Rødrev, også bare kalt rev, er en art i hundefamilien (Canidae). Rødreven er den mest utbredte arten i sin slekt og et av de mest utbredte pattedyra på jorda. Den er svært tilpasningsdyktig og dessuten altetende, og den lever nesten over alt på den nordlige halvkule; fra Himalayas fjell til ørken og byer. Det er tilsvarende stor variasjon i størrelse og utseende. Rødreven ble innført til Australia for «sportsjakt», hvor den er blitt en enorm trussel mot det stedegne dyrelivet.
Fordi rødreven er så tilpasningsdyktig, varierer den svært mye i størrelse og utseende alt etter hvor den lever. Sammenlignet med vår hjemlige rødrev, er rever som lever i tørre omgivelser både mindre og slankere, har lengre ører og lysere pels. Det er altså geografisk variasjon i kroppsstørrelsen og forskjellen kan være veldig stor. Rødreven er ellers den største arten i sin slekt, Vulpes, og betydelig større enn alle de andre artene.
Rødrevens farge varierer sterkt. Typisk i Norge har den rød eller rødlig rygg og kroppssider, er kvit under halsen og på brystet, og har gråkvit buk. Nedre del av snuten er også kvit. Føttene er gjerne røde på utsiden og lysere på innsiden, men med ei svart stripe i forkant, særlig nederst på foten. Mengden svart på føttene varierer mye. Baksiden av ørene er også svarte. Halen er mest rød, ofte med noe svart, men så godt som alltid med kvit spiss.
Mørkere fargevarianter finnes, som korsrev med et svart kors over rygg og skuldre, og svartreven som er nesten helt svart. Sølvrev, en mutasjon som stammer fra Nord-Amerika via våre pelsdyrgårder, er også blitt kalt svartrev. Den har dekkhår som er svarte innerst og kvite ytterst, og den mangler helt rødt. Krysninger mellom sølvrev og vår rødrev forekommer også i naturen, noe som kan gi avkom i alle mulige fargenyanser mellom de to. I fjellet kan pelsen blir sterkt bleika av sollys (ultrafiolett stråling) om våren, slik at den blir både lysere og mer gulaktig. I kalde strøk har rødreven en lang og tett vinterpels, slik at den i sommerpels ser mye slankere ut enn om vinteren.
I Norge er hannens kroppslengde gjennomsnittlig 69 centimeter, halen er 44 centimeter lang og vekta 5,9 kilogram. De største, eller kanskje riktigere feiteste, hannene kan veie noe over 10 kilogram. Hunnen er gjennomsnittlig litt mindre; kroppslengde 66 centimeter, halelengde 42 centimeter og vekt 5,2 kilogram. Rødreven i Nord-Norge, spesielt i Finnmark, er litt mindre enn lenger sør. Rødreven i Nord-Amerika er litt mindre enn rødreven i Europa. I tørre Saudi-Arabia veier rødreven kun halvparten av hva den gjør i Norge.
Man kan karakterisere rødreven som et mellomstort landrovdyr. Den er såpass liten at den oftest ikke tiltrekker seg oppmerksomhet fra større rovdyr, mens den er stor nok til å dominere alle små rovpattedyr. Nærmest i størrelse er prærieulv og sjakal, og det er disse den oftest konkurrerer med. Der disse artene ikke finnes, er det rødreven som dominerer nisjen for mellomstore rovdyr. I Norge er rødreven betydelig større enn fjellreven og dominerer over denne. Rødreven kan dermed utgjøre en trussel mot den sårbare fjellreven, som den også kan drepe.
Føden er svært allsidig, sjelden har ordet «altetende» passet bedre. Viktigst er ulike smådyr, som smågnagere, hare, fugler, frosk, fisk, meitemark, snegler og insekter. Den spiser også frukt og bær, samt litt grønnsaker. Om vinteren kan åtsler og avfall ha stor betydning, rødreven spiser gjerne på åtsler etterlatt av større rovdyr. Hva den spiser avhenger av tilbudet i dens leveområde. Rødreven jakter mest i skumring og om natta. Da brukes den svært gode luktesansen og den like gode hørselen, reven kan høre ei mus rasle på flere timeters avstand.
Nattsynet er godt, fordi bakerst i øyet, bak sansecellene, har reven et reflekterende lag, det såkalte tapetum lucidum. Dette reflekterer lyset tilbake, slik at det passerer sansecellene to ganger. Ellers er reven kanskje litt nærsynt, så står du helt i ro er det ikke sikkert den oppdager deg. De lengste værhårene på snuten kan bli elleve centimeter lange, slik at deres totale bredde til begge sider overstiger kroppens bredde. Dermed kan reven trygt føle seg fram gjennom tett vegetasjon i stummende mørke.
Ei mus fanges ofte med det typiske «revespranget»: reven lytter først intenst og vrir gjerne både ører og hode fra side til side for å stedfeste musa nøyaktig. Så spenner den kroppen og foretar et langt sprang utover i 45 graders vinkel, før den lander med framføtter og snute der den beregnet at musa skal være. Slik kan den fange mus både i høyt gras og under et tykt snødekke. Noen ganger skremmer den musa rundt og fram ved å plante framføttene i bakken nær den. Den kan også grave musa fram fra gangen, men det er nok sjelden vellykka siden musa da har nok tid på seg til å stikke av. Er det overflod av mat, hamstrer reven ved å grave et hull i bakken eller snøen med framføttene, legge byttet nedi og skyve jord eller snø over med snuten.
