Turufjell på Stolpejakt

 

På Kiwi på Sokna klokka 10 søndag morgen var Hilde klar til å bli plukket opp. Vi satte kursen mot Turufjell. Av flere grunner falt valget på dette området, vi hadde ikke vært der tidligere, det var stolper der og det var ikke så langt å reise for å komme igang. Første stolpen scannet vi langs veien oppover ved elva.

Vi parkerte ved skiheisen i strålende solskinn og kanskje en anelse varmt. Jeg hadde sjekket kartet for blå flekker og funnet ut at det var rikelig med vann på turen, så da ble hundene med. Jeg har nok med å bære vann til meg selv om jeg ikke skal bære noen liter til hver av dem også.

Vi var begge enige om at dette kartet her burde gå greit på en dag. 20 stolper i forholdsvis lett kupert terreng. Vi var også enige om å ta Kristnatten til slutt som en slags belønning. Der skulle vi nemlig ta nista vår. 

Som du ser på kartet så ble det aldri noe scanning av gulrota på turen, Kristnatten ble rett og slett litt i drøyeste laget og ta på slutten av dagen. Terrenget var mye mer krevende enn det vi hadde sett for oss, og det ble litt mye utenfor sti for å slippe å gå fram og tilbake. Det er liksom runder som er tur. 

Det var helt greit å finne bilen etter 8 timers gange, skyene samlet seg og tordenen rullet i det fjerne. De første regndrøppene kom før vi satt i bilen og innen vi var på vei ned fra fjellet bøttet det ned. Det var slett ikke innsatsen det skortet på.

Multene hadde kommet overraskende langt. Det er jo ikke så lenge siden vi var på fjelltur og kun fant blomster.

Jeg skjønner at folk vil ha hytte i slike omgivelser, men jeg skjønner ikke at 7 000 vil ha hytte i slike omgivelser. Da blir det litt i overkant mange hytter der spør du meg.

Det var påbegynte veier i alle retninger. Sykkelstier og leikeplass, så det var noe for enhver smak så det ut til. Ja alt bortsett fra en lun krok for seg selv uten innsyn fra naboen.

Bella og Hilde har blitt gode turkompiser. 

Terrenget viste seg å være mer variert enn det vi hadde forutsett. Vi bestemte oss for å plukke med oss stolper fra en kant, så vi slapp å gå for mye fram og tilbake på de samme stiene. Men kartet var lagt opp til at du skulle ta stolpene over 4 turer så det ut til.

Godt skiltet med avstand til forskjellige mål, men det var bare nederst i hyttefeltet. Når man kom oppover mot fjellet, var det mangelfullt både på stier, merkinger og stolper. Gamle stolper fra i fjor sto igjen, men disse var deaktivert. Her hadde de virkelig en jobb å gjøre for å få ting på stell.

Det var et veldig pent område, så det ble mange bilder iløpet av dagen. Jeg pleier å scanne stolpene før jeg tar bilder så jeg ikke går derfra uten å ha fått med meg stolpen. Det har skjedd et par ganger at jeg måtte gå tilbake til stolpen. Godt jeg ikke hadde kommet for langt da, derfor tar jeg ikke bilder først lenger.

Godt og varmt og spetteflua hadde ikke funnet oss enda. Vi nøt dagen i lange baner.

Det andre vannet vi kom til hadde det nok vært veldig fint når snøen smelter på våren. Det var da vi begynte å bli svette og både fluer, klegg og spetteflue fant oss. 

Nå var det bare så vidt det sildret nedover fjellsiden.

Det var egentlig bare å finne seg en kvist når tre spettefluer fant oss på vei fra det ene vannet til det andre. Lite skulle vi ane at bestanden tok seg opp for hvert skritt vi tok resten av turen. Hadde vi visst det, så er det ikke sikkert vi hadde gått annet enn opp til Kristnatten og ned igjen.

Bella og Hilde er et sammensveiset team blitt. Bella dilter med, men holder et halvt øye med meg om jeg er langt unna.

Vi fant ut at stolpene var satt opp for å vise fram steder, her gikk det nemlig ikke ann å lage noen runde av scanningen.

Vi kom inn på sykkelstien igjen og gikk den fram til vi kom til veien som gikk gjennom hyttefeltet.

Mengder med multekart og myrull, så det kan bli riktig så stemningsfullt om en måneds tid når multene er modne.

Ja det er hyttetak alle de små flekkene du ser nedover i lia.

