Darren 1100 moh Del 1

 

Søndagens tur gikk til Darren ved Imle i Hallingdalen. På Imle har jeg vært tidligere også, men da gikk jeg andre veien og endte opp på Hallingnatten. Sist jeg og Inger Synøve var på tur var vi veldig klare på at vi måtte få til en tur til i høst, minst! Helt siden i fjor så skulle Tove også være med på tur, og nå på søndag så endte vi opp på Darren alle tre. Og for en tur vi fikk. Imponert over Tove altså, som har vært og er syk, hun holdt følge selv om jeg og Inger Synnøve skravlet i vei og glemte bort både hunder og geocacher på turen. Tove holdt oversikt og logget de hun manglet. Geocaching har jeg gitt meg med for mange år siden, men hjelpe andre med å leite litt det kan jeg godt gjøre.

Jeg møtte dem på Bromma, da fortalte Inger Synnøve at det var opphørsalg på bensinstasjonen, da den var solgt. Tove trengte utejakke, men jeg trengte ikke noe. Men kikke kan man jo gjøre. Tove endte opp med ei boble jakke, jeg endte opp med ei rosa boblejakke og ei fora lys lilla regnjakke. I samlet tropp dro vi oppover veien mot Haglebu for å svinge av mot Imle.

Bella er alltid spent når vi skal møte noen, og hun er ram til å huske biler som det popper trivelige hunder ut av. Det er jo ikke lenge siden vi sist var på tur, så hun visste nok hvem som hoppet ut.

Hr Yr hadde lovet sol utover dagen, så da stoler en på det. Jeg var litt betenkt når jeg dro hjemmefra i tjukk tåke og småregn. Men innen vi kom opp på fjellet så hadde regnet gitt seg og tåka var forholdsvis fraværende.

Det var en helt ny runde for min del i et vanvittig flott terreng. Definitivt en plass jeg kan ta meg en runde til neste år.

Dagens første cache ble logget og Tove fikk et nytt smilefjes på kartet sitt.

Etter hvert som dagen skred fram så fikk vi utallige bevis på at tørken i fjellet var over. Vi svømte formelig hele runden. Stien er jo det laveste punktet i terrenget som regel. I tillegg måtte vi krysse bekker og myrer, så eneste stedet det manglet vann i løpet av dagen var fra oven. 

Nede ved parkeringa og litt innover stien var det hytter og vi hørte folk og hunder, om de var på jakt eller hygget seg i hytteveggen vet jeg ikke. Men greit å holde hundene i bånd så ikke jegere blir irriterte. De har tross alt børse og har trolig skutt tidligere...

Litt uvisst hvor lenge høstfargene varer i fjellet, litt vindvær og regn som bøtter ned så ligger snart alt på bakken.

Haileys første SPA-behandling på turen og turfølget følger fasinert med for å dokumentere begivenheten. 

Den delen gir seg ved den 4-5 SPA-behandlingen som regel. Godt Bella ikke er fult så glad i SPA-behandling, hun liker vann, men det holder med det liksom.

På tur i slikt terreng så får en følelse av å bevege seg i et maleri. Neste gang jeg er på disse trakter skal jeg utforske disse fjellene, den kanten der har jeg ikke vært tidligere.

Turen gikk i lett kupert terreng, da må man jo opp på de toppene som fantes.

Tidligere var jeg vel mest høstmenneske. Jeg har kanskje blitt mer årstidsmenneske med årene. Jeg setter stor pris på at jeg bor et sted som har 4 årstider og ikke bare den ene av dem. Alle årstider har vel sine fordeler og ulemper. Høstens fordeler er flotte farger i fjellet som gjør nydelige lange turer til en mulighet. Ulempene er forholdsvis hyppig regnvær.

Selv om det egentlig ikke blåste, så var det veldig mye fart i skyene. Det var blå himmelflekker som danset litt rundt oss, men det ble liksom ikke den knallsola jeg hadde håpet på. Men så lenge det ikke regner så er det helt greit.

Tåkedottene holdt seg nede i Hallingdalen gjennom hele dagen, kom og gikk litt i rykk og napp. Men det er gjerne litt sånn på høsten. Det er rå luft og liten oppdrift, så klarer de ikke å løse seg opp eller heve seg over toppene.

Jeg må vel kanskje innrømme at det ble både knipsing i hytt og pine, men med så mye fint å se på så er det bedre med et bilde for mye eller ett bilde for lite.

