom ut på beitet etter at mat og vann var fylt opp var det en god del som kom løpende.

Da hadde de nesten ikke tid til en liten matstopp engang.

Lamma ute var ikke fult så kjælene.

Men linselusa luktet meg fra andre siden av jordet hver gang. Hun kom i full galopp og ga seg ikke før hun fikk kosen sin. Og det var til hun var fornøyd.

Resten av flokken trodde sikkert jeg bød på mer enn kos, for det var både store og små som kom løpende.

At de små beina til lammungene kunne løpe så raskt hadde jeg ikke trodd. Jeg skulle absolutt ha filmet dem mer enn jeg gjorde. Men det er nå engang bilder jeg liker best da.

Søyene løp fra lamma sine, mens de prøvde å holde følge så godt de kunne.

Jeg måtte le litt av dem mer enn en gang. 

Sakket av litt på farten når de nærmet seg.

Skjer'a?

Når det ikke var mat å få så begynte de å spise gras igjen. Trenger ikke tvile på hvem som er moren her.

Her var det bare å stille i kø.

Det er vel ingen som nyter mat mer enn unger... de skikkelig koser seg.

Minner litt om Knoll og Tott, det formelig lyser hyss ut av øynene på dem.

Snart skal de til fjells og spise seg gode og feite før de skal slaktes til høsten.

Bare å takke for tilliten og for en skikkelig energiboost denne pinsen. Jeg kommer sikkert igjen om det trengs. 

Botanisk hage i pinsen

I pinsen hadde jeg og Kjersti en flott tur til hovedstaden. Første stopp var Botanisk hage for å se på blomstringen og ikke minst lukte på både roser og sjasmin.

Vi var ikke inne i Naturhistorisk museum eller i steinsamlingen på Geologisk museum, det fikk vi ta en regnværsdag mente Kjersti. Akkurat det støttet jeg, for med 26-27 varmegrader var det godt å tusle rundt i skyggen av de store trærne og ikke være inne i et varmt steinbygg.

Davidia involucrata, Duetre, eller lommetørkletre som mange sier.

Når duene flakser med vingene, eller lommetørkleene henger og blafrer fra det staselige treet i nordenden av Systemet, finner mange frem kameraet sitt. Selve blomstene gjør ikke så mye av seg, men det helt spesielle i blomstringstiden er de to store hvite høybladene som sitter rundt hver blomsterstand. Det største kan bli opp til 20 cm langt. De uanselige blomstene er mørkt rødbrune og er samlet i kuleformete blomsterstander. Kontrasten mellom de hvite høybladene og den mørke kulen med blomster tiltrekker ikke bare oss, men også insekter som pollinerer.

Duetreet, Davidia involucrata, stammer fra Kina og blomstrer hos oss i omtrent ti dager i slutten av mai. Den franske misjonæren Armand David var den første europeer som merket seg duetreet i 1869. Treet ble beskrevet som eneste art i en helt ny slekt og fikk navnet Davidia til ære for finneren. David var en ivrig naturhistoriker. I tillegg til duetreet beskrev han mange nye rhododendron og primulaarter i Kina. Han var også den første som beskrev den verdenskjente pandaen.

I 1900 dro den berømte plantejegeren Ernest H. Wilson til Kina for å gjenfinne treet etter Davids kartbeskrivelse. Wilson ble betatt og skrev: ”Blomstene beveger seg ved det minste vindpust og ligner kjempestore sommerfugler eller små duer som svever rundt treet”. Ved Wilsons begravelse ble det lagt en gren av duetreet på hans kiste.

Duetreet ble introdusert som prydtre til Europa i 1904. Det eldste tre i Botanisk hage ble plantet i midten av 1950-årene, men blomstret først etter ca. 30 år. Siden har det gledet alle som besøker hagen i mai med sin årvisse blomstring. Treet blomstrer praktfullt i omlag 10 dager.

Det var forholdsvis få insekter i hagen i år. Jeg mener at det var mange flere sistgang jeg var der. Det var i allefall mange flere sommerfugler da.

