DNT Geiterygghytta

Vi fant parkeringa på andre siden av veien for grusveien som førte bort til DNT Geiterygghytta. Hundene var klare for tur og ikke minst et lite bad i smeltevannet.

Det ble mange stopp i bekker som både krysset veien og den som fulgte veien et godt stykke.

Nok en dag med helt upåklagelig vær i fjellheimen. 

Jeg kan leve lenge på slike minner fra fjellheimen. 

Litt skuffende at det var grusvei helt fram, men det kunne nok blitt noe snø å tråkke gjennom om det ikke hadde vært vei der. Ikke veldig langt innover var det forholdsvis høye brøytekanter. Det satte Vatga stor pris på.

Snøen var kram og det ble ganske varmt i løpet av turen, men jeg valgte å beholde genseren på. Dumt å bli solbrent, for solkrem hadde ikke jeg tenkt på å ta med meg.

Jeg prøvde meg på en snøballkrig, men Patran var ikke i humør til det.

Da var det bare å fortsette veien innover. Med så høye brøytekanter nå, så kan man jo lure på hvor mye snø det var i vinter på det meste.

Dette er jo praktisk talt bare på andre siden av haugen for Raggsteindalen som jeg ferierte for to år siden. Det er nydelig på di kanter av kartet.

Når man veit at det er et godt stykke hjem, da er det ekstra godt å nyte turen innover i fjellheimen.

Veien fulgte kraftledningene er godt stykke.

Jeg knipset nok i overkant mange bilder, men med slik natur hvor enn man snur seg. Ja så gjør det ikke så mye om man foreviger den.

Rikelig med drikkemuligheter.

Det var også rikelig med muligheter for å base i snø

På skiltet ved parkeringa sto det at det skulle være tre kilometer inn til hytta, men etter klokka mi var det nesten fire kilometer en vei.

Det var ikke langt mellom høye brøytekanter og bart landskap

Smeltevannet fosser nedover fjellsiden.

Før det ble høye brøytekanter igjen

Vi passerte trolig et stikryss når det var bart der, for opp av snøen stakk et skilt som viste at vi var på riktig vei

Det var ennå et godt stykke igjen før vi så hytta

Geiterygghytta er en betjent turistforeningshytte tilhørende DNT Oslo og Omegn beliggende i Skarvheimen på 1224 meters høyde. Hytta åpnet først i 1914. Hytta ligger ved Geiteryggen aller øverst i Aurlandsdalen og er mye brukt som utgangspunkt for turer i Aurlandsdalen.

For at man skal være helt sikker på at man er på riktig vei

Etter å ha signert turboka i kassa, med feil dato fant jeg ut etterpå, så slo vi oss ned på krakken i solveggen en god stund. Når man har ferie kan man kose seg lenge. Ja ikke det at jeg ikke koser meg ellers heller.

Geiterygg vannet var islagt fremdeles

Rødsildren hadde begynt å blomstre, så da er det sommer i fjellet.

Vi fulgte grusveien tilbake til bilen igjen. Det var for mye snø i terrenget til å ta en alternativ rute tilbake. Man kunne ikke stole på at snøen bar når vi hadde joggesko på beina.

Jeg veier betraktelig mer enn Varga som kunne sprade rundt som hun ville.

Bella gikk også oppå som hun ville, men det ble jo skikkelig fotspor etter dem.

Selv om man går fram og tilbake, så har man jo litt forskjellig utsikt. 

Jagerflyet snudde rett over hodet på oss to ganger.

Langt der nede står bilen parkert

Takk for turen Patran

Hjemmover fra Aurland

Etter frokost tok vi veien opp Aurlandsdalen for å komme oss opp over fjellet til Hol. Planen var å ta en stopp for å gå til Geiterygghytta til turistforeningen, Mange mil hjem og hundene trengte tur. Og når man er på fjellet, så må man nyte fjellet.

Med utgangspunkt ved havet og ender opp på 1300-1400 meter iløpet av kort tid. Da er det bratt og svingete.

Og fordi vi befinner oss på vestlandet så blir det løst ved å lage en tunnel... eller to... 

* *

Jeg liker tunneler. Kanskje det kommer av at vi ferierte mye på disse kanter når jeg var liten.

Det fine med tunneler er at når man har kjørt gjennom så er det alltid en ny utsikt på andre siden.

Hol er en kommune med mye kraft

Vassdrag er demt opp og strømmen sendes videre til resten av landet.

