Brev venner

Husker du i "gamledager" da vi hadde brevvenner? At vi hadde blader med side opp og side ned med små annonser fra folk som ville ha "venner" de kunne skrive brev til? Enten skrive til noen som hadde samme interesser som deg, var like gammel som deg, eller rett og slett bare for at du også skulle få noe i postkassa? Nei jeg tenker ikke på de side opp og side ned med kontaktannonser med "bm ensom" og lignende for "eldre" folk. Nei nå er jeg i barndommen...

Det var min jobb å ta med posten hjem når jeg kom fra skolen. Jeg måtte stoppe i postkassa og plukke med meg dagens bunke. Litt greit egentlig, for om det kom tannlegelapp, så kastet jeg den. Jeg ville ikke til tannlegen, og så lenge mamma ikke fikk min innkallelse til tannlegetime, nei så slapp jeg det! Nåja slapp og slapp, jeg fikk vel heller bare en utsettelse og kjeft for at jeg ikke hadde levert lappen som hadde kommet i posten. Jeg blånektet, hadde aldri sett noe tannlegelapp. Klart det var jo litt merkelig at lappen min alltid ble borte i posten...

Det var aldri noe post til meg, så for at jeg også skulle få noe å åpne så svarte jeg på noen annonser fra "Penny" Pennyklubben er en bokklubb for hestegale jenter i alderen ca. 8 til 15 år. I slutten 2012 ble navnet endret til Pennygirl. Medlemmene mottar en ny klubbpakke hver måned, med bøker, siste utgave av medlemsbladet, samt andre ting. Med litt googling så tror jeg de heter Penny&Friends nå. Da fikk jeg noen brevvenner, men siden de hadde egen hest og jeg bare ønsket meg hest, så var vel ikke jeg så veldig interessant å brevveksle med. Ikke var jeg vel blant de som skrev de lengste brevene heller så vidt jeg husker. 

Jeg skrev også med ei jeg møtte hos min oldemor, hun var på ferie hos sin søster som var naboen der. Tenk hun var helt fra Tydalen i trøndelag og snakket sånn "vanskelig". Men hun skreiv norsk, for å si det sånn. Vi treftes hver sommer i flere år. Men brevene ble sjeldnere og sjeldnere ettersom vi ble eldre. Tror vel egentlig ikke at jeg skreiv de lengste brevene da heller. Jeg hadde liksom ikke så mye å skrive om.

Den brevvennen jeg hadde lengst var ei som jeg møtte på Haraldvigen leierskole i 5. klasse. Jeg gikk på en liten skole, så vi var på leierskole annen hvert år. 5. og 6. klasse samtidig. Vi var to jenter, en fra hver klasse som dro det året og havnet på hytte med en gjeng livlige jenter fra naboskolen omtrent. Jeg fikk veldig god kontakt med Britt, og vi brevvekslet nesten opp i voksen alder. Vi holdt vel på til vi fikk oss kjærester og ble veldig opptatt på hvert vårt hold. 

Til tross for at vi bare bodde en mil unna hverandre så møttes vi aldri, men brev gikk forholdsvis flittig så vidt jeg husker. Britt hadde mye å fortelle, for hun bodde jo tross alt i byen! I ettertid så ser jeg at jeg var jo ikke den som var mest frampå, men i overkant sjenert isteden. Så slike impulser fra sentrale strøk, de var kjærkomne. Som voksne så møtte vi på hverandre på butikken og ellers i byen, men vi vanket aldri i de samme kretsene. Pappa var kjent i byen og viste meg huset hun bodde i, men jeg turte ikke gå på trappa og ringe på. Nei tenk om det ikke var Britt som åpnet. Jeg husker ennå adressen. Jeg husker til og med at hun har bursdag i dag! Gratulerer med dagen Britt 😊!

Det som er litt morsomt er at nå jobber jeg sammen med hennes samboer. Britt hadde tatt vare på brevvekslingen vår, og han hadde plukket opp mitt navn og koblet det. Klart jeg har jo ikke et navn som tusenvis heter heller, ikke som Jan Johansen. Jeg har ikke brevene fra Britt lenger. Om de er blitt kastet i en flytteprosess eller ved generell rydding husker jeg ikke. Men de ble arkivert i ringperm husker jeg. Enkelt å lese de flere ganger i riktig rekkefølge da.  Har nok alltid vært litt strukturert av meg. Det eneste som manglet var vel kopi av min korrespondanse for å få helheten. 

Dagens nettsamfunn er ikke på samme måten. Klart det er enklere å komme i kontakt med andre som har samme hobby, interesse osv. Men jammen er det enklere å hoppe fra den ene til den andre også. Det skal liksom så lite til før en person droppes og nye impulser overtar isteden. Post i postkassa får en ikke lenger heller. Regninger kommer rett i nettbanken og feriehilsner snappes eller legges på instagram og facebook. Øyeblikksminner blir de, borte like raskt som de kom. Julekort har også blitt en digital affære for de som fortsatt praktiserer den skikken. Jeg sendte bare kort når ungene var små, klart de måtte jo foreviges og distribueres til venner og familie. I år fikk jeg ett julekort, det satte jeg stor pris på. Tror nesten det henger oppe ennå...

Det er nok endel som savner postkortene som dumpet ned i kassa når noen hadde vært på ferie. De kom jo stort sett etter at en var hjemme fra ferie igjen, men de dukket da opp. Flotte lange sandstrender med mange parasoller i syden, eller spektakulære høye fjell fra vestlandet. I Sverige er det endel som driver med Postcrossing har jeg sett. Vurderte et øyeblikk å falle for litt nostalgi, men fant vel ut at det ikke kom til å bli noe "evigvarende". Det er liksom ikke det samme å få et postkort med en liten hilsen fra totalt ukjente for å sende et kort videre med en kode og en liten hilsen. Tror kanskje det hadde vært hyggeligere om den kunne fått til litt kommunikasjon. Men poenget er postkort og ikke kontakten mellom de som sender dem.

Er det bare nostalgi, eller var ting mye bedre før?