Rytterager teglverk på Rytterager

Fint vær og fridager, da må man finne på noe med hunder og fotoapparatet. Snart er dagene så lange at en kan ta denne turen etter jobb. 

En runde på rundt 8 kilometer fra Byggern på Vik og ned Ole Rytteragervei.

Neste gang jeg skal nedover her så er det på blåveisjakt. Det er blått på begge sider av veien når det er rette tiden.

Det er mange gamle gårdstun nedover veien, ispedt moderne hus. Felles nedover gata er overfloden av parkering forbudt skilt. De står i kø og pynter vel ikke akkurat opp i nabolaget.

Det er et godt stykke nedover før stien starter.

Endelig var veien slutt og vi kunne klatre over gjerdet og tusle innover i skauen.

Det første stykket følger stien gjerdet langs jordekanten.

Jeg slo raskt fra meg tanken på å krysse isen bort til neste odde på vei tilbake til bilen. Isen var nok syltynn om det i det heletatt var noe is.

Nede ved vannkanten var det to svaner som koset seg. De var ikke så mye å ta bilde av, for de la seg raskt ned for å sove.

De var ikke særlig bekymret for hundene som svinset på stranda rundt beina mine.

Med knallsol hele dagen var det bare å slå seg ned å nyte sola. Skulle nesten hatt med meg noe å sitte på, for steinene var ikke så varme av sola ennå. Det er forholdsvis kaldt om natta ennå.

Sov Dukke Lise, sov å bli stor.

Svaner er lekre fugler.

Nesten så de snorker,

Så var det på tide å gå videre ut på spissen av halvøya.

Det eneste som er igjen av det gamle teglverket

I 1805 kjøpte Ole Jørgensen Hungerholdt gården Rytterager i Hole kommune, Buskerud. Han bygget et teglverk på Lemostangen (Limovnstangen). Trolig har det vært et mindre teglverk på gården tidligere. Hungerholdt døde ca. 1845 og sønnen Johannes overtok da Rytterager gård og teglverk.

I oktober 1853 ble det annonsert i Ringerikes for både teglverkets og kalkbrenneriets produkter. I mars 1858 annonserte man etter arbeidsfolk, "for 2 a 3 dygtige Karle, der er vandt til at stryge Tagsteen, er Arbeide at erholde for Sommeren på Rytterager Teglværk." I november 1861 annonserte Johannes Rytterager at "de, der have bestilt Mursteen og Tagsteen hos undertegnede, kan afhente samme naarsomhelst".

En tid ble det produsert flat taksten med to knupper. I 1907 gikk gården ut av Rytteragernes eie, og det ble trolig aldri brent stein på Rytterager etter det. Teglverket var altså i drift til rundt 1900. På Rytterager skal det ha blitt tilvirket ca. 80.000 sten årlig.

Det var ikke langt ut over odden før det ikke var noe is lenger. Da ble det vassing og litt drikking på hundene. Det er kjekt med ferskvann, alltid nok drikke til hundene på en varm dag.

Slik vårfølelse det var i helga så er det bare å nyte tiden fram til påske.

Hele Rytterager er et eldorado for dem som liker stein. I mai åpner Geologibygningen på Naturhistorisk museum i Oslo igjen, etter flere år med rehabilitering. Det gleder jeg meg til.

Det var veldig lite vann i Tyrifjorden, så vi kunne gå langs stranda rundt hele odden.

Nå som det var så lite vann kom det utrolig mange gjettegryter til syne.

Vi la ivei langs vannkanten isteden for å følge stien i skauen.

Tror aldri jeg har vært på Rytterager som det har vært så mye forskjellige steinformasjoner som har kommet fram.

Det var en anelse is som rullet rundt i bølgene.

Jeg er litt fasinert av steiner. Kanskje jeg egentlig skulle vært geolog? Men det er litt seint å utdanne seg til det nå.

Her kan an trene på fjellklatring om man ikke er redd for at noe skal løsne.

Man har vel ikke vært på fototur før man har krabbet rundt på bakken.

Denne var stilig

Her ble det ei god pause i sola

Bella Mi

Glad mandag

 

Jeg er glad det er mandag i Norge, det er endel andre land det ikke er fult så morsomt å våkne opp i en mandag. Om man skal se historisk på det, så tror jeg ikke at vi har så mye å frykte fra Danmark eller Sverige i dag. Til tross for at vi ikke har vært selvstendige lenger enn siden 1905. Jeg er glad det er et utrolig nydelig vårvær om dagen. Jeg er glad jeg har anledning til å sette meg ned i solveggen med både appelsin og ei krimbok. 

