Uka som gikk #37

Et liv med hund er et aktivt liv... og jeg storkoser meg! Den nye linsa til kamera kom i posten og jeg knipset høstbilder ved Stalla for å teste ut makrofotografering. Wow nå ble det gøy å ta bilder igjen når kamera tar bilder når jeg vil og ikke når det selv vil.

 Ukas drivhus

Daglig omtrent plukker jeg inn en tallerken med tomater fra drivhuset. Jeg har fem forskjellige typer som er modne nå om dagen. Squashen er det ikke så mange igjen av, men de få som er igjen må stå noen dager til før jeg kan kappe dem inn.

Ukens tanke 

Uka startet med feriedager, men også en vond ankel. Jeg har nok vært litt i overkant aktiv de siste ukene. Ja egentlig hele sommer, så nå blir det  vel litt pleie framover. Men å sitte rolig er ikke akkurat min sterke side, og hundene trenger turer så en løsning må man prøve å få til. Men når man skal holde seg i ro så kan man vaske hus, for det har blitt nedprioritert. Når det bare er meg og ikke noen som kommer på besøk så er det ikke så farlig, er det vel? Når jeg først var i gang så ble det bading av hunder. Jeg må også gre gjennom pelsen til Bella da hun skal på utstilling i oktober, så tiden skal nok gå. 

Ukens favoritt dag 

Favorittdagen denne uka var tirsdagen da jeg møtte Patran etter at hun var ferdig med skiftet sitt på Kleivstua. Vi tok en kveldstur ut på Kongens utsikt for å fange solnedgangen. På veien måtte vi gå gjennom en flokk med kuer. 

Ukas til salgs

Er du ikke så opptatt av makrofotografering så har jeg Tamron linse 18-200 med Nikon feste til salgs. Lite brukt da jeg kun har hatt den et par måneder. Linsa selges med solskjermer, som på bildet. 1800,- kroner, jeg kjøpte den ny for 2500,-

Ukens arbeid 

Denne uka ble det bare to dager med jobb, de andre hadde jeg ferie. Så det ble litt å ta igjen kan du si. Merket når klokka ringte at det var blitt mørkere på morgenen allerede i forhold til torsdag når jeg var på jobb sist. Arbeidsuka ble avsluttet med å spise ute med Siv fra jobben.

Ukens opptur 

Forholdsvis snill tur til Partisanersteinen i dag, da mesteparten går på grusvei. Vi så ikke en levende sjel på turen vår, så det var bare å nyte feriedagen.

På fredag var jeg og Siv ute for å spise middag. i prøver å finne oss et nytt sted innomellom. Nå var turen kommet til Gaztro for folk har sagt at de har veldig god mat. Jo maten var god, men jeg hadde nok sløyfet veldig foran. Eplekaka jeg fikk til dessert var ikke fra hverken den dagen eller dagen før for å si det sånn. Og jammen tror jeg ikke jeg nesten måtte leite for å finne en enslig bitte bitte liten vaniljeiskule. Skal vedde en del på at det var Firstpriceis i tillegg. Sjokoladefondanten til Siv var heller ikke av den flytende sorten. Ikke at jeg er noe kokk, men litt har jeg plukket opp fra matkonkurranser på TV. Nei der kommer jeg nok ikke til å spise igjen.

Ukas kino

* *

Ingenting å le av er overraskende morsom. Den klarer å balansere et alvorlig tema med overskuddspreget humor og varme. Filmen viker ikke unna å fortelle om lidelsen sykdommen påfører pasienter og pårørende, men viser også at en god dose humor kan være ypperlig smertelindring mens det står på. Om du har tenkt å se kun en film i år, så er vel dette en god kandidat. At den skulle treffe så på kornet overrasket meg, og du levde deg inn i filmen så tårene trillet blant mange i salen. En utrolig sterk og gripende film med snert. Den tar kreften på kornet både for syke og pårørende. Terningkast 6! En film som er verdt å se.

Ukens anbefaling 

Etter en aktiv dag ute så er det bare å nyte kvelden, lag deg en god kveld du også!

Ukas tarotkort

Ukens generelle tips 

Hølkollen

 

Første turen i september ble det solnedgang på Hølkollen i Strømsoddbybgda med Wenche Lill og Virre.

Når vi var på Lagmannskollen så kom det fram at Wenche Lill ikke hadde vært på Hølkollen heller, så da ble det en luftetur dit noen kvelder seinere. Der er det ikke så vanskelig å finne fram eller noen alternativ vei ned igjen. Man kan gå over Tungehøgda, men det prøvde jeg på en gang. Da vart stien plutselig borte gitt.

Det var blitt ett vindfall etter sist jeg var der, men vi krabbet bare hunder som bikkjene.