Men det er bare å nyte blomstene.

Jeg tok ikke bilde av alle blomstene som var der, bare de som skilte seg litt ut fra mangfoldet.

Jeg ønsker meg en stor gammeldags hage med mange høye trær og hellelagte stier, hagedammer med en andefamilie. Men ikke noe av dette lar seg kombinere med hund. I allefall ikke en hund med samme gartnerinteresser som Bella.

I går ble dagen tilbragt med pendling mellom verandaen i skyggen og solsenga. Må jo dyrke siste fridagen og sola som er meldt. Kan passe med litt regn igjen, særlig nå som det er mye overtidsjobbing på meg. Da vil jeg ikke ha fint vær, så da får ingen andre fint vær heller. 

Nei jeg bør ikke steike meg i sola, men det blir ikke lange øktene om gangen, for det er det alt for varmt for. Pollenet kommer for fult kjenner jeg, det ble liksom oppstart i Botanisk hage, og dagen etter klødde jeg i øynene og nøys på verandaen. Godt en skal på jobb igjen og ikke blir så utsatt før på kvelden igjen.

Universitet i Oslo ble grunnlagt i 1811 som Det Kongelige Fredriks Universitet. I forbindelse med grunnleggelsen forærte kong Fredrik Tøyen hovedgård til det nye norske universitetet. En av de første aktivitetene som ble igangsatt, var å anlegge den Botaniske hagen ved hovedgården. Botanisk hage ble opprettet i 1814. Det var en periode også planer om at hele universitetet skulle legges til Tøyen. Universitetets første professor i botanikk og Botanisk hages første bestyrer var Christen Smith.

De to eksisterende, små utstillingsveksthusene, Palmehuset 1868 og Victoriahuset 1876, er neste 150 år gamle og fredet. Et nytt utstillingsveksthus ved Botanisk hage og museum på Tøyen har stått på Universitetets i Oslos ønskeliste siden 1930-tallet. Veksthustomten ligger i Tøyen kulturpark inntil Botanisk hage og den såkalte sirkustomta.

Formålet med plan- og designkonkurransen i 1998 var, i henhold til konkurranseprogrammet, å vise et ”fremtidsrettet utstillingsveksthus ved Botanisk hage, der det nye veksthuset skal fungere som ”universitetets åpne vindu mot publikum”, det vil si å drive utadrettet formidling til besøkende.

Konkurranseforslaget "OASE 60ºN" av arkitektkontoret Stein Halvorsen AS ble bearbeidet gjennom flere faser inntil det ble stoppet etter anmodning fra Universitetet i 2013. Det nye prosjektet bygger på samme grunnkonsept som konkurranseforslaget fra 1998, men vil ta hensyn til skjerpede funksjonskrav for volum, plantehelse og energibruk.

Samlingene i Botanisk hage omfatter over 5,500 planteslag fra hele verden, og brukes i undervisning, formidling og forskning. Plantene dyrkes i veksthus og i ulike avdelinger på friland. Botanisk hage formidler kunnskap om mangfoldet i planteriket og verdien av at dette bevares. Planter som er truet eller sårbare i norsk natur tas vare på i hagen. Som en grønn lunge i storbyen er Botanisk hage også et viktig rekreasjonsområde for Oslos befolkning.

Navnet Tøyen er avledet av det norrøne "Todvin", som man mener betyr "gjødslet eng". Navnet vitner om fruktbar jord og at det var bosetning her allerede før vikingtiden. I middelalderen tilhørte gården Nonneseter kloster. Kong Frederik VI kjøpte gården som en aktuell tomt for Universitetet i Oslo i 1812, men universitetet ble bygget ved Karl Johans gate. Istedet ble Botanisk hage lagt til Tøyen hovedgård.

