Botanisk hage i pinsen

I pinsen hadde jeg og Kjersti en flott tur til hovedstaden. Første stopp var Botanisk hage for å se på blomstringen og ikke minst lukte på både roser og sjasmin.

Vi var ikke inne i Naturhistorisk museum eller i steinsamlingen på Geologisk museum, det fikk vi ta en regnværsdag mente Kjersti. Akkurat det støttet jeg, for med 26-27 varmegrader var det godt å tusle rundt i skyggen av de store trærne og ikke være inne i et varmt steinbygg.

Davidia involucrata, Duetre, eller lommetørkletre som mange sier.

Når duene flakser med vingene, eller lommetørkleene henger og blafrer fra det staselige treet i nordenden av Systemet, finner mange frem kameraet sitt. Selve blomstene gjør ikke så mye av seg, men det helt spesielle i blomstringstiden er de to store hvite høybladene som sitter rundt hver blomsterstand. Det største kan bli opp til 20 cm langt. De uanselige blomstene er mørkt rødbrune og er samlet i kuleformete blomsterstander. Kontrasten mellom de hvite høybladene og den mørke kulen med blomster tiltrekker ikke bare oss, men også insekter som pollinerer.

Duetreet, Davidia involucrata, stammer fra Kina og blomstrer hos oss i omtrent ti dager i slutten av mai. Den franske misjonæren Armand David var den første europeer som merket seg duetreet i 1869. Treet ble beskrevet som eneste art i en helt ny slekt og fikk navnet Davidia til ære for finneren. David var en ivrig naturhistoriker. I tillegg til duetreet beskrev han mange nye rhododendron og primulaarter i Kina. Han var også den første som beskrev den verdenskjente pandaen.

I 1900 dro den berømte plantejegeren Ernest H. Wilson til Kina for å gjenfinne treet etter Davids kartbeskrivelse. Wilson ble betatt og skrev: ”Blomstene beveger seg ved det minste vindpust og ligner kjempestore sommerfugler eller små duer som svever rundt treet”. Ved Wilsons begravelse ble det lagt en gren av duetreet på hans kiste.

Duetreet ble introdusert som prydtre til Europa i 1904. Det eldste tre i Botanisk hage ble plantet i midten av 1950-årene, men blomstret først etter ca. 30 år. Siden har det gledet alle som besøker hagen i mai med sin årvisse blomstring. Treet blomstrer praktfullt i omlag 10 dager.

Det var forholdsvis få insekter i hagen i år. Jeg mener at det var mange flere sistgang jeg var der. Det var i allefall mange flere sommerfugler da.

Men det er bare å nyte blomstene.

Jeg tok ikke bilde av alle blomstene som var der, bare de som skilte seg litt ut fra mangfoldet.

Jeg ønsker meg en stor gammeldags hage med mange høye trær og hellelagte stier, hagedammer med en andefamilie. Men ikke noe av dette lar seg kombinere med hund. I allefall ikke en hund med samme gartnerinteresser som Bella.

I går ble dagen tilbragt med pendling mellom verandaen i skyggen og solsenga. Må jo dyrke siste fridagen og sola som er meldt. Kan passe med litt regn igjen, særlig nå som det er mye overtidsjobbing på meg. Da vil jeg ikke ha fint vær, så da får ingen andre fint vær heller. 

Nei jeg bør ikke steike meg i sola, men det blir ikke lange øktene om gangen, for det er det alt for varmt for. Pollenet kommer for fult kjenner jeg, det ble liksom oppstart i Botanisk hage, og dagen etter klødde jeg i øynene og nøys på verandaen. Godt en skal på jobb igjen og ikke blir så utsatt før på kvelden igjen.

Universitet i Oslo ble grunnlagt i 1811 som Det Kongelige Fredriks Universitet. I forbindelse med grunnleggelsen forærte kong Fredrik Tøyen hovedgård til det nye norske universitetet. En av de første aktivitetene som ble igangsatt, var å anlegge den Botaniske hagen ved hovedgården. Botanisk hage ble opprettet i 1814. Det var en periode også planer om at hele universitetet skulle legges til Tøyen. Universitetets første professor i botanikk og Botanisk hages første bestyrer var Christen Smith.

De to eksisterende, små utstillingsveksthusene, Palmehuset 1868 og Victoriahuset 1876, er neste 150 år gamle og fredet. Et nytt utstillingsveksthus ved Botanisk hage og museum på Tøyen har stått på Universitetets i Oslos ønskeliste siden 1930-tallet. Veksthustomten ligger i Tøyen kulturpark inntil Botanisk hage og den såkalte sirkustomta.

Formålet med plan- og designkonkurransen i 1998 var, i henhold til konkurranseprogrammet, å vise et ”fremtidsrettet utstillingsveksthus ved Botanisk hage, der det nye veksthuset skal fungere som ”universitetets åpne vindu mot publikum”, det vil si å drive utadrettet formidling til besøkende.

Konkurranseforslaget "OASE 60ºN" av arkitektkontoret Stein Halvorsen AS ble bearbeidet gjennom flere faser inntil det ble stoppet etter anmodning fra Universitetet i 2013. Det nye prosjektet bygger på samme grunnkonsept som konkurranseforslaget fra 1998, men vil ta hensyn til skjerpede funksjonskrav for volum, plantehelse og energibruk.