Passe ettermiddagstur for å få luftet seg litt etter at en har vært på jobb om man har lyst til å nyte god utsikt.

Når vi nærmet oss toppen så var det jammen mye blåbær.

Det er litt ned igjen til postkassa og krakken så en kan nyte utsikten.

Og når man først er på toppen så må man jo posere litt for å forevige både solnedgangen og utsikten.

Virre var egentlig mer opptatt av Bella enn av utsikten.

Bella poserer litt på kanten. Det er ganske bratt nedover der.

Virre prøvde å få igang litt leik, men Bella var ikke særlig interessert den ettermiddagen.

Det er turkameraten sin det.

Så var vi kommet til turens viktigste syssel, lese i turboka og signere at en har vært der.

Romantikk i solnedgang, takk for turen og planleggingen av neste tur.

Øynene skjuler ingenting

“Det gjør vondt å se andre inn i øynene mamma, for øynene skjuler ingenting”

Øyne kalles sjelens speil og det er noe i det.

Jeg kom over dette sitatet i en blogg. Har du lagt merke til hvor sjelden folk klarer å holde blikket ditt om du ser dem inn i øynene? Jeg har lett for å holde blikket til andre, men det er sjelden de holder mitt. Det går ikke lang tid før blikket til andre begynner å flakke. Har du tenkt på hvorfor de gjør det?

Flakking med blikket er et tegn på at man er ukomfortabel. Det kan være man lyver, er nervøs, usikker eller sjenert. Det kan også være et tegn på at man kjeder seg og hele tiden speider etter noen mer interessante å snakke med.

For noen trigger blikkontakt en usikkerhet, og noen føler at de mister evnen til å tenke når noen ser rett på en, og blir rett og slett stresset av det. Blikkontakt har med intimsoner å gjøre, og forlenget blikkontakt er å være intim for mange. Derfor er det oftest slik at vi har lenger blikkontakt med folk vi kjenner godt, eller ønsker å kjenne godt, enn fremmede... Vi holder blikket lenger når vi snakker med mennesker vi liker enn motsatt. Hvis vi ikke kjenner den vi snakker med, og det gjør oss usikre eller sjenerte, eller det er en person som vi føler er oss overlegen på et vis – for eksempel en sjef, en vi beundrer, en vi er forelsket i, en som er eldre eller lignende, så vil den situasjonen i seg selv øke stressnivået. Som en konsekvens av det viker blikket vårt.

Det å holde blikket har alltid vært forbundet med selvsikre mennesker, alfa-hanner som stirrer motstanderne i senk. Ved å vike blikket, håper den som er underlegen at alfa-hannen ikke går til angrep. Dette med blikkontakt er også kulturelt. Det er kulturer hvor det å ikke møte blikket er et tegn på respekt, andre vil oppfatte deg som unnvikende, nervøs eller usikker om du hele tiden flakker med blikket og ser bort under samtalen.

Dette fenomenet altså at folk synes det er vanskelig å se hverandre i øynene mens de snakker er godt kjent i psykologiens verden. Men hvorfor det er slik, er det ingen som har hatt noe godt svar på. To forskere fra universitetet i Tokyo kan ha funnet mekanismen i hjernen som gjør at øyekontakt oppleves som tungt og vanskelig når man snakker ansikt til ansikt. Forskerne Shogo Kajimura og Michio Nomura fikk med seg 26 frivillige forsøks deltagere på en enkel lek med ord.

Forsøkspersonene fikk først se en tekst som bestod av et substantiv (for eksempel ordet «ball») på en skjerm, og så skulle de umiddelbart komme med en respons i form av et verb (for eksempel «å kaste»). 

Hvis de fikk se bilde av en bil kunne de for eksempel svare «å kjøre». Noen av ordene var enkle og hadde mange valgmuligheter, mens andre var vanskeligere (prøv for eksempel å finne et verb til ordet «sky»). Mens forsøks deltagerne lette etter ord, hadde de en skjerm med et ansikt foran seg. Ansiktet så rett mot dem, men av og til kikket det også bort til siden.

Forskerne observerte deltagerne og noterte seg hvor lang tid de brukte på å finne et passende verb, og hvor ofte de brøt øyekontakt med ansiktet på skjermen. Analysen deres viste at deltagerne brukte lenger tid på å finne passende verb til «vanskelige» substantiv. Men denne tiden ble signifikant kortet ned dersom forsøkspersonene brøt øyekontakt med ansiktet på skjermen.

