Likholefossen

 

Siden vi egentlig ikke skulle forflytte oss noe sted i dag, så ble det en liten kjøretur til Gaularfjellet og ta dagen på impuls.

Til å begynne med ble det stopper langs veien for å ta noen bilder. Det var jo endelig blitt knallvær, så da var det bare å nyte et vindstille fjell som bikket 23 varmegrader utover dagen. Ja for det ble fjelltur etterhvert. Jeg gikk i kortermet genser og svettet. 

"Gaularfjellet er en godt bevart hemmelighet for de fleste, men for alle som har oppdaget denne vegen, står den fram som noe helt spesielt. Kjøreturen går langs fjorden før vegen snirkler seg opp mot det høyeste punktet på fjellet. På rasteplassen ved Utsikten kan du nyte synet av et frodig og vakkert landskap der riksveg 13 slynger seg oppover lia. Vegen følger Gaularvassdraget som er ett av få vassdrag som er vernet, og byr på alt fra ville stryk og fosser til rolige partier hvor vannet flyter stille av sted. 

En tur oven den spenstige brua over Likholefossen gir deg opplevelsen av å være midt i det sprudlende fossesuget. Opprinnelsen til namnet kjem frå nokon av dei øvste gardene i dalføret som ikkje klarte å frakte sine døde til kyrkje på ein dag, likkista blei då oppbevart under steinheller ved fossen. Området ved fossen har blitt eit av satsingpunkta for turistvegstatusen til riksvei 13, det er blant annet bygd ei spektakulær bru over fossen. Brua lettar òg tilkomsten til Fossestien som går på sørsida av elva.

I 1853 vart det for første gang søkt om midlar til å byggje veg over fjellet, men det skulle gå nesten 100 år før den blei ein realitet. Vegen vart raskt ei viktig ferdselsåre frå den vart opna i 1938, men i dag er den eit fredeleg alternativ til hovudvegane som tar det meste av trafikken.

Det er enkle og funksjonelle punkt langs heile vegen som gjer det råd å stoppe, strekke på beina eller berre nyte detaljane eller utsikta. Her er det rikeleg med stader der ein kan prøve aurefisket, og alle som har fiska veit at det handler om late snøret henge ute og vente. Litt slik som det er å kjøre denne vegen, det er her du skal ta deg god tid og la opplevinga langsamt vekse fram."

Så var det på tide med mandagens første stopp for å ta en gåtur. Valget ble Likholefossen. Jeg hadde ikke sjekket mye om dette fjellet før jeg dro dit, så det ble en veldig impulsiv dag.

Likholefossen på oversiden av brua.

Tydelig at de forventer mye vann til tider, for denne brua var ekstremt solid.

Vi startet turen med å forsere brua, for jeg hadde sett at det gikk en sti en liten runde før en kom tilbake til utgangspunktet. Jeg hadde egentlig tenkt at jeg kunne se om jeg kom over elva litt lenger ned, slik at det ble en større runde enn den på kartet.

Funksjonen med denne muren er litt ukjent.

Bella cruiset nok en gang over en smal bru, men denne gangen er det ikke så høyt ned.

Hele fjellet bar egentlig preg av lav vannstand. Jeg ble sittende å snakke med ei eldre dame når jeg ventet på maten min på kvelden. Hun fortalte om en helt utrolig flott sommer på vestlandet i år. Med mye tørke i forhold til det vanlige. Det var lett å se nede i bygda, da lautrærne sto brune oppover lia.

Så det var dårlig med frådene fossefall i fjellet også.

På stiene så var det veldig tydelig at det pleide å være skikkelig vått her som stien gikk.

Bella la i vei innover plankestien som hun alltid hadde gått på plankesti i skauen. 

Det ble en runde i skauen i flott røsslyng som sto i full blomst.

Brått ble det mange valg å ta. Jeg valgte å gå litt nedover fossestien isteden for rett til bake til brua. Det lå et vann lenger ned som jeg tenkte kanskje Bella ville bade i.

Her var det adskillig våtere i stien.