Størrelsen på leveområdet varierer svært mye, avhengig av habitat og næringstilgang. I Norge er det nok vanligvis i størrelsesorden 3–6 kvadratkilometer. Oftest deler en hann og en hunn, altså et par, leveområdet. Ungene må vanligvis forlate parets leveområde i løpet av høsten, men kan noen ganger tilbringe også vinteren der. I tette bestander, spesielt i enkelte byer, er det vanskelig for ungene å vandre ut og finne egne leveområder. Dersom næringstilgangen i tillegg er god, kan noen hunner bli boende hjemme i parets leveområde, og på den måten dannes det en sosial gruppe. Det er sjelden flere enn to ekstra hunner i en slik gruppe, men enkelte av disse blir kanskje boende «hjemme» hele livet. Noen hjelper foreldrene med å fostre opp nye kull, slike blir kalt «hjelpere». Sannsynligheten for at de lykkes på egen hånd er mindre enn deres bidrag til å oppfostre søsken, som de jo deler gener med. Hanner får kun unntaksvis lov til å bo hjemme i ei sosial gruppe, de lever oftere en tilværelse i utkanten av leveområdene til flere grupper og unngår kontakt med andre rever.
Rødreven er egentlig ganske territoriell og ikke særlig sosial av seg, så hvert enkelt dyr går helst sine egne veier. Både innen et ungekull og i en sosial gruppe kan stemningen bli ganske spent, og store dyr, både blant unger og voksne, dominerer over mindre dyr. De dominante individene sikrer seg den beste maten og de beste skjulestedene. I en sosial gruppe er det som oftest kun det dominante paret som formerer seg. Når disse dør, overtar den høyest rangerte i gruppa lederposisjonen, altså innen hvert kjønn. Territoriet markeres med urin og lort.
I Norge er paringstida fra februar til april. Det er spesielt da man hører bjeffing og skriking, og slåssing er vanlig. Hunnen er drektig i rundt 53 dager, så i april til mai føder hunnen 3–9 blinde og døve unger i et hi, gjennomsnittlig 7,5. Ofte graver reven ut hiet selv, helst i sand eller grus, men det kan også ligge i ur eller under ei trerot. De første ukene etter fødselen har valpene en helt mørk, brunsvart pels, men haletippen er kvit. De første to ukene ligger hunnen i hiet for å holde valpene varme. Hun forlater dem kun i korte øyeblikk, som når hannen bringer henne mat. Seinere jakter begge foreldrene og bringer mat til valpene.
Den første valpepelsen skiftes ut med den karakteristiske røde pelsen fra fire ukers alder, når valpene begynner å utforske verden utenfor hiet. Selv små valper kan vandre vekk fra hiet, og denne utforskingen av området rundt går stadig lenger vekk. Valpene leker mye, denne leken har et stort innslag av alvor i form av dominans og jakt. Det er ikke alltid lett å vite når det er lek og når det er alvor, men en rangordning skapes tidlig og ses tydelig når en av foreldrene kommer med mat. Valpene begynner å slåss for å etablere rangordningen allerede før de kommer ut av hiet første gang. De begynner å spise fast føde 20 dager gamle, og samtidig starter avvenningen fra morsmelk. Fra de er 30 dager gamle får de stadig mindre melk, til de er helt avvent rundt 45 dager gamle.
Valpene må klare seg selv fra 4–5 måneders alder, de fleste vandrer da ut for å finne sitt eget leveområde. Dette er en veldig farlig periode med stor dødelighet. Kanskje vil bare halvparten av valpene overleve sin første vinter, og kanskje vil kun halvparten av disse igjen overleve sin andre vinter. En fem år gammel rev er en sjelden og svært heldig rev. Rovdyr som ulv, gaupe og kongeørn, sykdommer, parasitter, sult og slåssing med andre rever tar livet av mange rever, men kanskje vel så viktig er jakt og biltrafikk. Rødrevens raske formering gjør imidlertid at en bestand tåler stor dødelighet. Reveskabb skyldes en midd som graver ganger i huden. Den forårsaket i første halvdel av 1980-årene stor nedgang i revebestanden mange steder her i landet.
Rødrev forekommer over det meste av den nordlige halvkule, fra arktisk tundra til nordafrikanske ørkener og asiatiske stepper. Den ble innført til Australia. Rødrevens vanligste habitat er skog, i og med at den lever over hele det veldige boreale barskogbeltet i Eurasia og Nord-Amerika. I dag lever den også i mange byer og tettbygde strøk, i flere land kan den være svært vanlig i enkelte byer. Det hender sågar at tettheten er høyere i byen enn på landsbygda rundt den. I Norge er reven utbredt over hele landet, fra kyst til høyfjell, unntatt på en del øyer. I høyfjellet tar rødreven ofte i bruk gamle fjellrevhi.
Bestanden av rødrev har antakelig økt de seinere årene. Den har tatt seg opp igjen etter skabbangrepet, selv om skabbmidden fortsatt herjer. Men den øker også som følge av andre faktorer; klimaendring og flatehogst i skogbruket gir større bestander av mus og hjortevilt. Økt jakt på hjortevilt gir mer slakteavfall som reven kan utnytte. Bestanden varierer sterkt i antall og er størst i smågnagerår ettersom flere valper da overlever.
I eventyr og fabler er reven luringen som narrer bjørnen og ofte menneskene også.. I folketro varsler det død om reven kommer nær husene eller bjeffer like ved dem, men som vi nå vet, bjeffer den av helt andre årsaker.
