Stolpejakt Nannestad

 

Lørdag kom Patran hjem fra Italia og jeg skulle plukke henne opp på Gardermoen. Den måtte jo kombineres med litt stolpejakt, men regnet var ganske iherdig hele formiddagen. Det medførte at jeg kom litt seint igang hjemmefra, så jeg mangler ennå tre stolper på kartet for å få det fullført. 

Det meste av turen gikk i veldig sentrale strøk, det satte både Bella og Hailey stor pris på. Særlig Hailey som har løpetid. Bella er ferdig for denne gang og var ikke så iherdig på markeringen lenger.

Nannestad er vel også et sted du bare drar forbi og ikke stopper opp. Hele runden på nærmere 7 kilometer gikk i byggefelt, de tre som jeg ikke tok sto på en skausti. Patran nærmet seg landing og jeg måtte gå tilbake til bilen for å rekke Gardermoen uten for mye venting for henne. Om jeg ikke rekker de tre stolpene så kommer jeg ikke til å ligge søvnløs av den grunn. 

Det meste av byggefeltene besto av villastrøk, men alle nybygg var fuglekasser som var stablet oppå hverandre. Jeg kan ikke skjønne at folk orker å bo slik.

Ikke alle stiene som gikk på kryss og tvers var like synlige, så en måtte følge litt med på kartet for å finne de. Her gikk det en sti mellom to deler av byggefeltet. Litt sånn "late som man bor i skauen byggefelt".

Så datt vi ned på en asfaltert vei igjen for å finne neste sti.

Jeg så på skiltet at runden oppover i skauen skulle vært 3,9 kilometer. Så hadde jeg ikke hatt oppmøtetid på Gardermoen så hadde jeg scannet de tre siste stolpene også. Men 3,9 kilometer pluss de kilometerne jeg hadde for å komme tilbake til bilen, så hadde det blitt for mye venting på Patran.

Der det var bløtt hadde de lagt klopper.

Jeg gikk motsatt side av byggefeltene tilbake til bilen så jeg fikk med meg de stolpene i det minste.

Til tider hadde man litt følelsen av å klampe gjennom hagene til folk, men det gikk nå sti der så jeg var tydeligvis ikke den første som hadde gått der.

Jeg var heldig med været utover kvelden, det kom ikke et regndrøpp og sola skinte mer og mer. Det ble riktig så varmt, så jeg ble svett på turen.

Byplanleggeren hadde fått inn mye grøntarealer for å prøve å gjøre det litt hyggelig å bo der.

Jeg er ikke så opphengt i ekstrapoeng man får for å fullføre kart og annet man kan oppnå. For meg er det antall stolper som gjelder. Jeg skal gjøre en formidabel innsats i år, for jeg har ingen planer om noen stor jakt til neste år. Det er litt som med geocaching, man blir litt lei når man har gjort det nok.

Hvordan ligger du ann om du holder på med dette?

Hverdagen er best

I går var det første dagen i ny ferieuke. Ja som du ser så er det ikke direkte solskinn ferien startet med. På fredag var jeg på kino og i går bøttet det ned hele dagen før jeg skulle på Gardermoen for å plukke opp Patran. Hva jeg har holdt på med i dag får du vite seinere i uka.

Vil du være med en runde oppe i havna for å se hvordan min hverdag er? Det varierer litt hvor jeg går tur, noen ganger er det bare å gå opp i havna bak huset. Der er det gjerde så hundene kan løpe som de vil. Min plan denne dagen var å se om blåbærene nærmet seg modne.

Vi har kommet midt på sommeren og med forholdsvis kjølige kvelder og regnbyger i hytt og pine, ja da er ikke den store sommerfølelsen her. Jeg har ikke badet ute siden juni tror jeg. Det har blitt mye vann både i elva og i skogstjerna. 

Jeg har praktisk talt startet min andre ferieuke. Jeg vil ha noe annet ut av denne ferieuka enn regnvær og iskalde dager. Jeg vil ha skikkelig sommer denne uka. Jeg vil på turer og jeg vil ha mange minner å se tilbake på til vinteren. 

Enda godt at åkeren ikke har begynt å bli gul ennå, for nå har jeg følelsen av at alt går fryktelig raskt mot kalde kvelder og fyr i ovnen ennå. Jeg kan fortsette å si hva jeg vil og ikke vil, men ting endrer seg vel ikke etter det fordet...

Siden Hailey har dratt igang med løpetid også, så var en runde oppe i havna passelig. Dagen før hadde vi trillet tur ut til Veme med Sofie. Det ble skikkelig varmt før vi var hjemme igjen. Det var overskyet og litt utrykt for regn når vi gikk. Innen vi kom hjem så steika sola. Da er det ikke så greit å vite hvor mye klær en skal ha på seg, eller at det blir forholdsvis varmt for hundene. Men det er nok av vann i noen bekker så de får avkjølt seg.