Forskerne mener dette indikerer at oppgaven med å både holde øyekontakt, samtidig som du jobber for å finne et passende ord, rett og slett blir for krevende for hjernen. Selv om de to operasjonene — å holde øyekontakt, og å finne frem et verb — fremstår som helt uavhengige av hverandre, ser det altså ut til å være noe som forbinder dem, og hindrer hjernen i å gjøre begge deler samtidig, i hvert fall over lang tid. For å redde seg inn, vil hjernen altså prioritere å finne det aktuelle ordet fremfor å holde øyekontakten. Ganske logisk, egentlig. Selv om forsøket bare var en lek med ord, vil det samme være gyldig i dagliglivet. Det er viktigere å «henge med» og kunne føre en normal samtale enn å nødvendigvis holde kontinuerlig øyekontakt.

Noen er bevisste på dette og stirrer deg rett inn øynene mens de lyver så det renner, det må vi også være klar over. For sterkt, stirrende blikk kan derfor også være et tegn på løgn.

Fem en fredag #37Ägodelar

Det er Fem en fredag med Elisa Matilda. Om du går inn på Elisa Matilda side så kan du se flere som er med på dette her, kanskje det frister deg også? Det er fem spørsmål om deg og livet ditt som du noen ganger må tenke litt over før du svarer. Da er det bare å slå seg løs på dagens spørsmål...

Vad äger du fler än en av som många vanligtvis bara har en av?

Både hunder og katter har jeg mange av.

Vad för vanlig sak finns inte i din ägo, men som många vanligtvis äger?

En blåser til hunder slik at pelsen tørker hurtig.

Vad för något skulle du aldrig låna ut till en granne?

Nei det kan jeg ikke komme på, siden det er mine foreldre som er eneste naboene så er vel alt mitt deres på en måte.

Vad har du någon gång lånat av en granne?

Jeg har lånt ganske mye av min nabo. Jeg deler gårdsplass med min mamma og pappa, så da er ikke terskelen så høy for å høre om de har det jeg trenger til tider.

Vilken ägodel har följt dig genom livet?

Ingenting egentlig. Jeg er ikke så veldig opptatt av å bevare minner, ikke er jeg særlig nostalgisk av meg heller.

Min beste venninne

Din beste venninne stjeler kjæresten din. Flykter du, eller planlegger du en finurlig hevn? Amy er skuespiller og har fått en drømmerolle i New York. Hun nyter livet der selv om hun savner forloveden Jack og bestevenninnen Melissa i England. Så drar Amy på overraskelsesbesøk hjem til London. Jack er ikke hjemme, og hun ser fort at en annen kvinne har flyttet inn. Det er noe med alle tingene hennes som virker kjent ... og så går det opp for Amy. Den andre kvinnen er Melissa. Og det er da Amy bestemmer seg for å ta hevn.

Nå ja, utrolig morsom var den ikke, men helt grei. Litt i overkant med fantasi, men fult gjennomførbart.

Veiviser til Lagmannskollen

 

Når jeg får ei melding en ettermiddag om jeg har vært på Lagmannskollen og blir forespurt om jeg kan være stiviser dagen etter. Ja så slåt jeg til på det. Selskap på tur takker man ikke nei til, det er da nok av turer man knoter med på egenhånd.

Ronja og Bella fikk æren av å være turfølge med Virre og Wenche Lill, så da var det ikke bare jeg som koset meg på tur.

Virre var heldig og hadde lengst bånd, så dermed ledet han ann oppover i lia. Det er forholdsvis bratt når en komme mot toppen.

Det er alltid godt tempo på tur med Wenche Lill, og varmegradene var like høye, så svetten rant ganske javnt oppover i lia.

Det gjorde liksom ikke så mye med et par pust i bakken.

Men med disse to i teten så er det ikke lange pausa, for disse to har maur i rumpa.

Når vi nærmet oss toppen så kom jammen hjortelusflua vrimlende også. De holder seg liksom litt i svermer, så om man kan unngå dem er det helt klart en fordel.

Det ble noen minutter på toppen der for å signere postkasseblekka før vi søkte ly for hjortelusflua. 

Det ble ikke mange utsiktsbildene på toppen. Men man må liksom dokumenter at man har vært der.

Sognevannet er smalt nå, det var tydelig å si på alle vannene i skauen at det pleier å være en god del mer vann enn det er nå.

Det var utrolig mye tyttebær å se.

Stien opp er bratt, så jeg pleier å gå rundt på baksiden ned igjen. Men jammen hadde det grodd igjen siden sist. Men problemet var at vi ikke fant noe som minnet om annet enn et dyretråkk som brått blir borte like fort som det kom.

Brått forsvant skauen og brått ble det flatt i terrenget.

Så var det bare å legge i vei langs veien til vi kom til bilen igjen.

Da er det god tur hjem for å planlegge neste tur.