Her var det mer eller mindre snøfritt og vannet så nesten badbart ut.

Det er ikke mye snø igjen i fjellet her. Når vi kom så langt at vi hadde nådd så langt som til Strandavatnet så var det like nedtappet som sist jeg var der på ferie for et par år siden. Denne gangen tok jeg ikke bilde av det. Slik nedtappet natur er ikke pent i det hele tatt.

Slike demninger er heller ikke særlig pene

Vannet som var demmet opp hadde fremdeles endel snø og is på seg.

Snø og knall blå himmel, sola som skinner og bra temperatur. Det sier litt om hvor vellykket ferien ble.

Vi så ikke mange turistene denne dagen heller. Merkbart flere bare skolen slutter regner jeg med. Overraskende lite utenlandske turister også.

Det er mange flotte fosser, det er bare ikke så enkelt å få tatt bilder som gjengir hvor fine de egentlig er.

Man skulle hatt både lyd og lukt for å få det optimalt

Når vi passerte Strandavatnet begynte tanken på middag og melde seg. Men det var lettere sagt enn å finne et sted. Ingen hadde åpnet for sesongen ennå. Siden vi var på tur midt i uka, så var det bare å glemme. Vi måtte faktisk helt ned til Ål for å finne et sted som var åpent og serverte middag.

Så lenge man slipper å se strandkanten, så er det ganske idyllisk ved Strandavatnet, med Hallingskarvet ruvende i bakgrunn. Turen vår til Geiterygghytta kan du lese om i morgen.

Snøvegen mellom Lærdal og Aurland

«Snøvegen» en nasjonal turistveg mellom Lærdal og Aurland. Få norske veistrekninger kan måle seg med Aurlandsfjellet. Dette er kontrastenes bilvei, fra fjord til fjord gir turistvegen mange sterke inntrykk fra fjordene til høgfjellet der snøen ligger året rundt.

Det mest karakteristiske er at vegstrekningen er øde og går gjennom et landskap som fremstår som helt urør. Bortsett fra høyspentlinja som vinter om at vi menneskene også er her. Snøvegen åpner vanligvis til juni og er åpen helt frem til snøen legger seg ut på høsten. Kjente stopp er Stegastein, Vedahaugane, Flotane og Sluppen.

* *

Veien snor seg gjennom høye fjellplatåer og gir en uforglemmelig kjøretur

På slike strekker må man nesten bare la bildene tale for seg. Jeg er glad vi tok denne turen før middagen, det var nesten ikke en bil å se over fjellet.

Det ble mange stopp langs veien. Den har vært vinterstengt, men åpnet et par uker før vi var der.

Om du er glad i fjellet er dette absolutt et veistrekke du bør besøke.

Veien snodde seg fram i snødekt landskap

Det var ikke kaldt på fjellet, så vi kjørte med bilvinduet åpent. Ikke noe er som å kjenne den friske fjellufta.

Smeltebekkene var det mange av

Det hadde nok vært mye snø her i vinter, ettersom det fremdeles nesten ikke var bart til tider.

Brøytekanter kom vi til å se mye av iløpet av ferien. Det er noe eget med vinterlandskap i sommertemperatur.

Noen foretrekker strandlivet i syden på sommeren, men jeg synes fjellet er bedre.

På noen av vannene lå ennå isen tjukk

Stemningsfylt 

Om sommeren er nok dette vannet ganske stort.

Samme landskapet så langt øyet kan se.

Etter noen mil begynte veien å skrå andre veien og toppen av turen var passert.

Langt der nede er dalbunnen og vi nådde havet igjen.

Som alle veier på vestlandet, går de oppover er det bratt og går de nedover er det like bratt.

Svingene er også forholdsvis krappe

Det var ikke  mange av gårdene som hadde sluppet sauene sine til fjells ennå. Men ei søye med lam så vi like nedenfor der snøen hadde sluppet taket.

De var nysgjerrige og kom opp på plassen der vi hadde stoppet.

Vi hadde ikke kjørt lange biten før veien brått var full av geiter.

Jeg vil anta at både sauene og geitene bodde på gården vi passerte like etter. 

Det er ikke ofte jeg gjør noe turistaktig.

Men en liten rast på krakken ble det.

Vestlandet er vel smale veier med møteplasser, tunneler og grønt vann.

Høye fjell og dype fjorder.

Tilbake til hotellet tok vi Aurlandstunnelen tilbake til Lærdal