I 1814 ble Christen Smith (1775-1816) oppnevnt til professor i botanikk og økonomi ved Norges nyopprettede universitet, ”Det Kongelige Frederiks Universitet”. Med stillingen fulgte et ansvar for å bygge opp og bestyre en botanisk hage i Christiania. Smith fikk aldri anledning til å sette sitt preg på hagen, da han døde under en ekspedisjon i Kongo allerede i 1816. Lenge hadde Botanisk hage et levende minne om hagens første bestyrer, en kanaripalme dyrket fram fra frø han sendte hjem fra en botanisk oppdagelsesreise til Kanariøyene i 1815. Palmen døde i år 2000.

I 1814 startet arbeidet med å anlegge den botaniske hagen. Gartner Johan Siebke ble hentet fra den botaniske hagen i København for å lede dette arbeidet. Siebke var inspirert av den engelske landskapsstilen som var rådende innenfor norsk hagekunst fra slutten av 1700-tallet. Planen nedenfor er fra 1823 og viser svungne veier innenfor en stram, oval ramme av sammenhengende trebelter. Hovedgårdens gamle atkomst gjennom alleen fra sør ble beholdt. Planen ble i hovedsak gjennomført og kan fortsatt anes i anlegget, selv om en rekke endringer har kommet til. Området har eksempelvis blitt utvidet fra 75 daa til 150 daa. 

Dagens samlinger omfatter anslagsvis 45 000 planter av ca. 5 500 ulike arter og sorter. Plantesamlingene brukes i undervisning, formidling og forskning. Hagen bevarer truete og sårbare norske planter i frøbank og holder i tillegg levende bestander av noen utvalgte arter fra Oslo-området. Hagens plantesamlinger er fordelt på hovedavdelingene Arboretet, Systematisk hage, Fjellhagen, Urtehagen, Oldemors hage, Dufthagen og Osloryggen samt veksthusene Victoriahuset og Palmehuset. Samlingene er registrert i en database som også er tilgjengelig for publikum på internett.

Alle plantene i Botanisk hage er levende vitenskapelige samlinger, tilsvarende tørkede planter i et herbarium eller bergart- og mineralsamlingene i Geologisk museum.Plantene er registrert i en database der blant annet det naturlige voksestedet er registrert, og når og hvordan den kom til vår botaniske hage. Informasjon om de levende plantene i vår database er tilgjengelig på internett. Der kan du også se på et kart hvor i hagen den aktuelle planten vokser. Du kan søke på et norsk eller vitenskapelig plantenavn. Det går for eksempel an å søke på alle plantene i Fjellhagen som kommer fra Romania, eller alle trærne i Arboretet i lønne-slekten.

Min favoritt egentlig, hvit og i mange lag med blader.

Sankthansblomster 

Sånn peon har jeg i hagen min også.

Innimellom skulle jeg ønske jeg hadde tålmodigheten til en gartner.

Noen humler og bier var det å se, men ikke en eneste sommerfugl.

Peoner i så mørk farge har jeg ikke sett tidligere.

Det var ikke overbefolket når vi var der, så en kunne få noen bra parkbilder uten at de ble ødelagt av masse folk i grelle farger.

Blomster i alle regnbuens farger og former som du kan tenke deg. Noen bitte små og andre kjempestore.

Et par fosser som frisket opp i landskapet

Det er små kulper som det er fisker. Disse var tydeligvis vant til å bli matet, for når de så skygger av folk så stimlet de mot overflaten.

Stort parkanlegg som følger en bekk nedover steinene som til slutt ender opp i en dam.

En trenger ikke lure på hvor syrinene er plantet, de kjenner en duften av på mange meters hold.

Etter å ha tråkket parken på kryss og tvers så gikk vi tilbake til Tøyen Hovedgård og kjøpte oss både is og brus. Det var endel folk der, men bordene sto spredt og vi slo oss ned i skyggen under et kjempestort tre.

Det var laget veldig lurt egentlig, for det var en kø til betaling og brus også tok en bare med seg kassalappen til nest kø for å få isen sin.

Jeg kunne gjort mye mer ut av dette innlegget med å tatt bilder av plakaten som sto ved alle blomstene og trærne for å skrevet litt om hver enkelt art. Men så interessert i blomster er jeg ikke akkurat. Men jeg synes blomster er veldig pent, særlig de hvite.