Rallarvegen del 1

Rallarvegen starter på Haugastøl og følger Bergensbanen til Finse, Hallingskeid og Myrdal før den fortsetter langs Flåmsbanen til Flåm. Rallarvegen ble åpnet som sykkelvei sommeren 1974. Det var ikke en ny vei som ble åpnet, men gjenåpning av en gammel og ærverdig anleggsvei. I de første årene etter gjenåpningen var det bare noen hundre syklister som syklet strekningen fra Haugastøl og vestover til Myrdal. 

Fortsatt er Rallarvegen enestående fordi den ikke er blitt utvidet eller modernisert. Byggemetoden og vedlikeholdet er i samsvar med det som var typisk for den tiden som Rallarvegen ble anlagt på, og i dag kan man beundre det imponerende arbeid med murer og broer som ble gjort da veien ble bygget på slutten av 1800 tallet. Alt vedlikehold som blir gjort på veien blir gjort på "gamlemåten", og det gjør at veien er like unik i dag, som den var for 130 år siden.

Rallarvegen var en av tingene jeg hadde tenkt å få til når jeg var på hytteturen. Jeg var jo "rett i nærheten" ja i allefall i forhold til hjemmefra. Ei på jobben hadde nevnt at de hadde kjørt et godt stykke innover med bil. Jeg satset på at det fremdeles var mulig å gjøre det. 

Et lite skilt som fortalte at bobiler ikke var ønskelige og vipps nummer for bompenger, ja så la jeg i vei innover en forholdsvis brei grusvei. Etterhvert ble veien både smalere og mer humpete.

Det var like varmt som dagen før, eller kanskje varmere. Det som overrasket meg var mengden av hytter langs veien. Tett i tett lå de innover fjellet.

I mars 1894 vedtok Stortinget at det skulle bygges en jernbaneforbindelse mellom Christiania og Bergen. Bergensbanen skulle bygges over høyfjellet via Haugastøl og Finse. Før anleggsarbeidet som var et av de til da mest krevende jernbaneprosjekter i Europa, kunne settes i gang måtte det bygges anleggsveier fra Voss, Flåm og Geilo frem til den traseen som banen skulle følge.

Dette var en av de første store oppgavene som måtte løses. Alt som trengtes av forsyninger og utstyr måtte transporteres fra bygdene og opp til høyfjellet. Gjennom en kort og hektisk sommersesong gikk det daglig hundrevis av hestetransporter innover fjellet med materialer og utstyr. På begynnelsen av 1900-tallet var det bortimot 2400 mann i anleggsarbeid på Bergensbanen. "Rallar" var betegnelsen på anleggsarbeiderne, ofte utenlandske, som bygde jernbanene i Norge. Dette ga senere transportveien det populære tilnavnet Rallarvegen.

Det var folk i alle aldre og i alle fasonger som syklet. Overraskende mange som ikke brukte hjelm. De hadde den på styret eller på bagasjen eller festet til sekken. Greit nok at det var ulidelig varmt, men hjelmen er det jo såpass mye lufting at det hadde lønt seg å ha den på.

Jeg må vel si at jeg er bitte litt overrasket over at denne veien er så populær. Det er en helt vanlig grusvei over et helt vanlig fjellstrekke. Jeg har vært andre steder i Norge som det er finere. Men det er vel som Galdhøpiggen, Bitihorn, Besseggen, Prekestolen og Trolltunga, samt alle de andre stedene som "alle andre" har vært og skryti hemningsløst av stedet. 

Jeg unngår bevist slike steder, for jeg veit at jeg har en annen forventningslist enn andre som er i fjellet bare for å kunne si til alle andre at de har vært der. De som sliter seg opp på en topp for å ta en selfie så de kan oppdatere profilbildet sitt på sosiale medier.

Jeg sier ikke at det ikke var fint der, men jeg sier at det er ikke så unikt. Jeg tror ikke halvparten av de som sykler der tenker på hva som var grunnlaget for at veien ble bygget. Alt slitet det var for de som sto med hakke og spade for å få lagt ned skinnene til det nye framkomstmidlet over fjellet.