Jeg regnet med at det ville være endel humler i havna nå. De er mange stort sett når en lir litt ut på sommeren.

Årets første kantarell var et faktum, men det var bare denne ene som hadde kommet ennå.

Blåbærene hadde skiftet farge, men jeg smakte ikke på dem. Både Bella og Hailey var veldig enige i at de smakte knallgodt. Jeg tipper de var litt sure ennå.

Jentene synes det er godt med en runde man ikke trenger å ha bånd på seg. Jeg synes også slike turer er best. Innenfor et gjerde uten overraskelser når man er på tur. Der man kan lade opp til lange fjellturer etter at båndtvangen er over. Man må jo ha litt kilometer i beina for å klare de mila man vil i fjellet når en vil nyte livet over tregrensa.

Hailey fant veldig raskt ut at blåbærene var spiselige og da lukket hun ørene. Ingenting er som en skautur på landet mener hun. Jeg er forsåvidt enig i det, men bærplukking er ikke akkurat min sterke side.

Om de skulle få spist det de ville, måtte jeg nok tatt med meg ei bok for å slå i hjel noen timer.

Bærene blir nøye plukket, en etter en.

Det var ingen pause for å strekke på halsen, så her gikk nok alt rett i magen.

Jeg plukket ingen blomster denne gangen, men det ble en håndfull bilder av dem.

Både fra den ene kanten og den andre kanten.

Synd det ikke går å tørke blåklokkene, de kollapser og blir bitte små grå klumper.

 Så man må nyte dem i naturen og på bilder gjennom vinteren.

Soppen har begynt å titte fram, med kjølige netter i tillegg så får en skikkelig høstfølelse.

Jeg har noen planer denne ferieuka, men med regnvær blir det dårlig med overnatting i det fri er jeg redd. Men en kan krysse fingrene for at en skal få det til.

Kanskje det blir en tur opp til Andersnatten igjen når som Røsslyngen blomstrer. Vi hadde en kanllfin tur dit i august i fjor.

Humlene storkoser seg med nektar

Koselig å høre summingen fra humlene når de flyr fra blomst til blomst.

Der det har pleid å være mye kantareller har det vokst til med gras i år. Kanskje det ikke har vært noe elg og beitet her iløpet av sommeren.

Vi satte nesa hjemmover igjen, det er begrenset hvor mye som er gjerdet inn.

Geiteramsen står tett i tett, der var det ikke noe humler når jeg gikk forbi. Stort sett så pleier de å være fulle av insekter. Kanskje det var for seint på ettermiddagen?

Men jeg skal nyte ferieuka uten vekkeklokke! Jeg skal på turer og jeg skal kose meg, så får Hr Yr bare innfinne seg med noen dager med sol til meg om han vil eller ikke.

 

Oppenheimer

Nei det var ikke peremieren til Barbi jeg og Helle skulle på fredag kveld, men denne bilen sto nå der å blomstret ved inngangen. Det var også en eske man kunne gå inn i for å bli foreviget som barbidukke. Siden hverken jeg eller Helle har helt barbifasong, eller var kledd som en dukke i går, så forble den esken tom.

Du vet du ikke er helt opplest på historie når du må google Oppenheimer for å finne ut hva filmen egentlig handler om. En har hørt navnet, men klarer liksom ikke helt å plassere det... Jeg har egentlig liten sans for krigsfilmer, de har blitt produsert i hopetall. Men filmer som på en måte er dokumentarfilmer liker jeg veldig godt. Jeg og Helle har vært mye på kino og i løpet av få uker har vi flere planer om filmer vi skal se. Først ut er Oppenheimer. Med regissøren Cristopher Nolan. Helt uten å ville det, så kjøpte vi billetter til Premierekvelden. 

 

Når en ikke finner ut at filmen varer i tre timer før man skal kjøpe godteri

Det er et ekstraordinært øyeblikk i menneskets historie, og Nolan ønsker å ta publikum inn i det rommet og være der under den samtalen. I filmen «Oppenheimer» får publikum gjenoppleve paradokset til mannen som må risikere å ødelegge verden, i håp om å redde den. Oppenheimer blir beskrevet som en briljant kjernefysiker med sterk samvittighet. Men hvordan kan en mann som utvikler atombomben samtidig ha et sterkt moralsk kompass? Forskerne som jobbet på Manhattan-prosjektet, ble fortalt at de konkurrerte mot tyskerne og at det hastet med å lage et kraftig våpen som ville avslutte krigen. Oppenheimer, som kom fra en jødisk familie selv, var smertelig klar over nazistenes grusomheter. Publikum blir tatt med inn i tankene og opplevelsene til en person som var helt avgjørende for verdenshistorien.

