Ekspedisjon til Steinvarden 771 moh

Jeg, Åse og Tove dro på ekspedisjon med både mat og drikke i sekken. Det var blitt skikkelig varmt og jeg gikk for t-skjorte og shorts når vi møttes hos Åse. Litt hyggeligere å kjøre en bil når man skal kjøre et stykke før man skal starte gåinga. Vi har vært på turer mange ganger før, så skravla går ganske jamt på oss.

Det ble en brå start da vi hadde parkert og fulgte traktorveien innover. Eller oppover er vel bedre å si. Det var mange høydemetere vi skulle forsere de første 500 meterne av turen. 

Veien grodde mer og mer igjen, men det er ikke tur før man har bushet bitte litt. 

Steinvarden er et lite markert fjell på grensa mellom Ringerike og Søndre Land kommuner, i Selsjøen naturreservat. Toppunktet ligger i Ringerike. Formålet med naturreservatet er å bevare et stort og forholdsvis urørt skogområde med gammel naturbarskog. Berggrunnen er næringsfattige gneisbergarter med sparsomme løsavsetninger over. Dette gir en karrig vegetasjon, myrene er for en stor del fattigmyr. Også furuskogen er fattig, men noen furutrær er svært gamle. Her finnes flere rødlistede sopp- og lavarter, blant annet ulvelav.

Vi kjørte inn Dalavassvegen og parkerte ved Oksetjernet. Vi passerte Norsk grisefigurmuseum, som er verdt en liten stopp om du ikke allerede har vært der. Dette skulle bli en tur hvor det i veldig liten grad var mulig å følge stier, men turen startet i alle fall på sti/skogsbilvei.

Mitt 94 unike fjellinnsjekk var et faktum. Dette tror jeg har vært den fineste turen jeg har hatt hittil i år.

Dette er ikke en tur du legger ut på om du ikke er vant til å orientere deg etter kart. Om det er på papiret eller en app på telefonen. Denne veien gikk knapt en kilometer innover, resten var det bare å lese terrenget og legge i vei på best egnet rute.

Her slutter nemlig veien. Hyggelig nok her da, men vi skulle noen kilometer lenger inn for å få sjekket inn.

Første av mange myrer og her sto multeblomstene tett i tett innover.

Det var mye slikt terreng, glissen gammel granskog.

Eller store myrer vi gikk i kanten av. Noen kunne vi faktisk gå rett over. Vi hadde joggesko og holdt oss ikke særlig tørre. Vi hadde ikke holdt oss tørre med fjellstøvler heller, for innen vi var tilbake til bilen så hadde vi forsert både bekker og skikkelig våte myrer.

Brått dukket det opp bratte fjellvegger, så vi måtte følge rundt eller prøve å krabbe oss opp. Det ble litt av begge variantene i løpet av turen.

Det er fasinerende hvordan eldgamle kelogadder holder seg stående år etter år, vinter etter vinter, høst etter høst.

Brått hadde Tove lastet ned "Fjelltoppjakten" også, så fikk hun blod på tann og før vi var i bilen igjen hadde vi avtalt ny tur uka etter.

Det var mye halvvåt myr på turen, så det kan jo hende det merkes litt i beina dagen etter. God trening er det i det minste.

Det fine med naturreservater er at alt må klare seg selv og det skal være sporløs ferdsel.

Turoperatør Åse ledet oss eminent mot innsjekkingspunktet. Her burde det absolutt vært flere som er interessert i en nydelig tur, slik at det blir sti.

Som du ser på kartet så består hele området av myr, tjern og bergnabber,

Brått og uventet dukket det opp ei hytte. Denne var i overraskende god stand, så den er nok endel i bruk. Men ikke så ofte at det var sti dit.

Det var flere enn ett sted du kunne bruke betegnelsen idyll iløpet av turen.

Lexa så ut til å stortrives på tur hun også. Det var ikke første gangen, så de var gamle kjente turkompiser.

Vi begynte å nærme oss og hadde lest på nettet at de som hadde gått der hadde vært endel opp og ned, før de hadde kommet seg opp på riktig topp. Selve Steinvarden, med skikkelig utsikt,

Ikke alle vanna var like store,

Vi fant ut at vi likegodt kunne krabbe oss oppover åssiden, for uansett hvor vi gikk så måtte vi både opp og ned ifølge høydekurvene på kartet,

Det var mange luretopper på dette strekket, men noen av dem hadde grei utsikt. Da ingen av oss hadde vært på disse trakter før, så ble det endel studering av kart, for å finne ut hvilke fjell som var hvor. 

Den søndre toppen som vi trodde vi skulle sjekke inn på, men vi måtte enn å gå en 300 meter for å få sjekket inn på riktig topp. Det var antydning til en steinvarde her også. Men ikke riktig varde,

Utsikten andre veien var skau så langt øyet kunne se.

Vi skulle bare rett bort på neste haug, men det var et juv mellom disse to haugene.

Opp kommer man seg alltids.

Det var brattere enn det ser ut til på bilde.