Jeg er glad jeg har muligheten til å ta med meg noen firbeinte på tur i flott landskap. Hvor jeg bare kan tusle rundt for å ta noen bilder og bare nyte det flotte været i strandkanten. Bildene fra helgas tur kommer seinere i uka. Akkurat nå er det ikke det som er prioritet. Godt å bare sitte rolig på kveldene etter aktive dager ute i sola. Jeg er glad det har blitt lengre lysere dager, så en kan nyte litt sol etter jobb også. Jeg er glad Patran endelig er ferdig med rekrutten så hun fikk ei helg hjemme. 

Om det gjemmer seg noen valper i Bellas mage er jeg ikke så sikker på. I dag er hun 6 uker drektig,42 dager og det burde være flere tydelige tegn. Det er igjen røflig 21 dager. Er det valper så er det ikke mange. Men hun har blitt latere på en måte, litt mer trøtt om kvelden og jeg synes hun har forandret fasong rundt magen. Hun har liksom blitt litt rundere, men magen nedenfor ribbeina er det ikke store endringer på, ikke er puppene blitt mer fremtredenen heller. De er ganske like Hailey sine. 

Er det noe mer å være glad for i dag da? Uka og helga er nesten helt uten planer, bare en middag på Pampas på fredag, ellers er ting ganske åpne så langt. I kveld er det turplaner med Ingun, så får vi se hvordan hun jobber om det blir flere turkvelder seinere i uka. Jeg har bestilt meg litt småsnacks fra "Blivakker"  så da dukker det vel opp ei pakke i postkassa innen få dager. 

Planene for sommeren begynner å dra seg til. Om det ikke blir valper så starter de i mai, om det blir valper så må jeg drøye til juni. Innen sommeren er over skal jeg til Røros, så får vi se om det blir noe Helgelandskyst på oss. Lenger nord enn Mo I Rana blir det nok ikke. Så lenge har jeg ikke tenkt å ha fri i en smekk. Det blir ferie med hund i år også, en ferie med mange stopp og turer i fjellet. Første stopp blir Prestholdtseter regner jeg med. Om det blir ferie eller helg har jeg ikke bestemt meg for. 

Lunsj på Kleivstua

Når Patran inviterer på lunsj på Kleivstua sier man ja takk, og nyter utsikten mens man spiser kyllingsuppe og hjembakt brød.

Patran jobbet her fra skolen sluttet i juni til hun dro i militære på nyåret. Da hun skulle hilse på gamle kollegaer ble jeg med, slik at vi kunne spise lunsj. Kjekt å være der med noen som er kjent, så fikk jeg en liten omvisning i historiske omgivelser.

Kleivstuas ble bygget omkring 1780

Etter at turistene begynte å reise over Krokskogen ble behovet større for bevertning og overnatting. Fra gammelt av hadde det vært skysskifter på Øvre Jonsrud i Lommedalen, på Midtskogen på Krokskogen og på Sundvollen ved Tyrifjorden. Øvre Jonsrud hadde også vært gjestgivergård. Kleivstua ble ombygget fra seter til skysstasjon omkring 1807. Det hadde selvsagt sammenheng med at vegen var lagt om og nå gikk ned Sørkleiva. Kleivstua ligger vakkert til på toppen av Sørkleiva.Da vegen over Sollihøgda var ferdig rundt 1860, ble skysstasjonen på Øvre Jonsrud overflødig og nedlagt like etterpå. Kleivstua fortsatte som turisthotell.

​

Resepsjonen

For reisende med hest og lass som skulle ned eller opp kleiva, var det naturlig med en stopp på Kleivstua. Hestene skulle her hvile og fóres, og lasset måtte kanskje surres bedre. Kanskje et lass var for tungt for hesten og måtte kjøres i 2 vendinger. Det heter rundt 1820 at mannen på Kleivstua hadde plikt til å hjelpe de reisende ned kleiva.