I begynnelsen av mai 1945 var krigen i Europa over, men arbeidet med å utvikle atombomben fortsatte USA var fremdeles i krig med Japan, og den daværende presidenten Harry S. Truman skal ha ønsket å bruke atomvåpen for å få Japan til å overgi seg uten vilkår. 6. august 1945 ble den første atombomben – kalt «Little Boy» – sluppet over Hiroshima i Japan. Tre dager senere ble bomben «Fat Man» sluppet i Nagasaki. Store deler av Hiroshima ble jevnet med jorden og omtrent 250.000 mennesker mistet livet. At vi mennesker var i stand til å ta i bruk verdens mest fryktede våpen, var et faktum.

22. april 1904 i New York, USA: Julius Robert Oppenheimer ble født inn i en intellektuell jødisk familie med tyske aner. Han var et ekstraordinært barn som interesserte seg for alt fra poesi og gresk filosofi til kjemi. Allerede som 10-åring utførte han oppsiktsvekkende eksperimenter innen fysikk og kjemi på skolens laboratorium. Hans nysgjerrighet og nytenkning gjorde at han utmerket seg i studietiden, og han ble raskt anerkjent som en briljant forsker. Etter hvert ble han også en ledende skikkelse innen kjernefysikk. Under andre verdenskrig skulle hans evner sørge for at skjebnen tok en brå vending. I 1943 ble Oppenheimer rekruttert til å lede det vitenskapelige arbeidet ved Manhattan-prosjektet, den topphemmelige operasjonen som skulle utvikle verdens første atombombe.

Over 130.000 mennesker var ansatt i Manhattan-prosjektet fra 1942 til 1945. Fysikere, kjemikere, ingeniører og studenter var fordelt rundt på hemmelige fabrikker i USA. De færreste av disse visste at det var en atombombe de var i ferd med å skape. 16. juli 1945 lå Oppenheimer i en bunkers under ørkensanden i New Mexico og ventet på at testbomben, «The Gadget», skulle slippes fra et 30 meter høyt ståltårn. Han ante at verden aldri skulle bli den samme, men konsekvensene av oppfinnelsen sin kunne han imidlertid ikke fatte. Oppenheimer og hans team måtte forholde seg til muligheten for at når de trykket på knappen og utløste den første bomben, kunne hele atmosfæren ødelegges og jorden gå under. Selv om det kun var en ørliten mulighet, kunne ingen utelukke det. Likevel trykket de på knappen.

Den første prøvesprengningen fikk kodenavnet Trinety. Den 2500 kilo tunge bomben lagde en trykkbølge som kunne kjennes 320 km unna, og etterlot en soppsky som vokste seg 12 kilometer høy. Oppenheimer skal i etterkant ha sitert et gammelt hellig indisk skrift:

"Jeg har blitt døden. En som ødelegger verdener." Jeg har blod på mine hender, skal en svært medtatt Oppenheimer ha sagt da han møtte president Truman på hans ovale kontor i Det hvite hus. Presidentens respons skal ha vært iskald. " Ta det rolig. Du kan vaske det av." Oppenheimer håpet at atombomben ville skape fred på jorden. Men den satte i stedet i gang et atomkappløp mellom stormaktene. Det var tydelig at han slet i ettertid med konsekvensene av oppfinnelsen sin.

* *

Helt klart en film som er verdt å få med seg om man liker dokumentarsjangere. Godt gjennomført og jeg lærte masse. Gode skuespillere og godt regissert. Sjelden tre timer har gått så raskt. Man fikk godt innblikk i tankegangen og politikken bak som gjør at ting kan bli gjennomført. Tror aldri jeg har vært på kino som sal 2 har vært helt full heller. For en gangs skyld var det varmt på kinoen. 

 

 

Skjebnen

Jeg tror på skjebnen. At ting skjer fordi det er ment sånn. Men hvem styrer skjebnen? Er det selve skjebnen som styrer seg selv? Eller er det en selvoppfyllende profeti? Det bekymringsfulle med å akseptere at forutbestemmelser eksisterer, eller at det er en skjebne skrevet av en høyere makt, er at du gir avkall på kontrollen over ditt eget liv. I begynnelsen kan det bare være en tro, men over tid blir det en livsstil.

Jeg lurer på hva som skjer når man dør. Når hjertet stopper, og personen inni kroppen blir borte. Hvor er det blitt av? Hvordan kan det bare forsvinne? I fysikken har jeg lært at energi ikke forsvinner, men blir overført til andre gjenstander. I et religiøst og spiritualistisk verdensbilde er skjebnen en usynlige makt som råder for verdens og menneskelivets utvikling, og som mennesket ikke har noen innflytelse over.

