Revy fra Kryllingkrutt

 

Det har vært ei aktiv helg som startet rett etter jobb på fredag. Det var ikke mange på jobb på fredag, de ble lettere skremt av været. Jeg våknet til 20 cm nysnø med et skall av is på toppen. Når det regner i -1 så blir det svinglatt. Jeg berget meg vel mest med at de ikke hadde brøytet nevneverdig godt på riksveien, så det vare litt sørpe å kjøre på enn polert asfalt.

Jeg var bare innom en liten tur hjemme før jeg dro til Wenche Lill, så vi hadde en bil oppover til Noresund. Bjørn Øyvind og Ragnhild ble også med for å spise før revyen til Kryllingkrutt. I år skulle alt foregå på Sole Gjestegård i motsetning til tidligere revyer som har vært i gymsalen på Krøderen.

Jeg hadde fikset bord til oss, så vi kunne spise varm buffe før revyen. Maten var knallgod og det var bare å nyte god karamellpudding til dessert.

Tallerken min så vel ut som tallerkener stort sett ender opp med å se ut når du skal rundt buffebordet og tallerken ikke er stor nok. Kom ikke her å si at du aldri har hatt det "problemet"

Mens vi spiste maten og nøt solnedgangen på andre siden av Krøderfjorden. Hyggelig prat og hyggelig selskap da blir det en bra kveld.

Etter å ha vært på veldig mange av de tidligere revyene så var forventingene store til fredagens forestilling. Bygderevy er nødt til å være bra trodde jeg. De har vært knallbra tidligere. Ja du har en anelse om hva som kommer nå...

For å være ærlig var revyen rimelig elendig. En revy i Krødsherad med Kryllinger som snakker i overkant bokmål, nei det er ikke bra. De få numrene som var på dialekt var veldig bra. De holdt den gode gamle standarden. Men det var alt for mye blond og deilig aktører som snakket rein Oslos beste vestkant. Jeg synes også de kunne kuttet ned på antallet snutter og laget lengre sketsjer som var på dialekt.

Men det er vel sånn med de yngre, de kan vel ikke sin egen dialekt engang. Så er det denne retningen denne revyen skal ta på neste forestilling... nei da har jeg nok sett min siste Kryllingkruttrevy.

Quantico av White Arctic Mist

  

Hvit gjeterhund skal være livlig og balansert, liker å være i aktivitet. Den er oppmerksom og med god læreevne. Den er vennlig og omtenksom, sosial og sterkt knyttet til sine eiere. Rasen står nærmere sitt opphav som gjeterhund enn den moderne tyske schäferhunden, og det er i dag store forskjeller mellom hvit gjeterhund og schäferhund, både mentalt og eksteriørt. Rasen har behov for moderat fysisk og mental stimuli. Dette er en glad og lettlært sportshund som kan læres det meste! Dens sosiale karakter gjør at den kan tilpasse seg de fleste situasjoner. Det er en mild type hund, som egner seg til de aller fleste hundesportene.

Denne har jeg ventet lenge på. Jeg venter stort sett lenge på mine valper. Jeg vet hva jeg vil ha og venter på å få det som jeg vil. Man har så lite igjen for å bare kjøpe det første og beste man ser. Skal du ha deg hund, gjør hjemmeleksa di og ikke fir på kravene du setter deg. Bedre uten enn å ha noe halvveis. Nå blir det Trondheimstur for å plukke opp Sognafarets nye håp etter Heidii og Sjaman. Jeg gleder meg til hun er gammel nok til valpeshow. Det er en genialmåte for sosialisering blant mange andre hunder. Tusen takk Mette og Trude for muligheten til å få denne frøkna i hus.

Mamman til valpen min, den fineste hvite gjeterhund tispa jeg har sett. Jeg har trålet internet, instagram og mye annet lenge før jeg dumpet inn på henne. Så er jeg så heldig å få hente en av valpene etter henne!

Blant hundene som betraktes som opphavet til den tyske schäferhunden forekom det individ med hvit pels. En av disse var «Greif», som ble stilt ut i Hannover 1882. Han var bestefar til den legendariske hannhunden «Hektor Linksrheim» også kalt «Horand von Grafath», som siden har blitt betraktet som schäferhundens stamfar. «Horand» var bærer av genet for hvit pels. 1933 ble den hvite fargen hos schäfer forbudt, og de hvite individene forsvant stort sett fra Europa, men ble avlet videre på i blant annet Canada og USA.

