Fjerde søndag i advent

Fire lys brant på adventskransen Det var helt stille, så stille at man kunne høre lysene lysene snakke til hverandre Det første lyset sukket og sa: ''Mitt navn er fred Jeg skinner klart, men menneskene vil ikke ha fred, de vil ikke ha meg'' Lyset ble mindre og mindre, til slutt slukket det helt

Det andre lyset sa: ''Mitt navn er tro. Men jeg er blitt overflødig Menneskene vil ikke vita av Gud lenger Det er meningsløst at jeg brenner''

Bedrøvet og med lav stemme sa det tredje lyset: Mitt navn er kjærlighet. Jeg eier ikke lenger kraften til å brenne Menneskene overser meg De sier ser bare seg selv og ikke de andre som skulle elske Også det tredje lyset sluknet

Et barn kom inn i rommet, så på lysene og sa: ''Dere skal da lyse og ikke slukne, med øynene fulle av tårer

Da hørtes plutselig stemmen fra det fjerde lyset: ''Vær ikke redd! Så lenge jeg brenner, kan vi tenne de andre lysene igjen. Mitt navn er "håp" Og barnet tok en flamme fra håpets lys med en fyrstikk og tente igjen alle de andre lysene.