Raggsteindalen

Når en våkner opp og skal slippe ut hundene, himmelen er knallblå og det er varm fjellluft. 

Disse var ikke særlig interessert i frokost i dag, de skjønte at noe var i gjære.

Jeg satt på verandaen og spiste min frokost. Leste gammelt ukeblad, ja er det ikke det en gjør på hyttetur... gamle ukeblader og hyttetur hører liksom sammen. Tror ikke jeg vet om en eneste hytte som ikke har et gammelt ukeblad.

Planen i dag var Raggsteindalen, så niste ble smurt og drikke tatt med, Hundene lempet i bilen og vi var på tur i knall vær. Jeg hadde bare singlett og shorts hele dagen. Tok med genser i tilfelle, for man veit aldri i fjellet,

Raggsteindalen er en dal som ligger på nordsiden av Hallingskarvet i Hol kommune i Buskerud. Dalen omkranses av Raggsteinnuten og Hallingskarvet i sør og øst, og begynner ved Strandavatnet. Ved Raggsteinnuten svinger den mot vest, og går bratt oppover før den ender i Ljøtebotn, et område med åpne sletter på nordsiden av Hallingskarvet, like før Kyrkjedøri. I dalen går elven Raggsteindøla. 

Navnet Raggsteindalen kommer sannsynligvis av «ragg stein», fra «rak stein», og kommer av at det før 1850-årene stod en høy, rak og spiss stein i dalen, akkurat der hvor dalen svinger vestover. Denne steinen ble sprengt i stykker og restene brukt som grunnmursstein da man oppførte en ny støl i dalen. Dalen har vært bebodd, både av lovlydige bønder, og også av en fredløs drapsmann en gang i tiden. Restene av gårdene kan sees den dag i dag, og to av husene er restaurert og brukes som hytter. Gjennom dalen går flere stier, en leder til Finse, mens en annen går mot Raggsteinnuten og Folarskardsnuten.

Som du ser så er Strandavatnet bitte lite blitt. Det er nesten tydeligere her enn det var på stranda i går.

Det ble mange bilder denne dagen, for makan til flott turterreng skal en leite lenge etter. Absolutt alle fjell er helt ødelagt av hyttefelt som strekker seg så langt øyet kan se. Jeg lånte hytte i hyttefelt og forholdsvis nære riksveien mellom Hol og Aurland. Jeg bor så fredelig til at jeg fant ut at noe avslapping på hytta gikk dårlig, Det var alt for mye bråk, så det ble mye lauping de dagene jeg lånte hytta. 

Forholdsvis langt inn i dalen fant jeg et sted å sette fra meg bilen. Det var ikke flust med parkeringer der, men godt med hytter langs veien. Plutselig kunne jo hytteeierne dukke opp, så da var det ikke så greit å bare vrenge inn på en avstikker liksom.

Jeg valgte Turistforeningens merkede sti til Finsehytta som utgangspunkt. Egentlig var jeg ganske flink og fulgte den mesteparten av turen.

 Det lå bare noen få gamle setre langs stien de første kilometerne. Etterpå var det bare øde fjell uten en sjel å møte på.

Det er helt tragisk hvordan alle fjell er blitt helt rasert av hyttefelt. Virker som om hvermansen skal ha minst en hytte om ikke to. I løpet av denne ferien har jeg sett mye tragisk, men jeg skal ikke foregripe begivenhetenes gang. Du får ta en dag av gangen, men som du kanskje skjønner så var denne dagen i fjellet en av feriens høydepunkter,

Hyttene på fjellet skal ligge utenfor veien og gå i ett med terrenget.

Det var ikke lenge jeg hadde gått før jeg traff på den første snøflekken. Jeg regnet med det kom flere innover, så jeg passerte uten å kaste snøball. Det var jo ikke en sjel å kaste den på heller for den saks skyld.

