Dette har vært ei aktiv uke for Varga. Hun har fått tid for seg selv og hun har hengt med på det Bella og Hailey har hooldt på med. Det er viktig for valper å få sin egen tid aleine når hun til daglig bor i flokk. På mandag tok jeg turen til den nedlagte Sperillbanen. En tunnel som er verdt å besøke hver vår.
Turen i fjor var den mest imponerende hittil, av de tre gangene jeg har vært der. Er du interessert i noe bakgrunnsinformasjon kan du se innlegget fra første gangen jeg var der.
I år var turen en impulstur etter jobb, så jeg håpet skaren holdt meg selv om sola tittet gjennom skydekket innimellom.
Det så ut som jeg var den første som hadde vært der i vår. Etter sporene å dømme var det noen hadde tuslet der i vinter en gang, på truger. Godt var det, ellers hadde ikke jeg kommet fram i joggesko. Jeg tråkket gjennom noen steder, der jeg bommet på de gamle trugesporene.
Jeg skjønte at Varga luktet ett eller annet, om det var nede i skauen eller om det var på stien var jeg ikke sikker på. Hun snuset rundt alle steder.
Plutselig lå synder'n midt på stien. Om noen hadde tatt rådyret, eller om det var blitt påkjørt på riksveien var ikke godt å si.
Da var turen over for Varga, hun var ikke særlig interessert i å fortsette forbi rådyrskanken. Om hun hadde fått med seg den er jeg redd hun hadde fått litt problemer med magen utover kvelden.
Så stor rosett har jeg aldri sett tidligere. Det må være gode groforhold i Ådalens dype skoger.
Siden jeg var en måned tidligere ute enn jeg har vært tidligere år, så var jeg litt spent på om det i det heletatt var noen istapper ennå.
Inngangen var også ganske islagt. For ikke å snakke om selve inngangen til tunnelen. Med så mye snø var det en bratt skråning som var dekket av is før en kom inn i tunnelen. Jeg krysset fingrene for at jeg skulle klare å komme meg opp igjen så jeg kom hjem. Ellers måtte jeg "ringe en venn" med tau til å dra meg opp.
I det jeg skulle ned skråningen så kjente jeg hvor glatt det var og hvor hard isen var, Da var det jammen godt at trugemannen hadde gått ned når det var snø og ikke is der. Det var humper i snøen som jeg kunne satse på at jeg ikke sklei ut av, hverken ned eller opp igjen.
Men det som åpenbarer seg når du kommer ned dit, så er det absolutt verdt litt strev.
Det var en opplevelse for Varga også. Jeg måtte hjelpe henne både opp og ned, for hundepoter har ikke særlig grep på glatt is de heller.
Når hun først kom ned så snuset hun rundt. Når en hører vannet drøpper fra taket og treffer toppen av istappene på golvet så det danner en hul lyd.
Hun ble riktig modig på egenhånd
Jeg tror jeg skal ta en tur seinere i vår for å se utviklingen.
Jeg filmet litt også denne gangen.
Ha på lyd så du får stemningen.
En gjeng med hattifnatter fra Mumidalen
Hun skjønner ikke hvor det drøpper vann, så hun hører bare lyden, men skjønner ikke helt hva det er .
Det er et sted du kan tilbringe lang tid, for det dukker stadig opp flere detaljer.
Har du ikke vært der så kan du godt ta deg en tur, det er absolutt verdt et besøk, og det er slett ikke vanskelig å finne fram.
Som du ser så er det fremdeles mye snø i inngangen som skal smelte, så hele golvet kommer til å bli skøytebane om en stund. Nå var det tørr stein mellom istappene.
Om du kjenner på istappene så er de helt polert og veldig glatte.
Det var bare å krysse fingrene og håpe at jeg var lang nok i beina mellom hvert sted det var mulig å få tak. Jeg dytter Varga foran meg oppover, for hun hadde ikke sjans til å komme seg opp på egenhånd.
Vi kom forholdsvis greit ut igjen og kunne sette kursen mot bilen igjen.
I andre enden av tunnelen skal det gå en sti oppover til toppen av åsen. Den tror jeg at jeg skal prøve å finne til sommeren.
Ikke lange gåturen, men du har følelsen av å ha vært på en tur.
Litt nede i lia var det ikke et snøfnugg og våren kunne utforskes mente Varga.
Parker på rasteplassen og følg stien oppover lia. God tur.