Varga 5 uker

I begynnelsen av 1970-tallet ble de første hundene importert til Sveits og den amerikanske hannhunden «Lobo», født 5.mars 1966, kan betraktes som rasens stamfar i Sveits. Med Lobos avkom og flere importer fra Canada og USA økte rasen sakte men sikkert i antall. Det er nå bedrevet avl i mange generasjoner og det finnes i dag et stort antall hvite gjeterhunder over hele Europa. Sveits søkte til FCI (den internasjonale kennelklubborganisasjonen) om å godkjenne hvit gjeterhund som selvstendig rase og i 2002 ble søknaden godkjent. Genet som sørger for den helt hvite fargen, er fra begynnelsen av en naturlig del av schæferens arvemateriale, som har blitt fremtredende i den hvite gjeterhunden. Rasen har ikke blitt krysset med andre raser for å få fram den hvite pelsen, og selv om man skulle tro det er disse hundene faktisk ikke albinoer. De skal ha mørk hud, mørk snute og være mørke rundt øynene. ”Vinternese” er lov, men andre varianter regnes som diskvalifiserende feil.

Når hun er 7 uker har ørene reist seg og hun er snart klar for å komme til sitt nye hjem. Neste helg drar jeg og Patran på dagstur til Trondheimstraktene for å hente henne.

Pärleporten

Fred Blom skrev i 1917 en vakker lovsang som på folkemunne går under navnet «Han skal åpne perleporten». Uttrykket «perleporten» er malerisk, det fester seg lett i sinnet og danner bilder. I åpenbaringsboken fortelles det om «Det nye Jerusalem» som kommer fra himmelen, som en brud pyntet for sin brudgom. Byen er beskrevet i kap 21, og det heter om den at den ikke har noe tempel og heller ikke sol eller måne, for Gud Herren er selv dens tempel og dens lys. 

Det dreier seg altså om «Gud immanent». Det etterlengtede møtet mellom himmelen og jorden, hvor Gud bor hos menneskene. En hovedsak ved byen er de 12 portene i bymuren(v.21): «Og de 12 porter var 12 perler; hver av portene var en perle….» Hver port er en perle. Det er vel en av disse perleporter sangen minner oss på. Det er også det eneste stedet hvor en port sies å være en perle.

 

Oskuldsfull

 

Finnes vel ikke noe mer uskyldig enn slike firbeinte. Gutta forventer kos hver gang jeg kommer og kos blir det. I går plukket jeg opp Sofie i barnehagen også dro vi innom butikken før vi endte opp i fjøset. Vi ble avslørt av kamera denne gangen også. 

Denne gangen var hun ikke trøtt og sliten, så nå var alt bare fryd og gammen. Sauene fikk en klapp og litt kos før vi gikk videre mot kuene.

Hun skravlet og pekte og klappet litt på flere av værene. De sto helt rolig og forventet mer kos.

Om sauene skjønner hva hun sier er jeg lettere usikker på, men mer kos var de sikre på at de skulle få.

Hun har blitt riktig så freidig i fjøset når vi er der, så nå er hun ikke så interessert i å sitte på armen eller leie. Jeg orker ikke bære lenge om gangen nå med brukket ribbein, men litt går helt greit. Men hun skal ikke bli så mye tyngre før det ikke hadde gått.

Jentene er mest nysgjerrige, de var ikke så interessert i å få noe kos. Jeg har inntrykk av at jentene er mer interessert i kos når de er ute på beite enn når de er inne i fjøset. Men følge med det er de gode på.

Så hadde vi endelig fått tuslet oss bort til kuene og kalvene. De var like nysgjerrige som sauene.

Jeg sier det vel hver gang jeg er på besøk der, det er så trivelig fjøs med utrolig selskapssyke dyr. Noen kommer for å få kos og andre ligger bare å drøvtygger videre uten å gjøre annet enn å konstatere at vi er i fjøset.

Ei som ønsker seg egen kvigekalv til bursdagen sin. Hun har stjerner i øyene og snakketøyet går, det er peking og gestikulering. Gleder meg til hun har litt mer forståelig ordforråd enn nå, da kommer hun til å ha mye å fortelle.

Kalvene er veldig nysgjerrige på oss.

De kommer listende mot gjerdet, men bare snuser på hendene våre. De tør ikke bli stående for kos ennå, men en onsdag eller to til så kan det hende.

To av mødrene var mer interessert i kosing.

Kalven gjemte seg bak mamma'n sin.

Mens noen av de andre kalvene holdt seg i kalvebingen der de har både vann og kraftfor.