Sola steika bra og det var ingen grunn til å ha på seg mer klær enn singlett og shorts. I løpet av ferieturen så jeg endel folk, som trolig likte å kalle seg fjellvante turfolk. De hadde store sekker så de hadde nok planer om å overnatte i løpet av turen sin. Men de gikk i langermede gensere og turbukser. Det måtte da bli varmt og en forferdelig svett tur.

Det var forholdsvis mye sauer i fjellet. Godt en har hunder som ikke er interessert i dem.

Stien fulgte elva innover og hundene fikk både avkjøling og drikke når de trengte det. Det var en steikende dag i fjellet og svetten rant.

Det ble endel bilder av fosser iløpet av turen, Det dukket jo brått opp en som var finere enn den forrige.

De første kilometerne hadde stien bare en svak javn stigning, så en merket ikke høydemeterne. Men på elva så så en jo at det gikk oppover. 

Bra fart på vannet så da er det ikke flatt i terrenget.

Litt lenger inn ble det litt brattere, det ble forholdsvis skrått sideveien også etterhvert. Men så lenge det gikk sti så var det bare å følge den.

Jeg ble litt overrasket når stien svingte til høyre og ikke fulgte elva lenger.

Forholdsvis mye sauer i fjellet, men ingen flokker. De gikk hver for seg, alle søyene omtrent. De gjør kanskje det i fjellet?

Klart med slike forhold trenger man ikke akkurat å gå oppå hverandre. Sauene var de eneste jeg så i fjellet på hele turen. Virket som alle holdt seg ved hyttene sine. Det var ikke mange bilene på parkeringene heller.

Som en prikk i det fjerne er Strandavatnet som jeg parkerte ved.

Alltid like spennende med slike kanter når man er på tur, hva skjuler seg bak?

Terrenget flatet ut igjen og jeg hørte buldret av en foss i det fjerne.

Snøflekkene lå tettere.

Flere småbekker samlet seg. Mest sannsynlig bare smeltevann.

Man trenger bare en sånn dag i fjellet i året, så holder det til neste år. Kommer det flere dager så  er det bare bonus.

Det ble litt trekk i lufta når vi nærmet oss toppen. Det gjorde seg med litt bevegelse i lufta.

Etter blomstene i fjellet kunne det godt vært sankthans.

Når jeg hadde gått et godt stykke begynte jeg å bli sulten, så da kikket jeg rundt etter et sted å sette seg ned for å nyte nista.

Jeg hørte buldret av en foss i det fjerne, så tenkte at det hadde vært hyggelig å sitte ved en foss å spise nista. Med litt kald vannsprut gjør lufta litt friskere.

Jeg fant ut at jeg skulle gå av stien og prøve å komme meg bort til den fossen.

Det var ei lita hump i terrenget og der viste det seg å være et vann.

Det var ikke så dypt, men hundene satte pris på litt vassing.

Ikke alle steder som er like enkle å ta seg fram til når en nærmer seg.

Med litt zoom på kamera er det litt enklere å se der en ikke bør gå før en er kommet helt fram. Bedre å lage en runde enn å gå fram og tilbake hele turen.

Helt inn til Finsehytta hadde jeg ikke tenkt meg.

For å komme dit jeg hadde tenkt å spise så måtte jeg forsere elva. Jeg måtte bare finne et sted som ikke virket for dypt eller hadde nok steiner jeg kunne gå på.

Akkurat det viste seg å være enklere sagt enn gjort.

Vannet viste seg å vær akkurat litt for dypt for fjellstøvlene. Men det var slett ikke kaldt vann. Nesten badetemperatur.

Endelig kom vi oss bort på snøen!

Bella var ikke like entusiastisk 

Ikke ei multe innen synsvidde, så det var helt klart ikke noe multeterreng. Men myrulla var veldig stor.

Kunne vært idyllisk nok å spise nista her, men når en først var blitt våt på beina kunne jeg likegodt gå dit jeg først hadde tenkt meg.

"Ulla" vokser ut med modninga av frøa, og ut i juni er myrene kvite. Ulla har vært en del brukt til stopping av hodeputer, -"fattigmanns hodepute" har myrull hett i somme dialekter.

