Brått kom ulven

 

For at Otto skal få litt selskap på tur og Bella får noen å aiere rundt med , så ble det tur med Anne en dag forrige uke. Hailey er ikke så fornøyd med mye aiering, så hun og Ronja ble hjemme.

Etter litt hilsing gikk de fint i bånd til vi kom til hoppbakken, der de slapp løs.

Bella sier fra når Otto ypper litt i overkant, eller så er hun ikke helt dott hun heller. 

Hun lå like mye på bakken som det hun løp rundt.

Når det er snø kan de jo bare holde på, men nå begynner det jammen å tære på snøen til tider. Det blir mer og mer søle for hver dag en er ute på tur.

Litt artig å se at Otto bruker de samme knepene på Bella som hun bruker på Hailey.

Det er ikke mye låting på dem heller. 

Så var Bella på beina og Otto var ikke fult så sjef lenger.

De var raske til å følge etter når vi gikk etter.

Vi hadde tenkt å gå innover i skiløypa, for nå regnet vi med at skisesongen var over innover mot Igletjern.

Da var det bare å komme seg på beina for å holde følge videre.

Det var hit vi skulle?

Det skulle ikke mange meterne til før Otto slett ikke var like hvit ennå.

Vi rakk ikke helt at Igletjern badet i kveldssola.

Litt seinere på turen skjønte vi hvorfor hundene var veldig ivrige snusere til tider.

Må bare sjekke hvilken vei vi fortsatte når de stoppet for å snuse.

Vi gikk opp til hytta, for der hadde ikke Anne vært oppe tidigere. 

Vi hadde tenkt å gå om Svartputt tilbake, men der var det i overkant mye snø ennå. Det får bli litt nærmere sommeren.

Solas siste stråler, men det er ennå en stund til det ble mørkt. Bella og Otto brukte hver ledige stund til leik. 

Hadde det vært hogget litt mer langs vannkanten så hadde utsikten blitt riktig så bra. Vi starter retning til Svartputt, men det viste seg å være litt i overkant med snø. Vi ble enige om å svinge tilbake i retningen mot skiløypa igjen. 

Når man går og vaser skauleis i endel snø, så ble det plutselig mye spor. Otto og Bella løp foran oss, men Anne kommenterte noe store spor som krysset der vi gikk mellom buskene på leiting etter skiløypa. Jeg synes de var i største laget til Bella å være, så jeg fikk henne til å tråkke vedsiden av, for å dobbelt sjekke at sporene ikke tilhørte henne. Ikke vet jeg om noen som har større hund enn Bella her omkring heller. Så da må det være en streifulv vi så sporene til.

Ny dag og ny tur i skuen...