Overraskende nok var jeg helt fin i beina dagen etter. Det er ganske tungt å gå langt i myr. Men det var godt til tider å bli avkjølet på beina.

I det fjerne kunne vi skimte Selsjøen og vi kunne sjekke inn i Fjelltoppjakten.

Når vi endelig nådde riktig varde på Steinvarden, da slo vi oss ned for en matbit og virkelig nyte sola og brisen som kom på toppen.

Varga ble bunnet i skyggen, men hun foretrakk å ligge i sola for å være nærmest mulig. Kunne jo hende hun fikk tusket til seg noen smuler,

Frida og Una fulgte også den strategien,

Det gjelder å følge med på hva de andre får.

Noen bare må når det blir tatt bilde...

Forholdsvis flatt terreng, men der det var fjell var det bratt.

Nesten sånn uframkommelig bratt. Både jeg og Åse var nede på rumpa i noen skråninger. Greit å holde avstand om man skulle miste fotfestet.

Tove gikk for den mer sporty varianten og holdt seg på to bein.

Grei tilgang på vann for hundene, bortsett fra på på toppene. 

Det var ikke så mye blomster på de myrene som lå høyere opp, kanskje det hadde kommet noen haglskurer der i sommer.

Men en og annen multeblomst kom vi over.

Vi laget en runde av turen, så på veien ned igjen mot bilen gikk vi på andre siden av noen av tjernene, enn det vi hadde gjort på vei oppover. Og noen nye tjern som vi fikk se. 

Om du googler Steinvarden så kommer det opp ganske mange som har vært der, men det blir kanskje ikke så enkelt sti når det er så mye myrer som det er naturlig å følge. Peakbook er det endel som bruker, men jeg synes ikke den er verdt pengene for å logge inn.

På veien ned igjen ble det brattere og mer trær enn vi hadde hatt på turen opp.

Mens Åse stort sett leder ann når vi er på tur, så danner Tove baktropp. Jeg svinser i mellom og tar bilder. Ny tur er avtalt uka etter, for nå som Tove har blitt med i fjelltoppjakten, så fikk hun blod på tann.

Ulempen litt utenfor allfarvei er at det ikke er noen bruer eller klopper i vått terreng. Men så varmt som vannet er nå, så kan man likegodt vasse over. Vi var jo våte på beina uansett.

Ett stykke balanserte vi bokstavelig talt langs stupet ned i vannet.

Om Tove ble litt vel ivrig eller ei vet jeg ikke, men brått lå hun langflat i lyngen. Lexa syntes det var på tide å komme seg opp igjen på beina.

Jammen godt hun stoppet før kanten, det kunne blitt stygt.

Så kom vi inn på siste myra før vi traff traktorveien tilbake til bilen. Takk for turen jenter, alltid trivelig på tur med dere.

Huldra i blomsterenga

Når jeg blir pensjonist skal jeg ta på meg fotooppdrag for å spe på pensjonen. Jeg synes det er gøy og ikke minst inspirerende å ta bilder. Særlig når jeg får til noen som blir knallfine. Det er veldig mange som kan ta helt greie og ordinære bilder, men et fåtall kan ta de unike gullkornene.

 

Jeg kjørte Kenneth til Hønefoss en ettermiddag for han skulle hente bil, da ble Pink med for bare hun får være med hun, så er hun fornøyd.

Vi satt nå der å skravla vi og jeg slapp han av. På vei hjem så dukket plutselig Pink opp i speilen. Hun kunne jo lært seg til å gi fra seg et bitte lite boff når noen går ut av bilen og lukker døra. Jeg ringte Kenneth og sa jeg tok henne med hjem, så fikk han plukke henne opp når han skulle hjemover igjen.

Jeg hadde fotoapparatet i bilen, så da ble det en runde på jordet for noen bilder innen Kenneth kom hit.

Pink har vært i nærheten av meg så lenge, at hun skjønner fotograferingsprinsippet, for å si det sånn.

Å få til skarpe bilder av svart hund i aktivitet, i lav kveldssol er ikke så enkelt. Men jeg synes ikke disse bildene ble så aller verst.

Bilder med liv er mye finere å se på enn oppstilte bilder. Men det krever mer av fotografen.

Sitt og bli, også er det den pangstarten når jeg roper på henne.

Da er det bare å sitte klar med kamera og knipse ivei.

Sikkert mye å snuse på når graset var slått. Regner med at det var både mus og annet som hadde pilet rundt der iløpet av dagen.

Siden det er sankthans, så må man jo plukke blomster som man skal putte under puta når man skal sove. 7 forskjellige slag må man visstnok ha.

Pink protesterer ikke på litt poseringer, selv om jeg ser på hele henne at dette er det liten vits med. Hun kunne tenke seg å løpe isteden.

Her er det blomster for enhver smak.

Nede på jordet traff vi på Oliver, han brydde seg ikke om Pink og hun snuset bare litt før hun gikk videre.

Det var ikke to steg med løping engang før han la seg for å se hvor vi skulle.

