NATO

North Atlantic Treaty Organization, eller NATO som "alle" vet hva er, eller hvem er, eller vet Hvermansen egentlig det? Når noen går hardt ut for at Norge skal trekke seg ut av denne organisasjonen, så har de vel ikke helt skjønt hva NATO egentlig driver med, hva som er baktanken og hvordan verden fungerer. Verden er ikke helt FlowerPower med Kardemommeloven i praksis? Når man ser hvordan tilstanden er litt til høyre for oss på kartet... ja da er det vel greit å være litt formelt "kompis" med noen oppegående parter?

 NATO er en forsvarsorganisasjon for land i Europa og Nord-Amerika med grunnlag i Atlanterhavspakten som ble undertegnet 4. april 1949. Atlanterhavspakten som sier at et væpnet angrep mot ett eller flere av medlemslandene er et angrep mot alle, og at den enkelte medlemsstat selv tar stilling til med hvilke midler (herunder militære) angrepet skal besvares. Artikkel 5 har blitt utløst kun én gang i paktens historie, etter al-Qaidas terrorangrep mot USA 11. september 2001. Atlanterhavspakten inneholder kun én bestemmelse om at det skal opprettes et råd, og dette råd skal kunne etablere de underinstitusjoner som det finner nødvendig, spesielt en forsvarskomité. Organisasjonen har derfor gjennomgått en gradvis utvikling, preget av de internasjonale spenninger og styrken av det indre samhold. Den viktigste organisasjonsmessige oppbygging fant sted frem til 1955, da Vest-Tyskland kom med.

NATO er en organisasjon med etter hvert mange medlemsland, Albania, Belgia, Bulgaria, Canada, Danmark, Den tsjekkiske republikk, Estland, Frankrike, Hellas, Island, Italia, Kroatia, Latvia, Litauen, Luxembourg, Montenegro, Nederland, Nord-Makedonia, Norge, Polen, Portugal, Romania, Slovakia, Slovenia, Spania, Storbritannia, Tyrkia, Tyskland, Ungarn og USA. NATO ble opprettet ved starten av den kalde krigen for å sørge for et felles forsvar mot det kommunistiske Sovjetunionen.

NATO ble stiftet i Washington den 4. april 1949 av tolv stater inkludert Norge. NATOs virksomhet og mandat er basert på Den nordatlantiske traktat. Traktaten bygger på de folkerettslige prinsipper som er nedfelt i FN-pakten. Den mest kjente av traktatens 14 artikler er artikkel 5. Den slår fast at alliansen står sammen i kollektivt selvforsvar mot angrep utenfra.

En helt ny situasjon oppstod med krisen i den jugoslaviske provinsen Kosovo da NATO våren 1999 gikk til krig mot en suveren stat (Jugoslavia) uten at det var gitt et FN-mandat. Forsvarsalliansen grep inn i en situasjon som i realiteten var en intern, borgerkrigslignende konflikt. NATOs begrunnelse var, foruten de rent humanitære hensyn, at krisen i Kosovo utgjorde en trussel mot europeisk sikkerhet og stabilitet.

Etter invasjonen i Irak våren 2003 ble samholdet i NATO satt på prøve da flere land med Tyskland og Frankrike i spissen var sterkt uenige i angrepet på Irak og lenge nektet å delta i felles konsultasjoner. Tyrkia krevde i forkant konsultasjoner med de øvrige medlemmene, fordi landet fryktet angrep dersom USA brukte baser i landet for å invadere Irak. Etter invasjonen har NATO ledet opplæringen av sikkerhetsstyrkene for de nye myndighetene i Irak.

Organisasjonen NATO har ingen overnasjonalitet, og beslutninger fattes gjennom konsensus. Det administrative og sivile hovedkvarteret ligger i Brussel, Belgia. De to viktigste militære hovedkvarterene er Den allierte operasjonskommandoen (Allied Command Operations (ACO) i Mons i Belgia og Den allierte transformasjonskommandoen (Allied Command Transformation, ACT) i Norfolk, USA.

Medlemslandene betaler selv for sine egne militære og sivile delegasjoner i NATO. Alliansens militære struktur består av de enkelte medlemslandenes nasjonale styrker, som finansieres av nasjonale midler. Fellesutgifter, som drift av hovedkvarter og internasjonale staber, deles mellom medlemslandene etter en fastsatt brøk. NATO har hovedkvarter i Brussel i Belgia, og nordmannen Jens Stoltenberg har vært organisasjonens generalsekretær siden 2014. Særlig de mindre landene har mottatt betydelig økonomisk støtte til forsvarsutbyggingen gjennom Nato. Flere NATO-organer arbeider med forskjellige sider av teknisk-vitenskapelig forsvarssamarbeid. Natos forsvarshøyskole (NATO Defense College) ligger i Roma (opprettet 1951 i Paris).

