Lille julaften

Lille julaften, 23. desember. Dagen før julaften. Tidligere ble dagen kalt Torlaksmesse, etter den islandske biskop Thorlák Thorhallson (1133-1193) som ble dyrket som helgen på Island, på Vestlandet og i Nord-Norge. Dette navnet ble også fornorsket, og noen kaller derfor dagen for Tollesmesse. I Trøndelag og Nordland ble dagen gjerne kalt Sjursmesse. Dagen var ofte avmerket på vestnorske primstaver med et kors eller er halvt kors. Det kunne også være en skrapetang med sopelime.

Fra gammelt av har dette vært dagen man gjør de siste forberedelser før julaften. Innendørs vasket man mange steder gulv og vegger for siste gang, og derfor ble dagen også kalt vaskarnotti. I Gudbrandsdalen og andre strøk av landet skurte man gulvet med snø, da det ble hvitest av det, og strødde på finhakket einer eller granbar etterpå. Huset skulle også pyntes før julaften.

I Rogaland var det tradisjon at foreldre skremte utålmodige barn med ”vetten Tollak” som ikke likte barn, og han kom gjerne på besøk for å gi dem et alvorsord. Noen satte ut julenek til fuglene slik at de også skulle få noe godt å spise i julen, men mange ventet med det til julaften. Var det uvær på denne dagen, kunne man vente uvær til Kyndelsmesse, 2. februar. Det var lite lurt å gå ut i julemørket, men hadde man et viktig ærend utendørs, fantes det hjelpemidler: man kunne bære en ildrake i hånden. Om natten kunne man få besøk av den kvinnelige vetten mara, som setter seg på brystet til folk og gir dem mareritt.

I dag gjør de fleste nordmenn ferdig de siste forberedelsene til julaften denne dagen, det er vanlig å vaske på dagen og pynte på kvelden. Mange har tradisjon med å sette opp juletreet denne kvelden.