Det var lagt ned mye jobb for at hyttefolket skulle ha noe å finne på når de var på hytta.

Bortsett fra fluene så var det en knall fin tur i skauterreng på fjellet.

Hundene benyttet enhver anledning til å slukke tørsten og bade, så de storkoste seg nok på tur dem også. Fluene var ikke så ibbene på dem, sikkert fordi de ikke luktet nevneverdig av svette.

Herfra og oppover ble det mye stiløs tur, bushing er korteste veien og i mange tilfeller den mest effektive.

Det ene vannet ble avløst av det andre.

Vi passet på å få skyllet av det meste av svetten i ansiktet ved de vannene det gikk ann å komme ut på kanten av, uten at vi sank ned i myra.

De fleste bildene ble tatt i fart, for med en gang vi stoppet var det en svart vegg av fluer i den ene eller andre varianten som angrep.

Vi karret oss opp på Trugadissnatten 892 moh

Er du ute etter en storslagen utsikt er vel ikke dette turen du velger. Men på toppen blås det i det minste. Fluebestanden sank betraktelig og det var så si levelig å sitte ned noen få minutter.

Vi drakk mye på turen, jeg fylte opp igjen flaskene mine der det var en bekk med litt fart i. Vannet var ikke helt blankt, men det smakte forholdsvis greit. Bedre med litt småsmak på vannet enn å ikke ha vann i det heletatt når en er på slike turer. 

Etter ei lita hvil stupte vi ned skrenten mot myra for å komme bort på en sti vi skimtet i det fjerne. Det er tungt å gå utenfor sti i slikt terreng.  Selv om det var veldig avkjølende å bli våt på beina for hvert skritt en tok over myra.

Jaggu sa jeg sti, den var på planleggingsstadiet enda. Sånn lettere påbegynt.

Bella og Hailey setter seg når vi stopper for en hvil. Jeg har gått meg helt tom en gang på tur tidligere, men denne dagen tror jeg at jeg var så si tom en tre fire ganger. Det var bare å sige ned i lyngen og ta ei pause. Vi hadde to matpauser, og jeg var veldig glad for at jeg hadde med meg noen energibarer i tillegg til knekkebrødet. To liter vann uten dostopp hele dagen, sier vel sitt om hva kroppen trengte.

Vi var vel begge mer iherdige i å følge med på kartet hvor vi var enn vi pleier å være. Dette var ikke stedet du ville gå tilbake for å finne en stolpe du ikke hadde sett i forbifarten. Det var langt mellom stolpene så det var greit å sjekke retningen forholdsvis ofte også. I så tett og kuppert terreng er det ikke så enkelt å vite at en holder forholdsvis rett kurs hele tiden. Det er ikke bare å gå rett fram for å si det sånn.

Brått fant vi både vei, sti og stolpe. Da tok vi ei skikkelig hvil og spiste resten av nista vår. Herfra var det bare nedoverbakker til bilen.

Derfra kom vi og vi skulle følge til venstre nedover. Der gikk den blåmerkede stien vi skulle ta ned til neste stolpe et lite stykke fra hyttefeltet.

Her var vel den beste halvtimen av turen. 

Så lenge vi klarte å følge den blåmerka stien gikk det veldig radig ned igjen, men brått var den borte. Det var ikke mulig å skimte flere blå merker på hverken steiner eller trær.

Da ble det mer bushing for å prøve å finne nærmeste vei. Beina var bly tunge.

Jeg skal innrømme at jeg var veldig glad da vi kom inn på nesten ferdig vei som gikk på toppen av den nye planlagte hyttefeltet. Selv om vi visste at det var mange kilometer til bilen, slapp vi mer terrenggåing uten sti.

Om det var teknisk rom eller ei hytte som var bygd i ett med naturen er lettere uvisst.

Til slutt fant vi stien vi egentlig skulle kommet ned igjen på, stien fra Kristnatten. Første helga i september er planen for å ta den. Da skal vi kjøre til Sørbølseteran og gå opp Dyreskard. Viktig med progresjon i framgangen og tidssetting av prosjekter.

Når vi nærmet oss bilen kom det mørke skyer og tordenen rullet inne på fjellet.  De første regndråpene kunne kjennes og det var bare godt. Når vi satte oss i bilen begynte det å bøtte ned, så vi hadde skikkelig flaks med den. 

Vi var vel ikke akkurat kledd for restaurantbesøk, men middag på Rumi ved åtte tiden om kvelden var veldig kjærkomment.