​

Gavebordet ved bryllup og bursdager

Etter hvert ble Kleivstua et kjent og populært turiststed. Tilbudet til turistene økte. På Kleivstua var det mulig å leie ledsager til Kongens og Dronningens utsikter. Det ble etter hvert bygget store og moderne bygninger som kunne ta bortimot 100 overnattingsgjester. Fordi Krokkleiva ble et så kjent turistmål, ble Kleivstua også besøkt av mange berømte personer. Adam Oehlenschläger overnattet på Kleivstua hos Paul Kleven i 1833, “hvilket Opholdssted ikke var af de bedste”, kommenterte Oehlenschläger.

​

Henrivende utsikt over hele Ringerike

I Skilling-Magazin fra 1863 finner vi følgende beskrivelse av en tur til Ringerike:

Ved Kleivstua får hestene hvile ut, og den reisende går inn i det vennlige hus der Kong Karl Johans navnetrekk fortsatt er å se på veggen etter hans besøk. Man blir vist tomten til et påbegynt, men aldri fullført hus på Kleivstua, som den kjente fiolinist Peter Bull hadde planer om å oppføre som hotell. Men det gikk galt med musikken, og det ble med de første tømmerstokker. Man bestiller seg noe mat, mens hestene går ned kleiva til Sundvollen. Deretter er det tid nok til å bese Kongens utsikt. Med en vegviser, som man får på Kleivstua, begir man seg på vegen gjennom den tette granskog. Før man aner det står man på stedet. Her er oppført et stillas, hvorfra det er en henrivende utsikt over hele det smilende Ringerike med Gausta og Norefjell som bakgrunn. I ro og mak vandret turistene så ned kleiva til Sundvollen. Herfra kunne de enten gå til Norderhov, eller reise med båt oppover Steinsfjorden.

​

Historien om den kjente fiolinist, Peter Bull, har gjort oss nysgjerrige. Hem var han? I Morgenbladet (15.9.1849) står det om fiolinvirtuosene Ole Bull, Peter Bull og Georg Rostad som reiste rundt i Skandinavia med egne bearbeidelser av norske folketoner på programmet. I 1850 holdt Peter Bull en konsert på Hamar, og hadde invitert til to timers dans etter konserten. Men publikum forlot salen etter konserten, for datidens sosiale elite gikk ikke på konsert for å få en dans, men for “at opbygges ved den ædlere Nydelse at høre de Toner, Koncertgiveren måtte forstå at aftvinge sit Instrument” (Hamars Budstikke 31.12.1850). Kanskje dette var noe av grunnen til at det “gikk så galt med musikken” og dermed også hotellet på Kleivstua.

​

Gunnar Tveiten kan i 1914 fortelle om O.H Bull som kjøpte Kleivstua i 1845. Men på grunn av odelsrett måtte O.H Bull snart overlate hotellet til Jens Andersen. I stedet bygde Bull et hotell bare noen hundre meter sør for Kleivstua. Dette førte til bitter konkurranse, blant annet med steinkasting på motpartens gjester. Gjestene på Bulls hotell som skulle til Dronningens utsikt måtte gå forbi Kleivstua. Men det skulle ikke være gratis. Bulls hotellgjester måtte betale avgift til eieren av Kleivstua.

​

Tveiten forteller videre at Bull snart solgte sitt hotell. Det ble revet og flyttet til Hønefoss. Der fikk hotellet navnet Hygengården. I Sundvollen, like ved der Krokkleiva begynner, lå det før et pensjonat og vertshus med navnet Brobæk. Brobæk ble trolig bygget på 1800-tallet, og ble revet i 1965. I siste halvdel av 1800-tallet lå det et pensjonat på toppen av den nederste Jonsrudkleiva i Bærum. Krogskovens Pensionat het stedet som ble drevet av Anette fra Jonsrud og henne mann, svensken Gustav Clemens Hebbe. Dette var et svært fint sted på slutten av 1800-tallet, og pensjonatet blir anbefalt i reisehåndbøker fra denne tiden. Den svenske eieren Hebbe må ha vært en merkelig person. Forfatterinnen Barbra Ring har karakterisert Hebbe med disse ordene:

“Hvithåret, sortøyet, rett som et lys, med et utseende som en kardinal og et rykte som fanden. Han talte ni levende sprog, reiste alltid, betalte aldri. Gikk for å være kongens private spion”

