Folketro og skikker

Den kristne jul i vårt land overtok hva som hadde vært en mektig høytid for de gamle nordmenn i hedensk tid. Uansett religion var det en livsnødvendighet langt mot nord å lyse opp i mørketiden med å feire at solen snudde og at det gikk mot lysere dager. Folketro og skikker rundt julen har således blomstret.

UTE VIL HAN JUL DRIKKE, seier skalden Torbjørn Hornklove i diktet Haraldskvadet frå ca. 900 om kong Harald Hårfagre. Og diktet forteller at dersom kongen fikk rå aleine, ville han dra til havs med skipa sine, feire jul ute og delta i kamp. Som ung blei han lei av å sitte inne ved ilden, og var lei av varme kvinnestuver og dunfylte votter. Var det slik nordmennene feiret jul før landet blei kristna rundt år 1000?

På gamle, førkristne primstaver var julen og julefeiring avbildet med et drikkehorn eller en øltønne. Tjuende dag jul var den absolutt siste dagen for et etterjulsgilde. Denne dagen var primstaven merket med en feiekost og et oppnedvendt drikkehorn – julen skulle feies ut og juleølet skulle være drukket opp. Skildringer av førkristne feiringer er for øvrig svært sparsommelige, men uttrykket at drekka jòl var fast uttrykk for julefeiring til ut på 1500-tallet. 

De eldste av våre juleskikker stammer fra de hedenske festene – skikker som i hovedsakelig dreier seg om mat og drikke. Juleølet overlevde kristningen av landet fordi folk nektet å gi avkall på det. Klokelig nok valgte de styrende instanser å gi den gamle tradisjonen ny symbolsk mening, heller enn å avskaffe den. Allerede rundt år 900 var et påbud om å brygge øl nedfelt i Gulatingsloven. Olav Tryggvason ga, rundt år 1000, vintersolvervsfesten et kristent innhold og ordlyden i Gulatingsloven ble tilpasset den nye troen.