Vardefjell 1182 moh

 

Siden været var bra så laget vi runden litt lenger enn vi først hadde tenkt. Vi hadde hele dagen på oss og været var bra, så fjellet kunne nytes.

På værmeldingen nå så er det varslet vinterens første snøfall i fjellet, så en får karre seg på fjellturer mens man kan. Litt tidlig å legge om til vinterdekk i september, men om noen uker bør jeg gjøre det. Når man kjører piggfritt så trenger man ikke stresse med dekkomlegging nærmest mulig når snøen kommer.

Det var merkelig stille i fjellet, til tross for at det var fredag så burde det jo vært en pensjonist eller to som brukte hytta si.

Bella og Hailey benytter hver minste anledning til å slukke tørsten og avkjøle seg litt. Varga nøyer seg med å drikke.

Alle stiene var godt skiltet der og brått havnet vi inn på Vassfarstien. Vi fulgte nå litt med på kartet så vi fant innsjekkingspunktene.

Noen steder vistes høstfargene seg bedre enn andre steder.

Det var litt for lang lyng der til at vi kunne gå som vi ville, vi måtte følge stien. Det var jo endel myrer der også, så vi holdt oss på livets smale sti den dagen.

På populære stier er det alltid lagt ut klopper.

Varga er alltid klar for nye stier,

Her støkte vi også opp noen ryper, så fjellet er ikke tomt for ryper i år.

Etter en stund kom vi litt høyere opp i fjellet og der kunne man faktisk gå der man ville, uten å følge noe sti.

Krakken sto der fremdeles, men vi hadde ikke tenkt å ta noe rast før vi hadde nådd toppen av Vardefjell.

Hailey begynte å bli lei når vi nærmet oss toppen av Vardefjell. 

Det flatet litt ut og vi kom til siste veiviseren før toppen.

Toppen var nådd og vi bestemte oss for å følge ryggen på fjellet på veien tilbake.

Vi satte oss ned litt for å nyte både grifflar og utsikten. 

Hundene tok også ei pause, mens vi satte oss. 

Varga var stadig på utkikk etter nye ryper, men vi så ikke flere den dagen.

Vi nærmet oss tuppen av fjellryggen, så det var bare å krysse fingrene for at det ikke skulle være for bratt nedover. På kartet var det neon høydekurver, men man veit aldri hvor sleipt det er nedover.

Det var mange spisse små topper utover på fjellet.

Jeg ble godt fornøyd med mange av bildene jeg tok på dette døgnet

Her er det bare å stoppe for å hvile rumpa litt, det gjorde ikke vi. Wenche Lill mente vi kunne svinge innom siste innsjekkingspunktet i nærheten av hytta på vei tilbake. Da hadde vi liksom fått med oss den nærmeste sirkelen før vi dro hjem. 

Vi hadde nemlig sjekket avstanden fra veien når vi kjørte tilbake til hytta etter at vi hadde vært på Klypa dagen før. Med vel 700 meter i luftlinje hadde vi god tid til å få den med oss denne dagen. Kvelden før hadde det nok blitt mørkt og vel så det før vi hadde kommet oss ned igjen derfra.

Dagens eneste elv som vi måtte over. Vi gikk litt lenger oppover langs bekken og kunne fint hoppe over.

Med tydelig sti tilbake så la Varga og Hailey ivei som de fikk betalt for det. Hailey syntes turen var lang nok og ville helst til bilen.

I fjellet er det sankthans ennå

Med Valdreslitjernan i sikte så kunne vi skimte veien tilbake til bilen.