Medlemslandene har faste ambassadører til hovedkvarteret, som møtes ukentlig i Det nordatlantiske råd. Der finnes også nasjonale militære representanter (NMR) for alle medlemsland. Disse møtes jevnlig i NATOs militær-komité (Military Committee (MC)), som er ansvarlig for å gi fagmilitære råd og innspill til Det nordatlantiske Råd. På høyere nivå møtes de nasjonale forsvarssjefer til toppmøter cirka to ganger i året. NATOs generalsekretær og øverste administrative leder er Jens Stoltenberg, som tiltrådte stillingen den 1. oktober 2014.

I NATO er den militære organisasjonen underlagt den sivile. Det nordatlantiske råd er NATOs høyeste organ, mens Militærkomiteen er det øverste militære organet. I NATO høyeste organ, Det nordatlantiske råd, «Rådet», (North Atlantic Council), møter alle medlemsland representert ved faste utsendinger (ambassadører). Rådet kommer sammen minst én gang per uke. Som regel to ganger hvert år møtes også utenriksministrene i Rådet, og det er møter på regjeringssjefnivå. Generalsekretæren leder møtene, mens utenriksministrene etter tur fungerer som ærespresident for ett år om gangen. Politiske avgjørelser i rent militære saker treffes i komiteen for forsvarsplanlegging (Defence Planning Committee), som trer sammen ved behov på ambassadørnivå, og to–tre ganger i året på forsvarsministernivå.

Frankrike trakk seg ut av Militærkomiteen og forsvarsministermøtene i 1966 fordi landet ville ha full kontroll med sine egne atomvåpen, men gjenopptok sin plass i Militærkomiteen i 1996. I perioden 1966–1995 var landet representert ved sjefen for den franske militærmisjon ved Militærkomiteen. Et problem i prosessen var Russlands motstand mot en Nato-ekspansjon inn i det tidligere området til Warszawapakten. Opprettelsen av et fast samarbeidsråd mellom Russland og NATO har gjort det lettere å håndtere spørsmålet om utvidelse. I 1999 ble NATO utvidet med tre tidligere Warszawapakt-land; i 2004 ble ytterligere sju land som tidligere var østblokkland eller som grenset til disse, medlemmer. Ukraina har undertegnet en separat avtale med NATO som sikrer samarbeid på en rekke sikkerhetspolitiske områder.

Etter den kalde krigens slutt har NATO vært en aktiv aktør i europeisk sikkerhetspolitikk. Avtalen med Warszawapakten om konvensjonell nedrustning var et avgjørende gjennombrudd i nedrustningsbestrebelsene. Warszawapaktens grunnlag, en «traktat om vennskap, samarbeid og gjensidig bistand» ble undertegnet 14. mai 1955 i Warszawa av Albania (meldte seg ut i 1968), Bulgaria, Polen, Romania, Sovjetunionen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Øst-Tyskland (trådte ut i september 1990 forut for den tyske gjenforeningen). 

De politiske omveltningene i Øst-Europa høsten 1989 førte til at Warszawapakten oppgav Brezjnev-doktrinen. I 1990 forhandlet Sovjetunionen med de øvrige medlemslandene om tilbaketrekking av sovjetiske styrker, og Warszawapakten og NATO ble enige om en omfattende nedrustningsavtale. Våren 1991 ble det lansert planer om en løsere allianse, men da det ble klart at Polen, Ungarn, Bulgaria og Tsjekkoslovakia snarere kom til å orientere seg vestover, ble Warszawapakten oppløst av de seks gjenværende medlemslandene på et toppmøte i Praha 1. juli 1991.

Den ungarske oppstandsregjeringen Imre Nagys forsøk i 1956 på å si opp Ungarns medlemskap i pakten var en avgjørende årsak til den sovjetiske innmarsjen i Ungarn. Den tsjekkoslovakiske partiledelsens eksperimenter med en «sosialisme med menneskelig ansikt» i 1968 var for Sovjetunionen ikke bare et ideologisk avvik, men også en trussel mot det indre samhold i den sosialistiske leir og dens eget hegemoni. Derfor intervenerte warszawapaktlandene med militære midler i august 1968, i tråd med Brezjnev-doktrinen, som gav de sosialistiske landene – særlig Sovjetunionen – «rett» til å intervenere i et annet lands indre forhold hvis de anså det sosialistiske systemet der for truet.

Innføring av NATO nye strategiske konsept i 1999, iverksetting av ny styrke- og kommandostruktur, opprettelsen av Partnerskap for fred-samarbeidet med de tidligere østblokklandene, bruk av NATO-styrker i fredsbevarende operasjoner (blant annet SFOR-styrken i Bosnia-Hercegovina og KFOR-styrken i Kosovo) og utvidelsen av alliansen er viktige initiativ som har demonstrert at NATO er en fleksibel, effektiv og handlekraftig organisasjon som nyter stor tillit.