Siden vi var de eneste der rett før stengetid, så var det kanskje ikke så farlig? Vi fant oss bord og en meny og fikk knallgod mat. Kan virkelig anbefale Rumi på Flå.

Om jeg ikke skal ha biff på Pampas neste gang, så tror jeg jammen jeg skal kjøre til Flå og kjøpe middag.

Hallingmarken på Nesbyen

Det har blitt veldig mange turer oppover i Hallingdal i år. Første helga i juli var det Hallingmaken. Der hadde ikke jeg vært siden Bella var valp, så da fristet det med et nytt besøk der. Været var ypperlig og det fristet å dra oppover til Hallingmarken lørdagskvelden. Da skulle nemlig Hellbillies spille i kveldinga. Jeg visste om mange kjente som skulle oppover, men det ble til at jeg plukket opp Inger Synøve på veien for at hun kunne sitte på.

Før så var det en god del trøss på Hallingmarken, men i år syntes jeg det var overraskende mye bra der. Ikke var det så uhorvelig dyrt heller. Ett ullteppe med elg ble med hjem. Jeg tenkte at det kom sikkert Sofie til å trenge når det var litt kaldere i været.

Inger Synøve var veldig iherdig på dokumentasjonen av min handling, så hun knipset løs.

Grovt og solid, men skikkelig stive priser.

Du hadde jo bodene med jugel og vas, som alle steder det kan handles.

Godteri og lakris var det også å få kjøpt i kilovis.

Vi stilte oss opp et kvarters tid før de skulle spille. Det var masse folk der, så for å få med seg litt når en første er der så var det å holde stand mot småripsa. Jeg vart en smule skuffet over konserten, det var kun tre av de gamle låtene. Resten av den halvannen timen de spilte var det visstnok sanger fra nyeste produksjon. Jeg har særdeles lite til overs for gitarsoloer. Det høres ut som katter som slåss. Jeg hadde det både koselig og trivelig i selskap med Inger Synøve og gleder meg til neste fjelltur neste søndag, om været tillater det.

Lange køer i matutsalgene, så vi fant ut at vi rakk 7-11 på Bromma. Når vi kom dit viste det seg at seven-eleven hadde åpningstid 8 -22.... da må de endre navn syntes vi. Det ble dårlig med mat på oss og jeg la meg litt småsulten den natta. Om man googler 7-11 så kommer det fram at de minst skal være åpne 7-11. 

7-Eleven ble grunnlagt allerede i 1927 under navnet Southland Ice Company i Dallas i USA, og den opprinnelige forretningsideen var å selge isblokker til kjøleskap. Noe senere begynte man å tilby kundene melk, egg og brød på søndager og på hverdager etter dagligvarebutikkenes stengetid. Det nye forretningskonseptet handlet om å øke omsetningen gjennom å tilfredsstille kundene, og convenience-handelen var født.

Kjedenes første convenience-butikker het Tote'm og hadde en totempel som varemerke. I 1946 endret kjeden navn til 7-Eleven, et navn som avspeilet butikkenes utvidede åpningstid fra klokken 07.00 - 23.00 hele uken. Senere ble åpningstidene utvidet til 24 timer i døgnet i utvalgte butikker verden over.

En verden i gråtoner

 

Når man er så heldig å ha ei slik solstråle i hverdagen sin, ja da er det ikke snakk om å ha en verden som ikke skinner av glede. Jeg har det bra og når jeg får tilbringe tid med denne her, ja da blir ting ennå bedre. Dua til bestemor ble 8 måneder i går.

Det hender rett som det er at jeg kidnapper henne litt. Om det bare er for en halvtimes tid eller så, for å ta noen bilder. Eller jeg tar henne med meg hjem et par timer.

Hun er ei nysgjerrig frøken som ikke er særlig skeptisk til noen ting. Om et par helger skal jeg ha henne på overnatting igjen. Da har jeg tenkt å prøve meg på teltovernatting om været er på min side. Det må da være utrolig trivelig. En trenger jo ikke dra så langt.

Hun har begynt å holde seg fast og gå langs bord og sofaer, så snart slipper hun taket regner jeg med. Hun gjør det allerede om hun regner med at du tar henne i mot. 

Blåbærkarten begynner å få litt blåfarge, så det er ikke lenge før vi kan ta oss en liten blåbærtur med mat i naturen. Ingenting er som å spise ute.