Litlevatnet

Jeg trodde det hadde gått ann å komme over elva nederst i vannet også, men det skulle vise seg å være umulig. Så jeg gikk langs vannkanten til bake til bilen igjen. I alle fall sånn delvis.

Ikke alle steder det var så enkelt for Bella å gå, så da ble det litt skauleis.

Men avkjøling og litt væskepåfyll satte hun pris på.

Litt posering i røslyngen

Her så en godt hvor mye vann det egentlig skulle være.

Så var vi tilbake til fossen igjen.

Der ble det boller og brus før vi kjørte videre.

Jeg satt på kanten og dinglet med beina

Det er bare å nyte slike dager i fjellheimen

Supphellebreen og Bøyabreen

 

Når vi dro fra Bremuseet på Bøyum så var vi litt på utkikk etter brearmer som kunne vise seg i toppen av fjellene rundt oss. Jeg har aldri feriert på disse trakter, så å se breer i virkeligheten var noe jeg var litt obs på. 

Ulempen var all tåka som lå på toppene. Men siden jeg ikke var kjent så hadde jeg ingen anelse om hvor jeg kunne se dem heller. Jeg hadde bare tatt en kjapp titt på google maps kvelden før på hotellrommet.

Brått fikk jeg et glimt i tåkehavet, dagens første bre glimt.

Slik tåke har jeg ikke hjemme, her var det tjukke tåkedotter som holdt seg rundt toppene.

Plutselig var det skilt langs veien som viste til Supphellebreen, klart jeg måtte inn den veien der.

Etter å ha fulgt en vei som ble smalere og smalere innover, så kom vi brått til en snuplass etter to tre kilometer. Der var det også en gjeng med geiter. Det var Bellas første møte med geiter og for første gang ser jeg at hun er litt ukomfortabel med å møte andre dyr.

Jeg tok noen bilder av Supphellebreen, men fant ut at jeg skulle gå litt nærmere.

Der var det et informasjonsskilt med bilder før og hva det har blitt til nå.

Ei av geitene brydde seg ikke om at vi kom gående. For geitene gikk på samme veien som vi måtte gå for å komme nærmere breen.

Det kommer bra med brevann rennende. 

Unik farge og klarhet på vannet og iskaldt. 

Geiter er som geiter flest. Veldig nysgjerrige. Når de nærmet seg veldig begynte Bella med alle de dempende signalene hun kan. Til slutt ble hun litt rådvill og bøyde hodet vekk og ville legge seg ned. Da valgte jeg å ta henne på andre siden av meg i kort bånd og gå raskt forbi geitene. Det hodet på den jenta slutter aldri å imponere meg.

Men det var ikke enkelt å komme nærmere, for det var vann alle steder.

Mange tusen liter vann dundrer nedover fjellsiden.

I bunnen av breen var det to hull.

Nesten så en venter at den bare skal velte nedover fjellsiden med hele sin tyngde.

Rimelig skittent

Naturen er en fasinerende sak

Tilbake på hovedveien så var det stadige glimt av nye isbreer som hang utover mot dalen.

Tåka preget ennå de høyeste toppene.

Etter noen kilometer var det skiltet til Bøyabreen, så var det bare å se hvor nære en kunne komme nå.

Det er bare å nyte et slikt syn. Det er imponerende.

Vi parkerte på den første parkeringen så Bella skulle få en luftetur. Hun hadde tross alt ventet i bilen når jeg var inne på Bremuseet. Alltid godt med vann og mulighet for å tisse litt.

Her var det flere alternative parkeringer og kiosk for å handle mat og suvenirer. Jeg kjøpte ingen av delene.

Bella sier ikke neitakk til litt brevann. Dyrt flaskevann...

Alt er så veldig tilrettelagt her borte. Uansett hva man skal så skal man ikke bli våt på beina i alle fall.

Hadde nesten forventet mer vann nedover her.

Håpet at det skulle komme en skikkelig isklump veltende, men det er sikkert ikke veldig ofte det skjer.

Men vannet lå blikk stille hele tiden, ingen flodbølge i sikte så lenge jeg var der.

Skikkelig skitten etter en lang sommer.

Spennende å se i morgen hva vi har funnet på vel?