Min nisje verden...

Man blir vel både sær og rar jo eldre en blir, mer kravstor og har litt forventninger til hva vil vil oppnå med det vi begir oss ut på. Vi gjør ikke unødvendige ting, vi gjør ikke ekstra og dobbelt ting. Man blir litt rasjonell og praktisk så ting går glatt.

Jeg bryr meg mindre og mindre om hva andre synes og mener, for ikke å snakke om hva de synes og mener om meg. Jeg gjør som jeg vil og om andre ikke vil, nei da gjør jeg ting på egenhånd, helt aleine.

Det medfører stort sett at jeg gjør ting aleine. Skal jeg på tur så er det så greit å ta det etter innfallsmetoden. Om jeg har avtalt med noen at vi skal på tur dit, så nytter det jo ikke å finne ut at nei hvor går den veien der hen da? Kanskje det går ann å gå rundt her, men wups så har turen blitt dobbelt så lang som en hadde tenkt.

Jeg foretrekker ensomheten, ikke store mengder med folk å forholde seg til. Men en fredelig fjelltur, med bare meg, hunder og stillheten som råder. Ser mange poster på sosiale medier om dagen at ferien tilbringes på tur med gode venner og de koser seg SÅ veldig!

Jeg for min del kunne ikke tenkt tanken engang på å tilbringe ferien med gode venner. Nei så gode venner har jeg ikke at det frister å tilbringe dager med dem. For å være ærlig så har jeg vel ingen jeg kan kalle gode venner heller. Jeg har mange bekjentskaper, men når kvelden senker seg og roen kommer. Da foretrekker jeg ensomheten og egne sysler. Da koser jeg meg.

Kjekt nå som Patran er blitt såpass stor så kan hun troppe inn når jeg har impulshandlet noen billetter til ett eller annet. Noen ganger spør jeg om andre har lyst til å bli med, og stort sett så er det noen som synes slikt høres gøy ut og blir med. Men jeg blir aldri bedt med dem på noe i etterkant, så da gidder ikke jeg å spørre om vi skal finne på noe en gang til. Nei det må være gjensidig.

Jeg har noen billetter utover høsten så får vi se da om det blir jeg og Patran som drar eller om det er en annen.

Ikke er jeg så glad i at alle må spise. Det er også en ugjæl alle har, at skal de kose seg så må de spise. Om folk skal samles så må de spise. Jeg er så glad Patran er så stor at jeg er ferdig med foreldremøter. Bare vi skulle være der en time eller to så måtte de dra fram denne kaffen sin og kaker eller annet smuss. Skal folk på tur så må de ha med seg niste og sitte i timesvis.

Når jeg og Marius var på Norefjelltur så gikk vi i nesten firetimerstur, kun med drikkestopp. Vi skulle ett sted, men fortsatte en annen retning og halvveis så syklet han over fjellet og jeg gikk tilbake til parkeringen. Tipper kanskje jeg var mer fornøyd med turen enn han, han måtte tross alt bære sykkelen endel mer enn han hadde tenkt da vi dro hjemmefra.

Man blir sikkert litt mer vant til å gjøre ting på egenhånd når en er født og oppvokst på bygda. Man er ikke vant til store venneflokker rundt seg bare en stikker nesa utfor døra. Når en vokste opp uten mobil og data, flere kilometer fra andre på samme alder. Når en faktisk måtte gå hjem i mørket langs øde landeveier når en hadde vært på besøk hos noen. Når det noen dager ikke var noen å leike med, så en måtte finne på noe selv. Det var da aldri noe problem. Så hvorfor lage det til noe problem når en er passert 19 liksom?

Da er det jo bare å fortsette å snakke med seg selv, finne på noe selv, og ikke minst trives i sitt eget selskap helt aleine. Ingen å irritere seg over, ingen å vente på, ingen som protesterer, ingen som må tenke på ting til det nesten er for seint. Da kan en faktisk male kjøkkenet svart uten at noen spør, hvorfor det?

Jeg har aldri hatt stor sans for hverken tradisjoner eller familiesammenkomster. Hvorfor samles kun når det er jul og bursdag om en ikke ser noe til hverandre ellers i året? Hvorfor skal man liksom trives sammen bare fordi man tilfeldigvis er i slekt? Hvorfor skal man tilbringe tid sammen på fritiden bare fordi man tilfeldigvis jobber på samme sted?

Argumentet de kommer med for sosialetilstelninger med jobben er at en skal bli kjent med hvordan folk er som privatpersoner i en løsere setting. Man skal skape relasjoner. Om man ikke foretrekker å snakke mer med personer på egenhånd når en blir kjent på jobben, så er det minimal sjanse for at en skaffer seg "bestevenner" etter en jobbtur. Jeg gjør meg rimelig raskt opp en mening når jeg møter nye folk, og det er ikke veldig ofte det har vært totalt bom. Noen som virker rimelig greie kan vise seg etterhvert å være ganske tragiske når en blir litt kjent. Og de som en har inntrykket av er tragiske, de blir aldri bedre enn tragiske.

Kan da ikke være så galt at en veit hva en vil uten at andre har fortalt hva en skal mene om ting? Kan da ikke være så galt å ta en tur på egenhånd uten å ha med seg hverken folk eller mat? Hadde vært mye rarere å dra på tur uten hund for min del.