Det er vel det som er med fjellet om høsten, man vet ikke hvor lenge man har mulighet for slike turer. Brått kommer snøen. Da er det et snøtt år til neste mulighet.

Litt ruskevær så forsvinner det gule løvet i alle fall, noe hadde allerede forsvunnet med vinden.

Inger Synnøve speider etter sola og etter toppen som er målet med turen. Det var på tide med både pause og en matbit, men vi håpet å få litt solskinn til nista. 

Det er gøy å være på tur med Lundehund klanen, de er like fotogene som mine. Hopper opp på steiner og venter på å bli tatt bilde av. 

Findus og Tassen vurdere om vi skal gå videre eller om vi kommer til å dumpe ned på steinene for å ta fram nista.

Det ble mer og mer blå himmel mens vi sto og beundret terrenget videre. Vi hadde gått i over en time, så sånn sett så var det innafor å starte på nista.

Vi passet på å holde et tempo så Tove ikke skulle bli for sliten, viktig å ta vare på det svakeste leddet i følge, så alle får en flott turopplevelse.

Lang historie kort, så ble det både kakao og nistemat i solskinnet.

Jeg for min del får ikke nok av slikt. Hadde jeg ikke hatt jobb, så hadde jeg vært på tur hver dag det ikke regnet.

Når vi satte oss ned for å nyte nista hadde vi kommet såpass langt fra folk at vi slapp hundene løse. Vi hørte ikke noe til jakthundene eller noen folk lenger. Ikke så vi at det leet seg noe noen steder heller. Det er godt når sauer er hentet ned fra fjellet og båndtvangen opphører. Da kan fjellet virkelig nytes.

Turtelduene Findus og Bella hadde ikke ro i rumpa til å ligge til lading. De batteriene var over halvfulle ennå.

Størrelse ingen hindring sier Findus når han vil leike litt. 

Bella er helt med med en gang. Det er morsomt å se på henne når hun leiker med en som er omtrent 7 ganger så liten som henne. Hun er så forsiktig med han, enda hun drar igang litt på eget initiativ også.

Imponert over motet til Findus også, så er så begeistret for denne kjempen som Bella må være for han.

Sette seg ned for å klø seg, nei det er ikke noe alternativ for liten lundehundgutt.

Tove gled rett inn i gjengen og skravla gikk ganske javnt på oss. Nja, det var vel jeg som glei inn i gjengen, for Tove og Inger Synøve har jo vært på tur mange ganger over flere år tidligere. Men jeg følte meg hverken som femte hjulet på vogna, eller som en klamp om foten. Så da er det vel bare å krysse fingrene for at de to andre også syntes det var en hyggelig opplevelse og dra med meg på tur.

Jeg tror det, for vi har så smått begynt å planlegge en hengekøyetur, litt sånn på sikt etter Toves form.

Del 2 av turen til Darren kan du lese i morgen, her nyter vi matpakka og filosoferer over både, krig, sykdom og gleder. 

Tur for deg eller meg?

Det er mange som setter pris på mange bilder fra en tur. De får på en måte vært med. Jeg får mange tilbakemeldinger på turinnleggene mine, hvor folk takker for at de fikk være med meg på tur på steder de ikke kommer seg selv. Det er ikke alle som kan ta en tur i skauen om de aldri så mye vil. Det kan være mange grunner til det, både sykdom og "psykdom". Det er ikke alle kropper som kommer seg ut i skauen som det ikke er tilrettelagt for rullestol, eller på fjellet som de har travet hele livet. Noen bor på andre siden av jorda og har ingen planer om å feriere i Norge, langt til skogs, eller fjellet.

Er jeg på andre steder så kan jeg friste noen til å ta turen for å oppleve attraksjonen, eller utsikten. I helga var jeg på fjelltur ette regneværet på lørdag. Siden jeg hadde shinnet huset etter jobbe på fredag, så måtte det liksom skje litt på søndag. For å være helt ærlig så var det avtalt for en stund siden, så lenge Hr Yr var på vår side. 

Jeg kunne nøyd meg med å oppdatere dere med disse bildene fra turen som jeg fikk på melding fra Inger Synnøve. Alle bildene i dette innlegget kommer fra henne. Dere hadde helt klart sett at vi hadde en knallfin, helt utrolig flott tur utfra disse få bildene. Til og med jeg skjønner at dere ikke trenger de 300 bildene jeg tok, for å skjønne at vi var på fjellet på søndag. Men dere skal få de 300 bildene, nja kanskje ikke alle 300, men mange av dem i et seinere innlegg. Du trenger ikke 300 bilder for å skjønne at vi koset oss og det ene utrolig flotte landskapet avløste det andre på runden vår. 

