Natt til søndag hadde det kommet litt snø hjemme også. Men på tur må man når man har hunder. De har ikke fått langtur på en stund, men på søndag ble det tur oppover Holleia. Regner med at det blir kanskje en av de siste turene oppover i år. For at det skal bli bart der før våren er ikke så sikkert. Hr Yr lover mer nedbør utover i uka.
Jeg tok med kamera, for jeg er ikke ferdig med å teste det ennå. Ta bilder i snø er ikke som å ta bilder i i høstsol, eller regnvær for den saks skyld.
Det fine med snø, er at det er enkelt å se om det har vært noen dyr der. Jeg så sporene etter en tiur. Jeg hadde ikke gått så langt oppover veien før jeg hørte vingeslag og så den fløy av gårde mellom busketoppene. Stor flott tiur.
Når vi hadde passert grustaket så var det egentlig bare glimtevis med snø,
Det er ikke bare tiurer som setter spor i nysnøen. Bella svever ikke usynlig over veien.
Jo lenger oppover veien vi gikk, jo mer snø ble det i terrenget. Veien var helt dekket av snø og endel lyng var også dekket av snø.
Det er endel løv som fremdeles sitter på bjørkene oppover i lia. Da er det sjelden snøen legger seg når løvet sitter på buskene.
Det var litt yr i lufta, men jeg regnet med at det gikk over til snø når vi kom litt lenger opp.
Den fine tiden hvor istappene virkelig begynner å bli fine. Utover vinteren vokser de seg større.
Om jeg skulle tatt bilder av alle istappene, så ville det blitt veldig mange.
Når vi nærmet oss toppen så jeg at de hadde hogget en god del trær. Det var blitt lyst og åpent der. Bygda var dekket av tåke så noe bilde av utsikten ble det ikke.
Her var istappene blitt ganske lange allerede.
Gapahuken på toppen var tom og det hadde ikke vært noen der etter snøen kom.
Bekken hadde ikke fått is på seg ennå, og det ble nesten som å fotografere svart/hvitt fotoer.
Jeg hadde tenkt meg en runde og håpet at det ikke hadde kommet for mye snø på toppen av Holleia. Men det var ikke mer enn 5-6 cm så det var ikke noe problem å gå. Innover Langedal og rundt om Gunhildtjern, som ikke er noe tjern lenger.
Der var det endel lyng oppover, så noe hardtråkket sti var det ikke lenger.
Lurer på hvem denne Gunnhild er, som har fått både et tjern og en kolle oppkalt etter seg. Kanskje det var selveste Huldra.
Noen har gitt opp vedhogsten
Her hadde det grodd veldig mye igjen siden sist jeg gikk her. Det var både vindfall og høy lyng. Det var tydelig at de kuene som hadde beita her i sommer ikke hadde holdt seg på gamle oppgåtte stier.
Etterhvert ble det trangere og trangere og mer og mer uframkommelig. Det har alltid vært litt trangt en 50 meter, før en er ute på veien igjen. Men på sommeren er det en sti å følge i det minste.
Posering var de ikke særlig interessert i denne dagen.
Så fant vi den andre veien og da var det greit helt hjem igjen.
Når det er mildt så setter snøen seg fast på bladene
Jeg angret litt på at jeg ikke hadde tatt med meg noen nisseluer, så jeg kunne tatt noen bilder. Men jeg håper vi får litt snø før jul nede i lavlandet også, før jul.
I går var jeg en liten tur innom hos Sofie. Siden hun har begynt i barnehagen måtte hun ha en vogn der også, så da røyk vogna jeg har hatt hos meg. Da blir det litt mer hassel når hun skal være hos meg, men det ordner seg jo.
Det er nesten som et maleri.
Vi fulgte den gamle kjerreveien ned igjen.
Der var det greit framkommelig, ingen vindfall eller høy lyng.
Ingen av bekkene var frosset til.
Nesten nede igjen var snøen borte fra skauen.
Hailey syntes jeg var fryktelig treg, så hun sto stadig og ventet på meg. Jeg måtte jo stoppe for å ta noen bilder. Da går tiden.
Brått var all snøen borte
Vi så forskjell nede i grustaket fra vi gikk oppover til vi kom tilbake et par timer seinere.