Omtrent ei mil kan du kjøre innover fjellet, og hyttene ble færre etter hvert. Veien ble smalere og møtelommene var så si fraværende. Jeg hadde flaks med de bilene jeg møtte, det passet seg sånn på en måte. Så ingen behøvde å rygge lange strekket. 

En utrolig flott dag i fjellet med en mengde folk til tross for at det var søndag og skolen har startet igjen.

Veien gikk over jernbanetunellen

Små vann, små fjelltopper og veien som snirklet seg fram ved siden av jernbanen. Til tider skulle en tro at noe var lagt i ny trasse, for det var forholdsvis stor avstand mellom jernbanen og veien.

Det virket som det var veldig mye støv i vannet over fjellet, for når hundene gikk uti så ble det helt grått.

Forholdsvis flatt over fjellet, litt småkuppert, men ikke de store høydeforskjellene.

Er det logisk at de la veien og jernbanen på hver sin side av et vann?

Så var det ikke lov å kjøre lenger og bilen måtte parkeres. Like greit å få kommet seg ut i sola. Jeg hadde kjørt med vinduet åpent siden Haugastøl for å ha litt sirkulasjon. 

Hundene stupte ut i vannet for dagens første bad. Det ble ikke det siste skal jeg love deg.

Det var stor forskjell på størrelsen på vannene innover.

Vi var omtrent ei mil halvannen fra Finse, men jeg kjente raskt at dit skulle vi ikke gå. Det var alt for varmt for hundene til det.

De kunne vel vasset hele veien om det var opp til dem.

Et blikk tilbake og bilen var allerede blitt en bitte liten prikk.

Det lå noen bygninger langs jernbanen, den vi snudde ved lovet kiosk. 

Det var mye "rundt neste sving" til at de egentlig kunne bygget etter en linjal.

Jeg lurer på om det er en egen fjellblåveis? Den er både større og blåere enn den som vokser hjemme.

Triveligere turfølge skal man leite lenge etter.

 Det bærer preg av hardt vintervær over der

Til tider var det i lengste laget mellom vannene, for alle lå ikke inntil veien.

Da ble det litt forsering av lyng så de fikk avkjølt seg

Det var laget ei bru over til en stor stein midt i elva. Brua fra steinen og over til andre siden var ikke farbar, den hang på halv tolv.

Et utrolig flott sted som mange rastet. 

På bru kanten og brua både svaiet og knaket. Jeg regnet med at det gikk bra.

Utrolig stolt av Hailey og Bella som forserer ei sånn bru uten å protestere.

Den andre brua prøvde vi oss ikke på, men jeg er sikker på at de hadde prøvd om jeg hadde bedt dem om det.

Her så en godt hvor grått vannet var av leirestøv, elle hva det nå var støv fra.

På vei tilbake gikk Bella først.

Endelig kom toget som jeg hadde ventet på en god stund. Man må jo se et tog om man skal gå langs jernbanelinja i noen timer.

Hailey holdt overraskende godt på mange langturer i ferien, så ingen skulle tru at hun har D hofter og 2 på albuene. Gjelder å holde det gående så musklene holder ting på plass.

I enden av vannet lå kafeen som viste seg å ha innført kun fredag/lørdags åpningstid. Det er da du skjønner at du har sommerferie litt seint på sommeren. Men det kom ikke snø i fjellet i det minste.

Noen bratte fjell var det ved siden av veien, men det var ikke mange av dem.

Der fjellet ikke skjermet ble det satt opp levegger.

Det var veldig lite sauer på de kanter av fjellet. Men myrulla var det mengder av til tider.

Så store runde baller av myrull har jeg aldri sett tidligere. Jeg plukket med meg en bukett hjem.

Egen sjarm med myrulla.

Tenkte å ta en rotur, men fant ikke redningsvesten