Knoppsvaner
Litt må man jo finne på når man har mange dager fri og sola skinner hele dagen.
Svaner er store majestetiske fugler som liker å posere. Disse er så vant til at folk har med brød til dem, at de blir skikkelig sure om de ikke får noe. Det er både ender og måker der også, men de er ikke så freidige som svanene.
Norges største gressand, lengde ca. 58 cm og vekt 800–1400 g. Hannen i praktdrakt har grønnglinsende hode, hvit halsring og rustbrunt bryst. Hunnen er brunspraglet over det hele, begge med blått vingespeil. Hekker i nordlige områder rundt hele Jorden, i Norge over store deler av landet. Den er antagelig vår vanligste andeart. Plasserer reiret godt skjult i tett vegetasjon på bakken, sjeldnere i et tre eller i en bygning. Reiret ligger gjerne nær vann. De 9–13 blekgrønne eggene ruges av hunnen i 27–28 dager. Ungene blir flygedyktige etter 50–60 dager. Trekk- og standfugl som kan overvintre langs hele norskekysten.
Stokkender kan dykke ned til 1–2 meters dyp for å hente næring. En ringmerket stokkand ble 29 år. Dialektnavn er blåhals, grasand, donne m.fl. Vanlige tamme ender stammer fra stokkand. Tidspunktet for den første temmingen er usikkert, men den skal ha funnet sted bl.a. i Kina. I andre verdensdeler er også andre andearter temmet. Jakt i Norge på stokkand er tillatt i hele landet fra 21. august til 23. desember. For den frie jakten på hav og fjord på strekningen svenskegrensen til og med Vest-Agder fylke, er jaktstart 10. september.
Knoppsvanen er også en fugleart i andefamilien. Norges (og en av verdens) tyngste flygende fugl, veier fra 9 til 23 kg. Vår vanlige parksvane. Ruger i vill tilstand i Nord- og Mellom-Europa og i store deler av Asia. I Europa har antallet økt fra 1960-årene. Ble første gang funnet hekkende i Norge utenfor Fredrikstad i 1937. Hekker nå i sivsjøer og enkelte steder i skjærgården på Østlandet, Sørlandet og i Rogaland og Hordaland, sjeldnere nord til Vesterålen. Har økt betydelig i antall her i landet fra 1970 (25–30 par) til begynnelsen av 1990-årene (nær 500 par). Mange overvintrer langs våre sørlige kyster. I motsetning til sangsvanen er knoppsvanen nærmest stum.
Et vanlig uttrykk her er å "knytte beinhaugen" når det begynner å bli seint og det er på tide å finne senga. Svanene har ikke noe problem med det.
Prøvde meg på litt motlysfotografering, men det ble ikke så fint som det så ut som i linsa når jeg holdt på. Jeg er ikke noe tilhenger av for mye redigering av bilder i etterkant, det er mest gøy å klare å ta flotte bilder.
Men det blir jo ikke bare vanlig motlys, det blir motlys fra flere kanter når man tar bilder ved vannet.
Fugler er pene dyr med et hav av detaljer om du gir deg tid til å studere dem.
Det er mye spesiell stein rundt Steinsfjorden
Hann- og Hunnfuglende av Sothøna er helt like innen denne arten, med et hvitt nebb og svart kropp. De voksne individene har hvit panneplate. Sothøna har brede svømmelapper på de lange tærne, og er den største arten innen riksfuglene i Norge. Sothøna har en vekt på 500-700 gram, som lirype.
Sothøne lever i ferskvann med tett vegetasjons langs breddene. Reiret består av vannplanter, og er ofte flytende. Reirene kan også plasseres rett ved vannkanten. De 9-6 grågule eggene med mørke flekker, ruges i 21-24 dager. Eggene ruges av begge kjønn. Ungene til sothøna blir flytedyktige etter omtrent 8 uker. I Norge blir sothøna mest definert som en trekkfugl, mens i andre land blir den observert som en strandfugl.
Fugler er flokk dyr og trives best sammen med andre.
At Mounty var med brydde de seg døyten om.
Godt å sole seg i vårsola
På tide med litt lunsj
Svanen var ikke så interessert i hva vi gjorde, men den fulgte med hele tiden.
De svømte langs land i håp om at vi kanskje skulle "plutselig" finne litt brød til dem.
Anda fulgte godt med om det var noe å snike når svanene kom opp igjen fra dypet.
Madammen tar livet litt mer med ro
Mounty lå på land og tittet på alle fuglene, men ingen antydning til å hente dem.
Hannen bruste med fjærene når den svømte forbi.
Vet ikke om det var meg eller hundene den prøvde å imponere jeg.
Litt imponerende da.
Noe blinkskudd av måker er ingen enkel sak, de er så raske i lufta.
Hettemåke
Dette er en av våre små måker. Den har alltid lys grå rygg som voksen, hvit underside, og svarte vingespisser. Om våren og sommeren har den en mørkebrun hette som går litt ned på halsen, og en hvit avbrutt ring omkranser den bakre delen av øynene. Om vinteren mister de hetten, men har fortsatt en noen mørke felter, blant annet en flekk litt bak øyet. Beina og nebbet er mørkt blodrøde. Unge hettemåker ligner de voksne i vinterdrakt, men har lysere røde bein og nebb, svart endebånd på stjerten, samt mørkebrune fjær på vingene.
Utbredelse: Hettemåken hekker i store deler av Europa og Asia. Den er en relativt ny art i norsk fauna. Det første hekkende paret hos oss ble påvist i 1867 på Jæren i Rogaland. Etter den tid har den ekspandert kraftig, og finnes nå hekkende i store deler av landet. Østlandet, Sørvestlandet og Trøndelag har de største bestandene. I 1994 ble det anslått at det hekker mellom 20 000 og 30 000 par i Norge. Mye tyder på at tallet har blitt kraftig redusert etter dette. Hettemåke ble kåret til årets fugl i Norge i 2011 for å belyse artens status.
Forflytninger: De fleste hettemåkene trekker ut av Norge om vinteren. Da reiser de gjerne til Nordsjøen og de Britiske øyene for å overvintre der. Utenfor hekketiden finner man hettemåker i mange forskjellige habitat, gjerne midt i byer, i fjæreområder etc.
Næring: Dette er en alteter, som like gjerne er å finne bak en traktor på et jorde på jakt etter meitemark, som i en bypark der den spiser brød sammen med byduer og stokkender. Hettemåken er også en god flyger, som ofte jakter på insekter i luften.
Hekkebiologi: Hettemåken starter hekkesesongen i april-mai. Da legger de tre-fire egg som ruges i tre uker før de klekkes. Ungene er flygedyktige etter fire uker. Den er en koloniruger, som helst er å finne ved næringsrike ferskvann i hekketiden.