Denne hadde dyttet hodet sitt bort i ett eller annet, for den luggen hennes var helt seig. Da var det bare å klø litt lenger opp på hodet.

Ansiktet var forholdsvis hvitt fremdeles, så da ble det kos og klapp der isteden. Det var to stykker av dem som nøt oppmerksomheten. Den ene var ny for meg. Hun har pleid å holde seg litt i bakgrunn når jeg har vært der, men i dag fikk hun kos av både meg og Sofie.

"Har dere tenkt å gå alt?"

Vi måtte innom og kikke litt på kvigene som går i den andre bingen også. De er litt mer skeptiske til oss.

Men slett ikke skremte, bare veldig nysgjerrige

Ikke overraskende var de like interessert i Sofie som hun var i dem.

Den ene bæsjet ei skikkelig ruke, da var det rå latter å høre fra minstemann.

Hun strekker fram hånda og låter for å få oppmerksomheten deres, akkurat som jeg gjorde. Hun lærer så fort å te seg rundt dyr av alle slag. 

De hadde litt lyst til å komme bort, men ikke helt liksom.

De holdt på å spise når vi kom, så det var ikke så lenge vi sto der. Greit at de får spise i fred når de er på utegang. Da trenger de maten før det blir mørkt.

Nysgjerrig gjeng, kanskje de vil ha kos før sommeren de også.

Når Sofie var ferdig koset, vi hadde spist middag og hun hadde turnert i badekaret for kvelden. Da var det på med pysjen og kjøre henne hjem. Når jeg dumpet ned i sofaen til kvelds kjente jeg at jeg godt kunne begrenset meg bitte litt i dag. Ribbeinet var litt vondere enn det har vært de foregående kveldene. Men jeg hadde koset meg veldig denne dagen da. 

Njuter

 

Ja helt klart, jeg nyyyyyyter, jeg er en livsnyter. Jeg har ikke alltid vært det, men har blitt det. Selvsentrert og egoistisk, bare å nyte. Jeg bor aleine og ungene har flyttet ut, da er det bare meg å tenke på da. Bare meg og dyra. Det er ikke bare bare det.

Jeg har en side på internett som jeg kan åpne en lykkekake, sånn kinesisk sak vet du som det er et visdomsord inni. Jeg slipper å spise kaka, bare få noe glupt å tygge på etterpå. Her er dagens kake åpnet. Klikk HER for å se hva din lykkekake blir.

Jeg har ferdig oppvarmet bil når jeg skal til jobb og hjem fra jobb. Hjem fra jobb hender det at jeg må koste av litt snø, men på morgenen er den snøfri. Da står den i garasje. Jeg nyter å sette meg på et varmt sete og holde i et varmt ratt. 

Jeg nyter å kunne plukke med meg Dua mi i barnehagen til tider. Det gjorde jeg i dag, så kanskje det blir noen bilder av henne i morgen. Rart det der... Jeg koser meg med å knipse bilder, og når hun er i nærheten så blir det vipps noen bilder av henne også.

Utenfor mitt vindu på jobben er det en flaggspett som er riktig så iherdig gjennom dagen. Den er der i flere timer så si hver eneste dag. Det hender jeg blir sittende å se på den. Den flyr mellom furutrærne på andre siden av veien og setter seg i lysstolpen på denne siden av veien. Hakker og hakker før den flyr for å finne seg ei annen kongle.

Hr Yr hadde lovet solskinn, men det varte ikke veldig lenge i går. På ettermiddagen startet det jammen å snø igjen. Det hadde kommet ganske mye snø gjennom natta også, så nå er det skikkelig vinterstemning igjen.

Med planer både fredag og lørdag, så skal nok denne helga være over nesten før den har startet. Litt løselige planer på søndag, de er litt mer væravhengig. 

Om turen i går ettermiddag var en nytelse var vel noe man kunne diskutere. Blystadrunden var ikke brøytet og det var forholdsvis tungt å gå. Jeg må si jeg ble litt etter, men ikke så mye. Raskt å glemme et lite handicap når en skravler på inn og utpust om siste ukas hendelser. Sånne regnskapsarbeidere har aktive liv serru. Litt tv får vi med oss, litt unger prates om og ellers det som måtte dukke opp.

Alle kråkene i bjørkene kom ikke fram, men det er godt å kunne gå tur etter jobb når det er lyst fremdeles. Vi nøt temperaturen også, passe kaldt på runden. Labbene til Hailey kladdet litt der det ikke var brøyta, men ellers holdt hun fin fart. 

Det er bare å slå fast... jeg nyter livet...

Lykke til, det er jo valentinedag i dag