Jeg måtte være rimelig rask om jeg skulle få noe bilde av henne på litt avstand. Hun var kjempe klar til å legge i vei mot meg bare jeg satte henne ned. Kenneth storkoser seg i pappaperm, men Ingrid er ikke like fornøyd med å være tilbake på jobb.

Dua Mi har begynt å babybable, så snart kommer ord som vi andre kan forstå også. Når de først har løst pratekoden, ja da kommer ordene på løpende bånd, som erter ut av en ertepose med hull i.

Håpefull frøken som lukker øynene, folder hender og håper på det beste. Gleder meg til fortsettelsen med denne frøkna her. Jeg stikker stadig innom for å hilse på, man trenger ikke ha noen annen unnskyldning enn at det føles som fryktelig lenge siden jeg har hilst på.

"Sannhet har ingenting å gjøre med antallet mennesker som er overbevist!"

Stolpejakt Maura

 

Det er ny måne og dermed er det en ny månedsavslutning. Det medfører noen avstemminger. Forrige måned lurer jeg egentlig på om jeg har hatt med meg hodet i det heletatt. Da var det mye merkelig på bankavstemmingen. Jeg diffet med over 900 000 på første utkastet. Så ble det ned i snøtt 200 000. Det endte med at jeg tok det med meg hjem og satte meg på verandaen på kvelden for å se om jeg fikk det til å gå ihop.

Jeg trodde jeg hadde kommet i havn, så det gjensto bare å føre det som manglet i regnskapet på jobben dagen etter. Jeg hadde lovet å kjøre Vibecke til Gardermoen på fredag, så da tenkte jeg at jeg kunne ta en liten stopp og scanne noen stolper på Maura for den timen jeg hadde jobbet hjemme kvelden før.

Jeg hadde sjekket kartet og det var ikke store runden som var der. Jeg hadde tenkt meg dit uansett, for bilen trengte litt bensin for helgas utflukter. Det var ikke en helg uten planer for å si det sånn. Jeg parkerte på bensinstasjonen etter at jeg hadde fylt, og det var jammen lurt, For når jeg kom tilbake hadde de skrudd opp prisen med 4,50 kroner literen omtrent.

Stolpene sto både langs sti og langs vei inne i byggefelt. Jeg tok noen stolper på Maura i fjor, da var de plassert på andre siden av riksveien. Helt greit å bli kjent i nye områder også. Resten av kartet var plassert på Nannestad, så jeg får se om jeg får tatt de iløpet av sommeren også.

Langs grusveien var det skilt som ba deg være litt forsiktig da det var skogsdrift i området. Er ikke det litt vanlig å passe seg når det er store maskiner som holder på med sitt? Var det bare i gamledager man lærte å være litt føre var når det potensielt kan være litt farlig om du ikke blir sett?

Det er mye idyll på runden, jeg var redd mer at turen ville vært i byggefelt. Men det ble noen meter i natur også.

Her var det skikkelig klinete en stund, det hadde jo regnet ganske bra de siste dagene.

Det var godt skiltet og mange varianter av turer du kunne gå.

Maura var tydeligvis et sted som det meste må skiltes om. Har de så liten tiltro til innbyggerne sine?

 Hva tenker du om slike skilt? Er folk flest blitt sånn at de trenger slike skilt?

Jeg endte opp i et industrifelt, med mange typer næring. De hadde også en klubb for gamle biler. Nei ikke veteranbiler, men kun gamle biler. Så det var vel en klubb for alle som er interessert i biler.

Hakkespetten hadde fått beholde stolpen sin.

Etter hvert ble det færre bedrifter og flere bolighus, Ikke var de direkte små heller og veldig striglede hager med smijernsgjerde rundt.

Andre valgte mer bygde stilen.

Det er lenge til seinsommeren, for bringebærene har bare så vidt blitt kart ennå.

Det gikk både vei og fortau rundt åkern, men folk valgte avlikevel å vabbe rett gjennom graset. Her kunne det kanskje vært på plass med et skilt... men her var det ikke antydning engang til noe skilt.

Når jeg nærmet meg bilen så skal jeg innrømme at jeg var litt spent på om jeg kom til å bli våt. Lignet litt på tordenskyer de som kom sigende.

Overveldende mange gjennomført flotte hager. Det var mange flere jeg kunne tenkt meg å knipse av, men det var ikke alle som ikke var hjemme. De fleste startet vel ferien sin denne uka. Jeg skal jobbe to uker til før det er ny uke med ferie. Noen planer finnes allerede.

Retur til bilen etter akkurat en time og noen stolper mer på statistikken.