Begrepet “skjebne”, forstått som forutbestemmelse, ville ikke ha overlevd i så mange århundrer, hvis det ikke var nyttig. Faktisk er det utrolig nyttig. Det er fordi, gjennom ordet “skjebne” kan de mest komplekse situasjonene i livet forklares og forstås, i det minste i hvordan det ser ut. Nevrobiologer har oppdaget at når det er en økning av dopamin i hjernen, øker det tendensen til å se mønstre i alt, noe som fører til at personer feilaktig tilordner mening til tilfeldigheter hvor det egentlig ikke er noe mening, samt å etablere lenker, noen ganger underlige, mellom ting som faktisk ikke er relatert.

Du har sannsynligvis på et eller annet tidspunkt blitt fristet til å tilskrive noen av dine prestasjoner og fiaskoer til “skjebnen”. Faktisk er det ingenting som er så enkelt som å skylde på skjebnen for det som skjer med deg eller slutter å skje med deg. Du har en tendens til å se på det som en form for trylleformel, som forklarer og begrunner alt som skjer i livet.

Det er egentlig veldig mange tilfeldigheter man møter på i løpet av livet. Plutselig møter du naboen på en strand i Mexico, eller noen du kjenner langt fra der de bor. Man konkluderer med at "verden er så liten". Er den det? Kanskje var det meningen at dere skulle havne på samme sted?

Hvis det finnes en skjebne, noe som bestemmer hva som kommer til å skje, så er det en trygghet. Troen på en skjebne skaper orden, det er deilig å tro at det er noen som holder et øye med deg. Noen som vet hva du føler hele tiden, og som hjelper deg i vanskelige situasjoner. Hvis man har stor tro på at det er noen som hjelper deg når ting går galt, hjelper man kanskje seg selv. Man får sitt indre til å tro at det er noen som hjelper, og så er det bare en selv.

Selv i den moderne verden har vi en tendens til å tilskrive mange hendelser til "skjebnen". Imidlertid kan dette ordet faktisk være ganske farlig, spesielt når det fritar oss fra vårt ansvar.

Du kan si ting som “Det var skrevet i skjebnen min at jeg ville møte deg igjen” eller “Skjebnen grep inn og stoppet det”. Det virker som å tenke at alt er planlagt på forhånd er noe du tenker når du støter på tilfeldigheter eller noen ganger heldige situasjoner, som avgjør viktige aspekter av livet ditt.

Problemet er at hvis du godtok ideen om at det er en forutbestemt skjebne, ville praktisk talt alt du gjorde være meningsløst. Fordi, hvis noe kommer til å skje uavhengig av hva du gjør, ville du faktisk bli frikjent for ethvert ansvar selv.

Hvis vi snakker bokstavelig talt, betyr ordet skjebne ganske enkelt skape eller forme. Imidlertid har skjebnen blitt definert på mange måter. Faktisk har filosofi, mytologi, religion og esoterisk tro tildelt det forskjellige verdier.

En av de første som stilte spørsmål om tilfeldighet og skjebne var Hippokrates, far til medisinen. Ifølge denne kloke greske legen er alle universets komponenter forbundet med “skjulte slektskaper.” Med andre ord trodde han at det var lover som forklarte alt, vi viste bare ikke av dem ennå.For filosofi har skjebnen å gjøre med teorien om kausalitet. Med andre ord, alt som skjer har en årsak som skaper det.

For gresk og romersk mytologi var skjebnen personifiseringen av en gudinne som hadde makt til å bestemme alt, også hva som skulle skje med andre guder.

For religioner har det også en guddommelig betydning. I hinduismen er det en effekt av karma. Mens det er i de kristne og muslimske religionene, er det en vilje av høyere makter. For esoterismen er skjebnen en virkelighet pålagt av påvirkningen fra stjernene. Alternativt kan det være en sammensmeltning mellom karma-begrepet og guddommelig disposisjon. Tilfeldigheter har alltid skapt nysgjerrighet og fascinasjon. Noen ganger ser alt ut til å synkronisere seg på en uforklarlig måte, slik at to tilsynelatende ikke-relaterte situasjoner stemmer overens. Som et resultat har folk alltid knyttet disse tilfeldighetene til høyere krefter, noe som får oss til å lure på om det er tilfeldighet eller skjebne.

Med Sigmund Freud begynte begrepet “kollektiv ubevissthet” å ta tak, mens Carl Jung var den som ga det en fast form. Han definerte det som innhold som er utenfor vår bevissthet og er felles for alle mennesker. Det inkluderer minner, fantasier og begjær som vi ikke er klar over, men som er til stede i oss alle. Den kollektive ubevisstheten er opprinnelsen til ubevisst kommunikasjon mellom mennesker, noe som ville forklare mye av det vi kaller tilfeldigheter.