Når jeg kom over haugen så jeg fossen og jammen var det et stort knall grønt vann i enden av fossen.

Sankthansblomstene sto mannsterke

Jeg synes det er trivelig med snø om sommeren så sant den ikke kommer ovenfra.

Nesten en isbre

Skolebrød er passe dessert etter nista når en er på fjelltur.

Man må kose seg litt når man er på tur, men sitter man for lenge så er det litt tungt å komme igang igjen. Men man trenger en hvil i sånn varme, og ikke minste jevnlig påfyll av vann.

Kaldt elvevann i fjellet skal man ikke forakte. Det både smaker godt og er avkjølende.

Etter en halvtimes tid gikk jeg en runde på denne "øya" før jeg skulle prøve å finne et egnet sted å krysse elva tilbake. Om jeg ikke fant samme stedet, så håpet jeg på et sted som ikke var vesentlig mye dypere.

Hailey holdt gjennom hele ferien til tross for mye gåing både på sti, grusvei og asfalt. 

Når det er en foss inn i ene enden av vannet, da bør det være ei elv ut i andre enden av vannet. Vi tuslet mot kanten for å finne ut hvordan det så ut.

Det var ikke så bratt som jeg trodde i første humpen.

Men en liten foss var det 

Blomstene er ikke så store på fjellet, men de er mange.

Det var begynt å bli ettermiddag og på tide å vende nesa nedover mot bilen igjen.

Jeg tok sjansen på at det ikke var noe dyp renne under denne snøen, så vi trygt kunne gå over uten å risikere livet. Jeg merker at jeg har blitt litt mer forsiktig på turer jeg går aleine etter en lite ålreit opplevelse på ferieturen i fjor. Særlig i starten av ferien. Eller er det alderen som gjør at en tenker litt mer konsekvenser enn man gjorde tidligere?

Jeg har sikkert tatt bilde av den samme tingen på vei oppover som nedover, i og med at jeg gikk så si samme stien ned til bilen. Det var liksom ikke så mange alternativene når man fulgte dalen innover.

Vi måtte bare komme oss over på riktige siden av elva først, uten forhåpentligvis å måtte gå helt opp igjen for å komme over.

Ja du tok tegninga? Det ble ørlite dypere vann på tilbaketuren.

Det var faktisk godt å avkjøle seg, så jeg angret bitte litt på at jeg ikke badet oppe ved vannet. Det var ikke en sjel i fjellet så badetøy hadde ikke vært så nøye.

Det ser ikke så dypt ut på avstand

Det var en nydelig dag i fjellet, slike dager er bare å nyte og gjemme som minne til vinteren.

Når vannet er så grønt at til og med isen blir grønn

Langt der nede er bilen

En stopp bare for å nyte utsikten

En svipp ned i elva for å fylle drikkeflaska

Etter en stund begynte vi å nærme oss der det var sauer igjen. Det var vel ikke flust av mat innover der vi hadde vært. Da hadde det ikke noe hensikt for sauen å spise der.

Hva er vel fjellet uten fossebrus?

Fjellmassivet Hallingskarvet hviler på viddene rundt, med bratte skrenter mot nord og sør og Folarskardnuten ragende på toppen, 1933 meter over havet. Mellom det karrige høyfjellsplatået og det frodige området rundt ligger den karakteristiske brattkanten som har gitt navnet til Hallingskarvet: Skarv betyr nakent fjell.

De flere hundre meter høye skrentene som karakteriserer Hallingskarvet er nærmest uangripelige, men høyfjellsplatået er ikke umerka etter harde år: De dype botnene som skjærer seg inn fra nordsida viser tidens tann. Erosjonen har ført til at den harde gneisen i Hallingskarvet står alene igjen, heva over viddene rundt.

Tilbake på hytta ble det loff og kyllingvinger. Salaten lå trolig igjen hjemme i kjøleskapet. Men jeg ble mett.

Satt ute på verandaen å leste til det ble mørkt.