Pink ble plukket opp. Jeg og Hailey satte oss på verandaen for å nyte solnedgangen. Det har det ikke blitt mye av hittil i sommer.

Jeg gikk inn for å på do en tur, da fikk jeg se at Vatga og Oliver leika. Oliver hadde vel egentlig tenkt å sove i hundesenga, men det hadde ikke Varga noe som helst planer om.

Det skulle holdes fast og det skulle gnages bak ørene. Oliver kan være veldig tålmodig innimellom.

På ett punkt så blir det nok for han også, da tar han igjen.

Nok er nok tenkte nok Varga før hun gikk

Lurven virket mest oppgitt til freden hadde senket seg igjen...

Bestemorkos

 

Jeg skjønner ikke helt de som nedprioriterer barnebarna sine. Det er ikke lange tiden som skal til før de er store og knapt nok har tid til å stikke innom bestemor. Ludvig er 3 måneder om noen dager da bilden ble tatt. Sofie er 3 år 7 måneder. Om to øyeblikk så er de tenåringer som utforsker starten på voksenlivet.

De er egentlig ganske like disse to og de koser seg virkelig i hverandres selskap.

Han er så blid og når han er i riktig humør så ler han skikkelig.

Man er jo nødt til å bli i godt humør av å tilbringe tid med disse to. 

Å plukke sju forskjellige markblomster og legge dem under puta natt til sankthans (midtsommer) er en gammel tradisjon og et kjærlighetsvarsel. Ifølge overtroen vil du i løpet av natten drømme om den du skal gifte deg med. Tradisjonen krever at du må plukke blomstene i stillhet, gjerne i et veikryss eller over et gjerde, og gå baklengs hjem.

I slutten av juni, når nettene er på sitt lyseste, pleier feiringen av midtsommer i Sverige å finne sted. Rettere sagt foregår feiringen på første fredagen som faller mellom 19.-26. juni. I Dalarna i Midt-Sverige finner du den mest tradisjonsrike midtsommerfeiringen – den som går for å være den opprinnelige.

Midtsommer er en tradisjonsrik høytid i Sverige med røtter i urgamle ritualer og skikker. Blomsterkranser bindes, maistenger heises og det spises og danses inn i de sene nattetimer. I folketroen ansås midtsommernatten for å være en av årets mest magiske netter. 

Denne natten sklir grensen mellom det overnaturlige og menneskenes verden over i hverandre. Det finnes sagn om skatter som plutselig blir synlige for menneskeøyne, og at vann i kilder og medisinske vekster er ekstra næringsrike. Noe annet som også sies å gi styrke og god helse resten av året er midtsommernattens dugg. Det gjelder å gå barbeint eller rulle seg i duggen, selvfølgelig i total stillhet for at magien ikke skal brytes.

Det folk som skal dø angrer mest på er alt det de ikke gjorde, alle mulighetene de ikke greip. Alt som bare seilte forbi her i livet. Jeg skal ikke ha slik anger når jeg ligger på mine siste timer i livet.

Jeg har nå hatt noen få kvelder på verandaen i det siste, men så fort sola går ned så blir det forholdsvis iskaldt. Da er det bare å trekke inn og lukke verandadøra. Det er vel bare å vende seg til kald kveldsluft, da en har bestilt seg en kald sommerferie til fjells ene uka og ute på havet den andre. Jeg gleder meg til begge ukene, for det kommer til å bli tatt bilder i all mass.

Vegvesenet har gjort en god innsats for å bli kvitt lupinene langs veikantene de siste årene. Disse blomstene tar helt overhånd når de først har slått rot. Men her ser det ut til at de får vokse fritt.

Iriskjerrene mine har slått ut i full blomst, så nå er det blå tugger flere steder på plenen. Bonden som leier jorda har slått graset, så nå kan hundene løpe der igjen. Jeg burde vært oppe i havna for å bytte kortet i viltkamera, der er det en elg som stikker innom fra tid til annen.

Når jeg begynner med noe ute, da er Varga veldig ivrig. Hun vil aller helst hjelpe til med alt, særlig der hun ikke egner seg.

Resten av gjengen er ikke helt upåvirket av gartneryrket de heller.

De ligger ikke igjen på verandaen om jeg begynner med noe på plenen. Nå venter jeg bare på dager med sol og nyslått plen, så skal jeg sette ut denne nissebyen min. Så får jeg se om den får stå i fred.

Akeleiene kommer igjen år etter år i den gryta jeg har ved hundegården. Jeg sådde til noen flere, men det ser dårlig ut at de spirer i hopetall.

Kanskje det har vært både for lite sol og for kaldt for dem i skyggen av bjørka.

Vekta går det nedover med, så nå må jeg bare ta meg sammen og trene resten av kroppen også før turen i august. Romaskin, styrke og jogging står for tur. Jeg har bare to måneder på meg...

Nå ser det ut som sommervarmen kommer også, så det er bare å nyte dagene som kommer.

For en utvikling det har vært på bloggen min siste året. Det er bare å takke for oppmerksomheten!