​

Det heter om Gustav Hebbe at han var venn av Karl 15. Og kongens private reisende ambassadør rundt i Europa. Hebbe hadde oppdrag direkte fra kongen, og gikk bak ryggen på regjering og svensk utenrikstjeneste. Dette ga Hebbe rykte som kongens private spion. Arbeidsfolkene på Krokskogen trengte også sine stoppe- og hvilesteder. Ved Høgås sto det ei hygge som fungerte som skjenke- og hvilested for kolakjørere. Hytta ble kalt Møllbakk “stedet mellom bakkene”. Møllbakk var et knutepunkt, der flere skogsveger møttes. Langebru kafé med plass til 15-20 overnattingsgjester eksisterte på 1940-tallet. Hvert rom hadde kokeovn, så gjestene kunne stelle seg selv.

​

Kleivstua er historie!

 

En tilbaketrukket krok for de som vil lese litt.

Lett utvalg av bøker, men kanskje mest ment for å kunne trekke seg tilbake og slappe av.

Mange muligheter for festligheter

Trädgårdspyssel i början av mars

 

Siden det fremdeles er mye snø hos meg, så foregår planleggingen innendørs fremdeles. Frøene som jeg har bestilt på nettet har kommet. Jeg skal ikke overplante drivhuset mitt i år. Ja om jeg får det opp igjen da. Planen er å lage nytt reisverk og skru på platene som var på det gamle. Ikke en av platene ble ødelagt da det forsvant i vindværet i høst. Men det meste av aluminiumsstengene er både vridde og helt ubrukelige.

Planen er å få sådd endel i pottene i minidrivhuset inne iløpet av uka som kommer. Jeg kjøpte meg seks primulaer som jeg hadde tenkt å ha i metallpotter på kjøkkenveggen for å pynte opp litt på kjøkkenet. De protesterte høylytt, så nå er de i isbokser på toppen av drivhuset for å se om de trives bedre i sola om dagen. Om de overlever skal de ut på verandaen til sommeren, men jeg har ikke veldig tro på det akkurat nå. 

Om jeg handler noe så er det stort sett på nettet. Egentlig burde jeg fått ekstraservice av postmann med dørleveranser på alle pakkene. Eller kanskje jeg skulle investere i postkasse som kunne ta i mot forholdsvis store pakker også? Denne hundepynten kom jeg over når jeg klikket meg rundt for å se etter hagepynt. Jeg har lyst på både skulpturer og fontener, espalier og annet stæsj. Men jeg kan ikke få til alt med en gang. 

Hagedam har jeg slått fra meg, det er ikke forenelig med hunder som liker vann. Men det er andre ting enn dam som kan skape litt liv i hagen avlikevel. Jeg har kjøpt blomsterfrø også, men for å så de direkte i verandakassene må jeg ha litt mer jord. Jeg trodde jeg hadde en sekk i kjelleren, men det hadde jeg ikke, Prosjekt huske å kjøpe neste gang jeg er i Hønefoss.

Tro, håp og kjærlighet

 

Det var flere enn Oliver som hadde store øyne når jeg kom litt seint fra jobb i dag. Jeg hadde nemlig vært på Sessvollmoen og plukket opp Patran, til sin første perm. Alle de firbeinte stormet til for oppmerksomhet og kos. 

I dag var første gangen jeg har klart å kjøre nyveien på Jevnaker der jeg skulle, ikke bare ene veien, men hjem igjen også. Patran kjørte hjem i dag, for hun hadde tross alt ikke kjørt bil på to måneder. En nydelig solnedgang og når vi kom til Eggemoen var det to elger som tuslet over veien. Skulle nok hatt med kamera mitt i dag, men når en har det med så er det aldri noen dyr som tusler hverken hit eller dit har jeg inntrykket av.

Til tider ser det ut som Oliver godt kunne gått over til 5:2 dietten, fem mus og to tørrfor, men all fysisk aktivitet er bra for kroppen, så det blir noen springmarsjer når vi er på tur. Det varierer litt på hvor interesert Bella er i at det skal skje noe.

Med skikkelig perlevær som det er meldt i helga, så må man ut på tur med fotoapparatet. Da er det bare å snøre på seg turskoa og nyte sola.

