Vælkømmin' te Fyrandflaget 414moh

Fyrandflaget er en bratt åsrygg på vestsiden av Krøderen. Den strekker seg retning nord-sør og med høyeste punkt på 414 meter i den sørligste delen. Navnet har det fått etter den bratte fjellveggen i øst, et flag. Fyrandflaget er en karakteristisk form og den flate, langstrake åsryggen kan ses fra mange steder i Krødsherad. Turstiene på Fyrandflaget er svært populære og det er mer enn 1000 passeringer i året på utsiktstårnet.

Jeg kan vel ikke skjønne at denne turen skal være så populær, etter at jeg har vært der. Kanskje det var en finere tidligere, før lastbæreren hadde brøytet seg vei oppover. Ikke var det så mye å finne på nettet heller, men UT.no hadde turbeskrivelse. En skulle parkere der en svinger ned til Skinnesmoen, om en ikke ser skiltet, så ser en i allefall alle postkassene.

Stistarten var godt merket på andre siden av veien.

Det startet som en brei skogssti innover.

Før vi kom ut på en vei. Jeg sjekket kartet for å finne ut om vi skulle fortsette innover eller jeg skulle leite etter en sti på andre siden av veien.

Hakkespetten hadde hatt nok å finne på her.

En ny sjekk på kartet og jeg fant ut at det var bare å følge spora til lastbæreren innover.

Det ble ikke bedre med tiden, så vi jiglet oss i midten, eller i et hjulspor, alt ettersom hva som var minst tungvindt.

Varierende kvalitet på sporene. Jeg håpet ikke at de hadde kjørt helt til tops, men det ble nå halvveis omtrent.

Det var spådd regn på ettermiddagen, så vi la i vei ved 11 tiden. Da var det sol og forholdsvis varmt for jentene. Jeg hadde regnet med litt vann i en bekk eller så, men det var knusk tørt alle steder.

Bak oss blinka Krøderen fristende, mens vi svettet oss oppover i lia.

Det pleide å være bløtt innover skjønte jeg, for det var endel klopper som var laget til. Men i dag var det knusk tørt.

Halvveis omtrent så svingte lastbæreren en annen vei og vi kunne fortsette på sti resten av turen. 

Vindværet hadde herjet litt her også.

Stien hadde en javn stigning innover med noen brattere bakke innimellom.

Endel merkelige furuer sto det langs stien

Tipper det er multer på myra litt lenger utpå sommeren.

Ikke alle buskene hadde blåst helt over ende.

Bare å sprette opp og sette seg tilrette.

På toppen var det et utkikstårn.

Det var mange stier på kryss og tvers der, men siden jeg aldri har vært på tur på de kanter tidligere, og stiene ikke var merket på noe kart, så var det greit å holde seg til samme stien på tilbaketuren.

Med både bålpanne og krakk var det bare å slå seg ned. Jeg hadde ikke med meg noe mat, eller drikke for den saks skyld.

Det ble en kort rast for å skrive i boka, før jeg fulgte stien som var merket utsikten.

Stien slynget seg nedover, så jeg tenkte at den bør ikke gå langt. For jeg må jo oppigjen for å komme meg hjem. Det var såpass bratt at jeg skjønte at det ikke bare var å sette kursen rett fram og ned til bilen.

Gamle Krøder'n ligg so blank som Hellbillies synger, i dag blinket den ikke blått.

Svetten rant og bikkjene pesa, så vi satte fort kursen mot bilen så vi kunne få både drikke og avkjøling.

Det gikk kjappere nedover enn oppover, som seg hør og bør. Dette er nok en tur som føyer seg til lista bine there, done that. 

Ved bilen lempet jeg de inn og kjørte ned til Skinnesmoen, der visste jeg at det var grei mulighet for dem å bade.

De var ikke vonde å be da og drakk fra Krøder'n. Ronja svømte en runde, men Bella klarte seg med å vasse rundt.

Jeg kjente på vannet og det var ikke så langt unna badevann.

Store forandringer siden sist jeg var der.

