Hilde og Mounty skuer ut over Vidalen mot Hedalen
Etter å ha hatt en forholdsvis rolig stund cachemessig, så var det på tide å logge en boks eller to igjen. Planen er jo å ta denne Ultimate-serien for Ringerike, så i dag var ultimate high for tur.
Jeg plukket opp Hilde på Kiwi på Sokna og med sekken fylt opp av drikke og litt energiboost så la vi i vei innover Vidalen. Det var ikke nødvendig å kjøre opp Ådalen for å komme til toppen var vår konklusjon. Det stemte bra, og vi laget en god runde på 13 kilometer før vi var ved bilen igjen.
Gyranfisen, 1127 moh, er den høyeste fjelltoppen i Ringerike. Dette er en forholdsvis ukjent topp for mange, men kan by på storslagen utsikt over det meste av Østlandet. Ruvende Norefjell ligger nært og langt ute er Jonsknuten lett å få øye på. I retning Jotunheimen ligger Skaget og Rundemellen nærmest, lenger borte kan en tydelig skimte topper som Torfinnstind, Knutsholstind, Tjørnholstind og Kalvåhøgda. Det er ikke uten grunn at forfatteren Erik W. Thommessen har tatt med Jøranfisen blant 100 gode turmål i sin bok “Norske kremtopper”. Han betegner til og med Gyranfisen som et utsiktspunkt av første rang!
Man skal ikke bare stole på teknologien, så her er det kart og kompass som gjelder. Det er viktig å kunne finne igjen bilen når vi en gang skal hjem i løpet av dagen.
Vi parkerte ved bommen på Østre Vidalsvei og gikk bilveien mot Sandvasskollen et godt stykke oppover lia før vi tok av stien. Med utgangspunkt i denne hytta, så kulle det være enkelt å finne stien til bilen igjen. Denne hytta så vi langt ovenfra fjellet, så da var det bare å legge ivei.
På starten av dagen var det glimtvis med blå himmel, men siden jeg måtte være hjemme til Leif dro tilbake til Danmark i dag, så kom vi oss litt seint i gang. Men litt før klokka ett var vi i godt driv oppover mot toppen.
Mange stusser over det underlige navnet denne toppen har. Et sagn forteller at en gang for lenge siden dro en liten jente som het Gyran, sammen med sin bror Tron, innover i traktene omkring Gyranfisen og Rolidfjell. De skulle plukke molter til foreldrene som holdt til på en seter i nærheten. Det var et rikt molteår, og myrene sto rød-gule av bærene. Etter hvert som neverkrukkene fyltes av herlige molter, ble barna ivrigere og ivrigere, og merket ikke at et uvær nærmet seg raskt fra vest. Det tok til å mørkne da uværet passerte Sandvannet, og barna var ikke oppmerksomme på det før tåken veltet inn over dem. Snart var de innhyllet i et dystert mørke, og et forferdelig tordenvær satte inn. Gyran og Tron la i vei i fullt sprang for å nå hjem hurtigst mulig. Men for sent. De gikk seg vill. De nørte opp en liten varme av brisk. Dette var noe de hadde gjort ofte.
Selv i dette uværet fikk de det til å brenne. De ble enige om at Tron skulle forsøke å finne hjem til foreldrene, mens Gyran skulle vente ved varmen. Tron løp av sted samtidig som han ropte av sine lungers fulle kraft om hjelp. Ved varmen som nå var blitt til glør — en varmefis som den ble kalt — satt Gyran. Det var blitt kaldt, temperaturen hadde sunket under nullpunktet. Gyrans klær som var gjennomvåte av regnet, tok til å stivne i kulden. Også hun ropte på den hjelpen som aldri korn. Snart sovnet hun inn i døden ved varmefisen. Derav navnet Gyranfisen. Tron gjorde også opp en varme til slutt. Men sliten som han var, sovnet også han, og våknet ikke mer. Da tragedien ble kjent, tok kirkeklokkene nede i Vidalen til å ringe. Klokkeklemtene fra Vidalskirken ga gjenlyd i fjellene omkring og varslet om ulykken. Slik ender sagnet. Tronsefisen, 946 moh, ligger en drøy kilometer sørøst for Gyranfisen.
Det er vel bare en ting å si... nydelig!
Når vi nærmet oss toppen så kom det en regnskur sigende over Sandvatnet.
Vi nærmer oss drastisk dagens turmål på 1127 moh, så gjenstår det bare å se om vi finner geocachen som skal være der.
Cachen ble raskt lokalisert og loggen signert. Da kunne vi dokumentere at vi var på Ringerikes svar på Mount Everest.
Nå som dagens første mål var nådd, var det bare å håpe på at en ikke endte opp på toppen av varden som en tidligere besøkende hadde endt opp.
Det blås forholdsvis friskt på toppen, da var det greit at vi hadde bært med oss noen jakker oppover fjellsiden.
Vi tok en raskt energiboost og litt drikke på toppen, før vi slapp oss ned til den store steinen. Store Stein var godt synlig i terrenget og er også avmerket på kartet. Steinen er en såkalt flyttblokk, avslipt og plassert der av isen under siste avsmeltningstid for ca. 10 000 år siden. Steinen ligger over tregrensen ved foten nord for Ringerikes høyeste fjell.
Det virket som Mounty var litt sliten på dagens tur, klart det leiter sikkert litt på med dårlig matinntak når jentene har hatt løpetid hjemme. Så når middagen ble servert når vi kom hjem forsynte han seg godt.
Vel nede ved den Store steinen stoppet Hilde opp og holdt hunder mens jeg leitet etter boksen. Ikke mye hjelp om hun har funnet den i fjorhøst. Så det er bare å leite. Det var noen forskjellige steder som passet med beskrivelsen, men 0 punktet måtte jeg gå rundt noen ganger før jeg kom inn til boksen. Logg signert og turen kunne legges i litt lettere terreng tilbake til bilen.
Det blås forholdsvis friskt her også, så hundene la seg ned når de ventet. De har jo vært med på cacheturer før og vet at ting kan ta litt tid.
Det er nydelig på fjellet, og det blir bare penere og penere utover høsten.
Vanna lå tett innover fjellet, så hundene fikk ikke bade alle steder. Men Lady prøvde etter beste evne å få seg en dukkert. Mounty er ikke fult så hippen på å bade.
Lykken for Lady er når vannene var så dype at det gikk ann å svømme!
For ikke å snakke om når det går ann å dykke!
Men om Lady kunne tenke seg en time ved vannet, så syntes jeg og Hilde det begynte å bli seint nok og det var på tide å finne hytta så vi kom oss ned til bilen.
Naturens krefter som har lempet disse steinene rundt for mange år siden.
Så rundet vi toppen og kunne se ned i Vidalen og ut til Bukollen igjen. Vel hjemme igjen ble det dusj og jammen ble det ikke noen vedpinner i ovnen også. Middag og en titt på dagens bilder,før det blir litt tvtitting før en kan krabbe til køys.