Jeg melder meg ut

 

Ja nå har jeg fått nok egentlig, nå melder jeg meg rett og slett ut av hele samfunnet. Jeg vil tilbake til Edens Hage jeg. Der var det skikkelig bra har jeg hørt. Gud plantet en hage for menneskene i Eden og plasserte Adam og Eva der etter skapelsen. Da disse trosset Guds forbud og spiste av kunnskapens tre, ble de fordrevet fra hagen. Jeg vil tilbake til denne hagen jeg. Jeg vil spise av dette kunnskapens tre for godt og ondt,  for å bli litt smartere. Ja for det er jo litt selvmotsigende å lage noe som man blir smartere av og ikke har lov å forsyne seg av. 

Jeg synes det var i overkant mange engstelige folk de to siste årene, og de siste ukene har det blitt i overkant mange engstelige folk for en annen grunn. Bekymringer er alle angsters mor. Men når blir engstelsen til angstlidelse? Er det de samme folkene som var redde for å bli smittet av kårånnan som er engstelige for en liten mann i øst? Eller er det blitt dobbelt så mange engstelige folk nå?

Jeg for min del er litt rebell jeg, jeg tar ikke sorger på forskudd og jeg engster meg ikke. Det eneste en oppnår er et stort energisluk som tapper en for krefter, tar nattesøvnen bort, konsentrasjonen forsvinner og gleden blir borte. Så jeg har meldt meg ut av samfunnet. Jeg gjør ting jeg har lyst til og ting jeg gleder meg over, så kan alle de andre engste seg, grue seg og følge med minutt for minutt hvordan det går.

Jeg tok ingen vaksiner som er blitt kastet etter hvermasen i skremselspropaanda om at en kom til å dø om man ikke tok dem. Jeg har heller ingen planer om å løpe til nærmeste tilfluktsrom og knaske Jod tabletter til de store gullmedaljen. Nei jeg skal fremdeles gjøre som jeg vil og glede meg over livet. 

 Vi har det bedre enn noensinne. Samtidig er vi mer bekymret enn noen gang. Flere og flere unge rapporterer at de er både engstelige og deprimerte. Vi må ikke blande bekymring og angst. Bekymring er noe du gjør, men angst er noe du får. Samtidig kan vi kalle bekymring for alle angsters mor. Hvis du har et angstproblem, har du i utgangspunktet bekymret deg masse. Alle mennesker bekymrer seg. Alle som har angstlidelser bekymrer seg også. Men ikke alle som bekymrer seg har angst. Det er ikke noe skille mellom naturlig bekymring og sykelig bekymring. Det er spørsmål om mengde. Mye bekymring kan gå utover hverdagslige sosiale funksjoner og jobb.

Selv om innholdet i bekymringene er forskjellig på tvers av lidelser, så er bekymringsprosessen lik. Det er repeterende negativ tenkning om fremtidige hendelser. Jo mer du bekymrer deg, jo større fare er det for at du utvikler angstlidelser. Det kommer i tillegg an på hvordan du takler bekymringene dine. Studier av tvillinger antyder at bare mellom 30 og 40 prosent av risiko for angstlidelser er genetisk. Andre lidelser som bipolaritet og schizofreni har opptil 60 prosent genetiske risikofaktorer. Det vil si at ganske mye av årsaksbildet for angstlidelser skyldes miljøet vi vokser opp og lever i. Bekymring kommer først. Og det må man lære seg å takle. Vi trenger å lære oss at vi kan velge hvordan vi vil reagere på våre egne tanker og bekymringer.

Metakognitiv terapi egner seg godt for angst og depresjon.  Kort fortalt betyr det å lære seg å redusere overtenkning ved å gruble mindre og distansere seg fra bekymringene. Vi må lære oss å velge om vi vil gå inn å håndtere tanker eller å la de være. Det å lære seg å slippe tankestrømmen og bare observere de indre prosessene burde være en del av skolens fag. På skolen har man undervisning i biologi, anatomi og seksualundervisning, så hvorfor ikke dette?

Etter å ha tenkt nøye over situasjonen i Ukraina har jeg kommet frem til følgende løsning. Greta Thunberg drar til Moskva for å ta en prat med Putin om forurensing i forbindelse med krig. Verken fly eller tankser er elektriske eller har montert katalysator. Samtidig ta MDG med Marie Lan Berg i spissen kontrollen over Kiev og setter opp en bompengering samtidig som de forbyr dieselkjøretøy i bysonen. Da tenker jeg Putin drar hjem.