Det har blant annet blitt glamping.

Nei, betaler nok ikke for et opphold der nei...

Jeg nyter livet

 

Jeg nyter seine sommerkvelder på verandaen med litt pepsi og ei mer eller mindre god bok. Jeg koser meg i eget selskap og nyter kvelden. Jeg sitter stort sett ute til det er for mørkt til å lese.

Jeg nyter at jeg har min førte feriedag i dag. Jeg skal ha fri hele neste uke også, så nå skal jeg nyte mange seine kvelder på verandaen og mange fjellturer på dagtid. Forhåpentligvis. Håper Hr Yr er bitte litt medgjørlig med ferieværet mitt. Etter en tur på Fyrandflaget i Krødsherad i dag i oppholdsvær, duskregner det nå. Men jeg nyter verandalivet med ei bok.

Jeg er litt spent på om det blir en vellykket tur til Sverige med Bella til neste uke. I går var jeg hos dyrlegen for markekur, så blir det blodprøve og en markekur til på mandag. Jeg krysser virkelig fingrene for at vi har litt mer flaks enn sist. Men om det er like mange mil, så er det i alle fall bedre føre. 

I går vasket jeg bilen innvendig, det er noe som skjer en gang i året. Hver sommerferie stort sett. Ellers i året blir den for det meste brukt bare. Det meste er jo mer gøy enn å vaske, selv om jeg skal vedkjenne at det blir triveligere når det er reint.

Jeg håper jeg får tatt mange bilder i ferien, men det er jo ikke sikkert jeg får tid til å lage noen innlegg. Det er ikke så fristende å titte på en skjerm når det er sommer og varmt ute. Når det er best å bare sitte å nyte. Hadde egentlig tenkt å få til en overnatting ute, men det er litt mer gris når Bella har løpetid.

Jeg vet ikke om det blir noen stolpeturer i ferien, jeg har tenkt meg endel steder som det ikke er stolper. Jeg har lyst til å ta meg en tur til Geilo på tur om været holder denne uka, men jeg får se hvordan ting blir. Det beste er nok å ta ting etter innfallsmetoden. 

Immingfjell, Imlan og Rukan er også steder jeg har tenkt meg. Men sommeren er ennå ung, og jeg har til midt i august på turer om Bella blir drektig. Om hun ikke er det så har jeg hele høsten også.

På turen med Wenche Lill snakket vi om en ny tur til Vassfaret i år. Turen i september var jo knallfin. I år kan vi ikke drøye til september. Du får holde følge utover sommeren, kanskje du får noen turtips...

Lyarberget 402moh

 Når en er ferdig med månedsoppgjør så blir det tur på Sokna. Jeg og Wenche Lill har snakket litt om at vi skulle gå denne runden når det var snø, vi måtte bare vente til det ble bart. Nå som vi er midt i juni så er det i allefall bart.

Da Bella har fått løpetid ble det bare Hailey som var med på kveldsturen med Virre. Jeg trengte tannkrem og brød på butikken, så da tok jeg turen til Sokna for å gå en tur med Wenche Lill før jeg dro dit.

Vi gikk først opp Lundesgårdalleen, for å gå over jordet til Blystad. Vi kunne gått opp til gamlehjemmet og gått den runden også, men det ble nå sånn her på tirsdag.

En ting som er sikkert er at når jeg tar over hjemme her, da blir det allee opp bakken her.

Når vi passerte gården så var det et føll som ikke var mange dagene gammel.

Over Blystadjorden var det nyslått gras og vi satte kurs mot den røde loven som var utgangspunktet for stistart.

Halvveis over jordet hadde Hailey andre planer. Det var jo vann i en bekk må du vite. Virre var lettere usikker på om det var lurt å bade der, men lot seg slett ikke friste.

Vi forserte både grind og en bikube, før vi fulgte stien videre. Til tider lurte vi på om vi var på stien eller ei. Rart det der, det er ikke så enkelt å følge merket sti.

Disse to var veldig enige i hva som burde utforskes litt ekstra.

