I en fredfylt gate langt nord i landet var det noen få mennesker som bodde. Det var både familier og enslige, men det spesielle ved denne gata var at ingen av de som bodde der var særlig lykkelige. Det var noe som manglet i livet deres liksom. De fleste var ikke bare enslige, men de var ensomme også. Selv familien var ensom. Det de som bodde der ikke visste var at de alle var del i et lite forsøksprosjekt som ble styrt av Skjebnen. "Skjebnen er en usynlige makt som råder for verdens og menneskelivets utvikling, og som mennesket ikke har noen innflytelse over." Står det så fint i leksikon.
Nå i disse dager er leksikon en fin sak det refereres til på internet, mens det i gamle dager var tunge, svære uhåndterlige bøker som ble utdatert nesten før de hadde gått i trykken. Alle bokselgere som kjørte rundt hadde minst ett eksemplar av leksikon de skulle prakke på deg, så fikk du en annen bok du ikke trengte skikkelig billig, så du nesten måtte si ja.
Det de som bodde i Himmelgatan var plassert der av Skjebnen en gang for lenge lenge siden. Det var en impulsiv idee egentlig som Skjebnen, Påskeharen og Amor hadde satt sammen i sin ungdom. Og som så mye annet så blir det som blir satt igang i ungdommen glemt og forhåpentligvis ikke minnet på i veldig stor grad. Himmelgatan havnet også i denne kategorien etterhvert som Skjebnen, Påskeharen og Amor ikke viste noen interesse for det de hadde satt igang lenger.
Nesten samme grunn som man ikke skal kjøpe dyr til barn, de mister rett og slett mest sannsynlig interessen iløpet av veldig kort tid. Årene gikk og livet gikk sin gang i Himmelgatan, men med alt liv som ikke blir passet på og stelt med jevne mellom rom så går det ikke så greit. Noe vokser over evne og tar over alt det ikke skal, sånn som ugress. Noe bare visner og dør, sånn som planter du helst vil beholde og høste noe i gjengjeld. Så har du noe som rett og slett bare blir glemt.
Livet er ofte styrt av tilfeldigheter, det viste seg at livet til Påskeharen, Amor og Skjebnen skulle føre de tre ut på tre forskjellige stier i det voksne livet sitt. De hadde et vagt minne om hverandre, men som alle andre var de mest opptatt av sitt eget liv og sine egne interesser.
Skjebnen hadde en finger med i det meste, i det minste likte han å tro at han hadde det i alle fall. Han var ikke så systematisk, så det hendte han satte igang noe som ikke var så lurt og endte opp riktig ille for enkelte personer. Påskeharen var overlykkelig hvert år ved påsketider, da han kunne dele ut påskeegg og glede de små. Det var ikke fritt for at han gledet noen store også, men det var ikke de store så veldig villige til å innrømme.
Amor var fryktelig opptatt i midten av februar da ALLE forlangt å møte en utvalgt som passet bare til seg og som oppfylte alle ønskene og kom med en mengde med sjokolade, blomster og smykker. Resten av året trente han på å skyte piler i hytt og pine slik at han fikk et litt bredere grunnlag å matche til neste februar.
Ettersom årene gikk og Skjebnen, Påskeharen og Amor ble gamle, glemske, utslitte og mer til så havnet de til slutt på samme gamlehjem. På gamlehjem skal de ha det koselig og samler de gamle til felles måltider. De tre herrer hadde ankommet rimelig likt til gamlehjemmet og tok over plasser etter tidligere beboere som av en eller annen årsak hadde falt fra og ikke trengte plassen ved matbordet lenger. Rart med det der, det med livets gang. På gamlehjemmet er de bare en som sitter i den stolen der til hvert måltid, ja de må ha faste plasser da enkelte ikke helt henger med lenger. Da er det greit for dem å havne ved siden av de faste til hvert måltid.
En tidlig vårdag i mars ble Skjebnen, Påskeharen og Amor plassert for å spise lunsj ved et lite rundt bord ved vinduet innerst i spisesalen på gamlehjemmet. De skottet mer eller mindre direkte på hverandre for å sjekke om de hadde sitti der forrige måltid. Alle tre kom til samme konklusjon, at nei, til denne lunsjen hadde de blitt plassert tre ukjente gamle menn ved sitt eget lille bord. Det var så typisk sånne vikarer som kom for å gjøre en god jobb. De hadde jo ingen anelse om hvordan ting skulle være for å være velfungerende. Men disse tre karene var slett ikke så slitne og mette av dage, så de tok det hele som en utfordring. Et lite lyspunkt i en heller trå hverdag som utspant seg på samme måte hver eneste dag. Kanskje en liten variasjon i helgene, men det var ikke mye avvik.
De syntes det var noe kjent med hverandre ettersom de begynte å snakke sammen om løst og fast. Og til slutt så tok Påskeharen mot til seg og spurte hvor de hadde tilbragt ungdommen, for han syntes det var noe kjent. Innen middagen kom på bordet hadde de fått samlet trådene og minnene dukket opp, ja ikke som perler på en snor. Nei for så raskt tenker ikke gamle menn på gamlehjemmet.
Til kveldsmaten spurte Amor om noen av de andre hadde vært tilbake til Himmelgatan etter at deres veier skiltes. Påskeharen og Skjebnen tenkte seg vel og lenge om før de sa "Himmelgatan?" Det viste seg at Amor titt og fote hadde tenkt på denne gatestubben de hadde ordnet med i sin ungdom. Men alltid så hadde det dukket opp noen personer han måtte følge etter og passe på, så han kom seg aldri tilbake til Himmelgatan. Etter en intens grubling så demret det litt for de to andre og til frokosten neste dag så hadde Amor manet seg opp til å spørre de to andre om de ville være med utenfor for å sjekke opp hvordan de hadde klart seg i denne gata iløpet av alle årene. Hadde de dratt sin vei når ingen passet på, eller hadde det kommet mange nye til denne veistubben?