For å forklare bitte litt... Skal du ha det slik så trenger du ikke lese boka for å få med deg handlingen, du kan bare lese bak på sammendraget. Jeg for min del foretrekker å lese hele boka, se hele filmen og spise hele måltidet. Noen ganger så tenker jeg, er DET alt du viser fra en hel dag ett sted, fra en tur som har vart lenge, fra alle inntrykkene etter den opplevelsen? 

Hvem er bloggen min for, deg eller meg? Hadde den bare vært for meg så hadde jeg ikke publisert den på nettet til alle og enhver. Nei da hadde jeg beholdt alle bildene selv og holdt turopplevelsene for meg selv. Jeg ser følger folk på både blogger og Instagram for å få tips om ting jeg kan se eller oppleve. Jeg regner med at mange følger meg av samme grunn. Jeg er ikke fult så aktiv på Instagram, men glimter litt til i ny og ne.

Store Røstjern på Ringkollen

 

Det er litt deilig med en høstmåned som har passert med mange flotte turer, endelig litt regn så Sogna går breddfull nedover mot Tyrifjorden. Det er godt når vannmagasinene fylles opp, høstfargene har begynt å komme i bygda. Oppholdsvær må man nyte når det finnes, så etter jobb på torsdag hadde jeg turavtale med Åse.

I vår var vi jo på tur til Jaklefoss, men fant ut at vi ikke kom oss opp til selve fossen. Ikke for å foregripe begivenhetenes gang, men vi var vel ikke helt ved fossen denne gangen heller. Men vi skal ha for forsøket og ikke minst at neste tur mål er Jaklefoss... igjen... neste helg eller så... Vi må ha litt tid fant vi ut. 

Jeg er glad jeg har så mange turvenninner som er i samme kategori som meg. "Men dette må da gå ann å få til..." "Det er jo bare å ..." men på torsdag var løsningen å velge ny rute og legge ny plan for gjennomføring av opprinnelig plan. 

Vi møttes på parkeringa rett innenfor bommen, som hadde blitt automatisk siden sist jeg hadde vært på de trakter. Planen var å gripe ann Jaklefoss fra oven. Ned kommer man seg alltids, men når vi hadde parkert på toppen. Ja da må man faktisk gå opp igjen også. Sånne høydekurver stemmer egentlig ganske godt med terrenget. 

Vi startet bra da og turen bød på både oppholdsvær og utsikt. 

Sola truet til og med med å titte gjennom skyene.

Badevannet må fortsatt sjekkes når en er på tur.

Med så mange hytter så regnet vi jo med at det skulle gå ann å finne en sti som førte til fossen. Er ikke det et normalt turmål når en har hytte ved en stor foss? Åpenbart ikke. Eller så var vi i feil hyttefelt.

Åse skimtet noen turskilt gjennom skauen og vi bestemte at vi godt kunne gå nærmere for å se om det var stikryss der. Når vi kom nærmere tok jeg bilde for å se om det var noe nyttig på disse skiltene. Jo da de pekte mot kjente turmål, men slett ikke mot noen nyttige stedsnavn i nærheten av Jaklefoss i alle fall.

Da var det bare å nyte høstfargene og utsikten før vi stupte ned i tett granskog.

Vi kom til bekken i det minste og i teorien kunne vi følge denne nedover til fossen. 

Men det er ikke alltid teori og praksis stemmer over ens. Men vi skal ha for forsøket i det minste.

Det ble rimelig bratt etter hvert, urimelig bratt.

Ikke engang Frida var sikker på om vi burde stupe ned lia der.

Bella var mer avventende mens jeg og Åse sjekket kartet på norgeskart.no igjen. 

Når en utvider målestokken på mobilen og det dukker opp ennå flere høydekurver, da skjønner man at en godt kan vurdere turplanen en gang til, sånn for sikkerhets skyld.

Alle gode ting er tre, så vi går for full klaff neste gang.

Det var bratt nok å komme seg oppover i retning av parkeringa, så vi valgte å følge den første stien vi fant på returen.

Fremdeles glad jeg ikke har hytte, for med slike ambisjoner hos potensielle naboer...

Vi valgte å sette kursen mot Store Røstjern isteden. Når vi først hadde møttes for en tur, ja så kunne vi jo gå en tur også da.

Store Røstjern var visst veldig fint å bade i på sommeren, da kunne man hoppe fra en fjellknaus og svømme i land igjen.