Det ble litt fram og tilbake i skauen da stien plutselig forduftet

Men etter en stund kom vi dit vi skulle og jammen klarte vi ikke å lage en runde av det så vi kom oss hjem igjen også.

Vi kom inn på veien som kom fra Ree og fortsatte den til vi kom til nytt veiskilt med stedsangivelse.

Vi kunne få til både Pipenatten og Brøgåsen. Begge steder har jeg vært tidligere, men Lyarberget var et nytt sted for oss begge, så da satte vi kursen dit. Det er ikke så lange avstander, men om en skal lage en runde blir det brått noen kilometer avlikevel.

Noen steder var det litt dårlig vei, noen ganger sti og andre ganger rett og slett litt intuisjon som fikk oss videre i retning målet.

Til tider ønsket vi oss noen flere slike der stien var veldig utydelig. Det var ikke mange som hadde gått denne runden i år så det ut til.

Fordelen med oppoverbakker er at en forhåpentligvis får bitte litt utsikt etterhvert.

Vi så ned til Soknabruket, denne gangen fra en annen kant enn når vi så dit fra Kjærringhaugen. Det er mange topper rundt en 400 meter på Sokna. Dette gjør at Sokna ligger i bunnet av et dalføre med javn høyde rundt seg.

Vi nærmer oss sakte, men sikkert dagens turmål, men har fremdeles et hav av valgmuligheter.

Hailey bruker enhver anledning til å bade. Så når vi kom til myra så flatet hun rett og slett ut.

Det er nydelig i skauen når det ikke er mygg. Men det var et par innpåslitne småfluer som forfulgte oss. Skjønner at svette kropper var tiltrekkende på dem.

Overraskende flott terreng å gå i. Åpen skau og store åpne flater.

På selve Lyarberget var det ikke mye utsikt, men vi valgte å følge skilting til Krogsrud for å få en runde ut av det.

Vi valset rett opp i en jerpefamilie, så mamman kavet seg nedover i lyngen for at ungene skulle få kavet seg andre veien. Virre var lettere oppgitt over at Wenche Lill ikke hadde med hagla.

Vi kom ned på veien som endte ved basestasjonen til ICE-net etter det jeg fant ut etter litt googling. Der var det ennå merker etter høstens herjinger av vindværet.

Det var ikke ryddet mer enn en bil kunne passere.

Vi valgte å følge veien ned igjen til Sokna sentrum.

Veien følger parallelt med nye veien til Ørgenvika.

Bru over veien så vi skal komme oss på riktig side.

Noen grøftekanter er betydelig finere enn andre.

Etter Krogsrud så er det kjedelig asfalt vei tilbake til bilen.

Jeg synes det er utrolig trivelig å være på tur når en går forbi både hester og kuer langs veien.

Sokna sentrum i sikte

Et avkjølende bad for Hailey i Verkenselva, før vi dro hjem igjen etter snøtt tre timer på tur. Brått er det ny tur vi får til i nye trakter på ukjente stier. Lenge til neste månedsavslutning.

Normal

Han bor i nabolaget ditt, i et fint hus med en velholdt hage. Han handler i nærbutikken din og vinker muntert når du svinger inn i innkjørselen din. Han er helt normal. Det du ikke vet, er at han har bygget et bur i kjelleren, og at maten han kjøper er til den unge kvinnen han holder fanget der. Hun er bare én i rekken av kidnappede kvinner som ikke har noen anelse om hva som er i vente.

Han føler en tilfredsstillelse i å plage andre, slik har det alltid vært. Det er helt normalt.

Så møter han ekspeditrisen i fiskedisken, og plutselig blir alt forandret.

En bok jeg virkelig hadde sansen for. Ei bok jeg googlet forfatteren på før jeg var ferdig med boka, for å se om han hadde skrevet mange andre bøker også. Nei dette var den eneste jeg fant på norsk. Du følger rett og slett en seriemorder i hans hverdag og han får på en måte både medynk og omtanke når det litt etter litt skjærer seg for han. Helt klart en annerledes krim det er verdt å lese.