Lunsj på Kleivstua

Når Patran inviterer på lunsj på Kleivstua sier man ja takk, og nyter utsikten mens man spiser kyllingsuppe og hjembakt brød.

Patran jobbet her fra skolen sluttet i juni til hun dro i militære på nyåret. Da hun skulle hilse på gamle kollegaer ble jeg med, slik at vi kunne spise lunsj. Kjekt å være der med noen som er kjent, så fikk jeg en liten omvisning i historiske omgivelser.

Kleivstuas ble bygget omkring 1780

Etter at turistene begynte å reise over Krokskogen ble behovet større for bevertning og overnatting. Fra gammelt av hadde det vært skysskifter på Øvre Jonsrud i Lommedalen, på Midtskogen på Krokskogen og på Sundvollen ved Tyrifjorden. Øvre Jonsrud hadde også vært gjestgivergård. Kleivstua ble ombygget fra seter til skysstasjon omkring 1807. Det hadde selvsagt sammenheng med at vegen var lagt om og nå gikk ned Sørkleiva. Kleivstua ligger vakkert til på toppen av Sørkleiva.Da vegen over Sollihøgda var ferdig rundt 1860, ble skysstasjonen på Øvre Jonsrud overflødig og nedlagt like etterpå. Kleivstua fortsatte som turisthotell.

​

Resepsjonen

For reisende med hest og lass som skulle ned eller opp kleiva, var det naturlig med en stopp på Kleivstua. Hestene skulle her hvile og fóres, og lasset måtte kanskje surres bedre. Kanskje et lass var for tungt for hesten og måtte kjøres i 2 vendinger. Det heter rundt 1820 at mannen på Kleivstua hadde plikt til å hjelpe de reisende ned kleiva.

​

Gavebordet ved bryllup og bursdager

Etter hvert ble Kleivstua et kjent og populært turiststed. Tilbudet til turistene økte. På Kleivstua var det mulig å leie ledsager til Kongens og Dronningens utsikter. Det ble etter hvert bygget store og moderne bygninger som kunne ta bortimot 100 overnattingsgjester. Fordi Krokkleiva ble et så kjent turistmål, ble Kleivstua også besøkt av mange berømte personer. Adam Oehlenschläger overnattet på Kleivstua hos Paul Kleven i 1833, “hvilket Opholdssted ikke var af de bedste”, kommenterte Oehlenschläger.

​

Henrivende utsikt over hele Ringerike

I Skilling-Magazin fra 1863 finner vi følgende beskrivelse av en tur til Ringerike:

Ved Kleivstua får hestene hvile ut, og den reisende går inn i det vennlige hus der Kong Karl Johans navnetrekk fortsatt er å se på veggen etter hans besøk. Man blir vist tomten til et påbegynt, men aldri fullført hus på Kleivstua, som den kjente fiolinist Peter Bull hadde planer om å oppføre som hotell. Men det gikk galt med musikken, og det ble med de første tømmerstokker. Man bestiller seg noe mat, mens hestene går ned kleiva til Sundvollen. Deretter er det tid nok til å bese Kongens utsikt. Med en vegviser, som man får på Kleivstua, begir man seg på vegen gjennom den tette granskog. Før man aner det står man på stedet. Her er oppført et stillas, hvorfra det er en henrivende utsikt over hele det smilende Ringerike med Gausta og Norefjell som bakgrunn. I ro og mak vandret turistene så ned kleiva til Sundvollen. Herfra kunne de enten gå til Norderhov, eller reise med båt oppover Steinsfjorden.

​

Historien om den kjente fiolinist, Peter Bull, har gjort oss nysgjerrige. Hem var han? I Morgenbladet (15.9.1849) står det om fiolinvirtuosene Ole Bull, Peter Bull og Georg Rostad som reiste rundt i Skandinavia med egne bearbeidelser av norske folketoner på programmet. I 1850 holdt Peter Bull en konsert på Hamar, og hadde invitert til to timers dans etter konserten. Men publikum forlot salen etter konserten, for datidens sosiale elite gikk ikke på konsert for å få en dans, men for “at opbygges ved den ædlere Nydelse at høre de Toner, Koncertgiveren måtte forstå at aftvinge sit Instrument” (Hamars Budstikke 31.12.1850). Kanskje dette var noe av grunnen til at det “gikk så galt med musikken” og dermed også hotellet på Kleivstua.

​

Gunnar Tveiten kan i 1914 fortelle om O.H Bull som kjøpte Kleivstua i 1845. Men på grunn av odelsrett måtte O.H Bull snart overlate hotellet til Jens Andersen. I stedet bygde Bull et hotell bare noen hundre meter sør for Kleivstua. Dette førte til bitter konkurranse, blant annet med steinkasting på motpartens gjester. Gjestene på Bulls hotell som skulle til Dronningens utsikt måtte gå forbi Kleivstua. Men det skulle ikke være gratis. Bulls hotellgjester måtte betale avgift til eieren av Kleivstua.

​

Tveiten forteller videre at Bull snart solgte sitt hotell. Det ble revet og flyttet til Hønefoss. Der fikk hotellet navnet Hygengården. I Sundvollen, like ved der Krokkleiva begynner, lå det før et pensjonat og vertshus med navnet Brobæk. Brobæk ble trolig bygget på 1800-tallet, og ble revet i 1965. I siste halvdel av 1800-tallet lå det et pensjonat på toppen av den nederste Jonsrudkleiva i Bærum. Krogskovens Pensionat het stedet som ble drevet av Anette fra Jonsrud og henne mann, svensken Gustav Clemens Hebbe. Dette var et svært fint sted på slutten av 1800-tallet, og pensjonatet blir anbefalt i reisehåndbøker fra denne tiden. Den svenske eieren Hebbe må ha vært en merkelig person. Forfatterinnen Barbra Ring har karakterisert Hebbe med disse ordene:

“Hvithåret, sortøyet, rett som et lys, med et utseende som en kardinal og et rykte som fanden. Han talte ni levende sprog, reiste alltid, betalte aldri. Gikk for å være kongens private spion”

​

Det heter om Gustav Hebbe at han var venn av Karl 15. Og kongens private reisende ambassadør rundt i Europa. Hebbe hadde oppdrag direkte fra kongen, og gikk bak ryggen på regjering og svensk utenrikstjeneste. Dette ga Hebbe rykte som kongens private spion. Arbeidsfolkene på Krokskogen trengte også sine stoppe- og hvilesteder. Ved Høgås sto det ei hygge som fungerte som skjenke- og hvilested for kolakjørere. Hytta ble kalt Møllbakk “stedet mellom bakkene”. Møllbakk var et knutepunkt, der flere skogsveger møttes. Langebru kafé med plass til 15-20 overnattingsgjester eksisterte på 1940-tallet. Hvert rom hadde kokeovn, så gjestene kunne stelle seg selv.

​

Kleivstua er historie!

 

En tilbaketrukket krok for de som vil lese litt.

Lett utvalg av bøker, men kanskje mest ment for å kunne trekke seg tilbake og slappe av.

Mange muligheter for festligheter