Store Røstjern hadde en mur i enden, så tjernet skulle holde se der og ikke forsvinne ut i terrenget. Alle valgte å gå på muren første stykket.

Da lå det til og med ei badebrygge

Det gikk veldig fint et godt stykke.

Du ser den planken som er lagt ut fra muren og ut på ei lita øy, midt på bildet. Der var det nemlig en liten krakk og et idyllisk sted for bilde tenkte jeg. Jeg balanserte meg ut over planken. Følte meg nesten som en sjørøver som må gå planken på sjørøverskuta. Særlig når jeg hørte at Åse fremdeles sto på muren og kommenterte at "jasså du måtte ut dit du" "Jeg står her jeg" 

 

Idyllisk var det

Det var ikke så lett å treffe steinene over vann der planken sluttet, men bilde fikk vi og tilbake på muren kom vi oss. Ja alle bortsett fra Hailey. Hun overså planken og vasset seg framover. Etterhvert så måtte hun svømme litt, da krafset hun på muren for å komme opp, men de få meterne fikk hun svømme. Jeg gadd ikke gå tilbake for at hun skulle komme opp planken når det ikke var lenger avstand.

Man ble ikke mindre våt av å forsere myra, for jeg hadde tatt de gamle fjellstøvlene mine. Greit å ha de nye tørre og forholdsvis reine til jeg skal på tur igjen på søndag. Takk for turen Åse, vi nailer det neste gang!

Regnbuen - håpets symbol

 

I går åpenbarte det seg en regnbue på ettermiddagen. Jeg var huslig av meg etter jobb., og når jeg hang ut tepper på verandaen så var det en stor regnbue som strakk seg fra den ene siden av dalen til den andre. Regnbuen blitt et symbol på håp: Alt blir bra! Barna har tegnet regnbuer og vist dem fram i vinduer, i sosiale medier, langs turstier. Vi trenger kanskje regnbuer nå for tiden?

Jeg er ikke bekymret, jeg bekymrer meg aldri. Det er rett og slett bortkastet energi. På jobben i går satte jeg på talen til Russeren. Jeg var spent på hva han egentlig kom til å si i den timen. Jeg er ikke den som sitter å ser nyheter eller hører på nyheter på radio annet enn når de tilfeldigvis er på radioen om jeg kjører bil. Men jeg har en runde eller to på nettaviser i løpet av dagen. Jeg visste han skulle tale klokka 14, så da måtte jeg liksom bare.

Jeg må jo si at alt han kunne klare å vrenge ut av seg i fult alvor og argumentasjonen holdt jo ikke vann. Han var fryktelig opptatt av gamledager, ikke bare gamledager, men eldgamledager. Jeg hadde egentlig tenkt å bare titte innom denne talen, men jeg ble sittende og se og kjente jeg fikk hakeslepp. Det er heller ikke noen hverdags begivenhet. 

Jeg er litt betenkt over hvordan verden er blitt. Er det mange milliarder folk som bare sitter som nikkedukker fordi en liten mann er litt lei at sandkassa si er blitt litt liten med årene. Det ble filmet ut over salen også, der var det en haug med grav alvorlige pyntede folk som klappet på de riktige stedene. Hadde det ikke vært logisk og vært jublende glade for å få tilbake deler av landet sitt? Burde det ikke vært trampeklapp og vill jubel?

Isteden var de grav alvorlige, blanke i øyene og noen tørket seg diskre i øyekroken. Var de tvangsplassert som et spill for galleriet? Det mest betenkelige er hvor lite resten av verden gjør for å stoppe han. Det som er minst overraskende er den norske statsministernes uttalelser. "Det er nødvendig nå at vi forholder oss rolige og ikke gjør noe annet enn å følge nøye med på utviklingen" Det er det eneste svaret han har om det dreier seg om matvarepriser, strømpriser, drivstoffpriser, eller en liten mann som vil ha større sandkasse å leike i. 

Hvordan vil dette gå, hvordan vil verden bli? På en måte er jeg glad jeg ikke er ung i dag. Jeg er glad jeg ikke bor i byen, jeg er glad jeg ikke bor nært noe militært mål. Jeg er betenkt over at jeg har ei datter i militæret stasjonert i Kirkenes. 

Kommer jeg til å få gjennomført neste års ferietur til Island? Hotell er fikset, leiebil er fikset, flybilletter er fikset, ferie fra jobben er godkjent... Helt klart en irrelevant problemstilling i det store perspektivet, men det er en stor ting for meg og min glede for sommeren.