Samlingene i Botanisk hage omfatter over 5,500 planteslag fra hele verden, og brukes i undervisning, formidling og forskning. Plantene dyrkes i veksthus og i ulike avdelinger på friland. Botanisk hage formidler kunnskap om mangfoldet i planteriket og verdien av at dette bevares. Planter som er truet eller sårbare i norsk natur tas vare på i hagen. Som en grønn lunge i storbyen er Botanisk hage også et viktig rekreasjonsområde for Oslos befolkning.

Navnet Tøyen er avledet av det norrøne "Todvin", som man mener betyr "gjødslet eng". Navnet vitner om fruktbar jord og at det var bosetning her allerede før vikingtiden. I middelalderen tilhørte gården Nonneseter kloster. Kong Frederik VI kjøpte gården som en aktuell tomt for Universitetet i Oslo i 1812, men universitetet ble bygget ved Karl Johans gate. Istedet ble Botanisk hage lagt til Tøyen hovedgård.

I 1814 ble Christen Smith (1775-1816) oppnevnt til professor i botanikk og økonomi ved Norges nyopprettede universitet, ”Det Kongelige Frederiks Universitet”. Med stillingen fulgte et ansvar for å bygge opp og bestyre en botanisk hage i Christiania. Smith fikk aldri anledning til å sette sitt preg på hagen, da han døde under en ekspedisjon i Kongo allerede i 1816. Lenge hadde Botanisk hage et levende minne om hagens første bestyrer, en kanaripalme dyrket fram fra frø han sendte hjem fra en botanisk oppdagelsesreise til Kanariøyene i 1815. Palmen døde i år 2000.

I 1814 startet arbeidet med å anlegge den botaniske hagen. Gartner Johan Siebke ble hentet fra den botaniske hagen i København for å lede dette arbeidet. Siebke var inspirert av den engelske landskapsstilen som var rådende innenfor norsk hagekunst fra slutten av 1700-tallet. Planen nedenfor er fra 1823 og viser svungne veier innenfor en stram, oval ramme av sammenhengende trebelter. Hovedgårdens gamle atkomst gjennom alleen fra sør ble beholdt. Planen ble i hovedsak gjennomført og kan fortsatt anes i anlegget, selv om en rekke endringer har kommet til. Området har eksempelvis blitt utvidet fra 75 daa til 150 daa. 

Dagens samlinger omfatter anslagsvis 45 000 planter av ca. 5 500 ulike arter og sorter. Plantesamlingene brukes i undervisning, formidling og forskning. Hagen bevarer truete og sårbare norske planter i frøbank og holder i tillegg levende bestander av noen utvalgte arter fra Oslo-området. Hagens plantesamlinger er fordelt på hovedavdelingene Arboretet, Systematisk hage, Fjellhagen, Urtehagen, Oldemors hage, Dufthagen og Osloryggen samt veksthusene Victoriahuset og Palmehuset. Samlingene er registrert i en database som også er tilgjengelig for publikum på internett.

Alle plantene i Botanisk hage er levende vitenskapelige samlinger, tilsvarende tørkede planter i et herbarium eller bergart- og mineralsamlingene i Geologisk museum.Plantene er registrert i en database der blant annet det naturlige voksestedet er registrert, og når og hvordan den kom til vår botaniske hage. Informasjon om de levende plantene i vår database er tilgjengelig på internett. Der kan du også se på et kart hvor i hagen den aktuelle planten vokser. Du kan søke på et norsk eller vitenskapelig plantenavn. Det går for eksempel an å søke på alle plantene i Fjellhagen som kommer fra Romania, eller alle trærne i Arboretet i lønne-slekten.

Min favoritt egentlig, hvit og i mange lag med blader.

Sankthansblomster 

Sånn peon har jeg i hagen min også.

Innimellom skulle jeg ønske jeg hadde tålmodigheten til en gartner.

Noen humler og bier var det å se, men ikke en eneste sommerfugl.

Peoner i så mørk farge har jeg ikke sett tidligere.

Det var ikke overbefolket når vi var der, så en kunne få noen bra parkbilder uten at de ble ødelagt av masse folk i grelle farger.

Blomster i alle regnbuens farger og former som du kan tenke deg. Noen bitte små og andre kjempestore.

Et par fosser som frisket opp i landskapet

Det er små kulper som det er fisker. Disse var tydeligvis vant til å bli matet, for når de så skygger av folk så stimlet de mot overflaten.

Stort parkanlegg som følger en bekk nedover steinene som til slutt ender opp i en dam.

En trenger ikke lure på hvor syrinene er plantet, de kjenner en duften av på mange meters hold.

Etter å ha tråkket parken på kryss og tvers så gikk vi tilbake til Tøyen Hovedgård og kjøpte oss både is og brus. Det var endel folk der, men bordene sto spredt og vi slo oss ned i skyggen under et kjempestort tre.

Det var laget veldig lurt egentlig, for det var en kø til betaling og brus også tok en bare med seg kassalappen til nest kø for å få isen sin.

Jeg kunne gjort mye mer ut av dette innlegget med å tatt bilder av plakaten som sto ved alle blomstene og trærne for å skrevet litt om hver enkelt art. Men så interessert i blomster er jeg ikke akkurat. Men jeg synes blomster er veldig pent, særlig de hvite.

Huldra vokter buskapen

Hvem har ikke hørt historiene om vetter og huldrefolk som barn. Nøkken som lå i tjernet med lysende, gule øyne rett over vannoverflaten, fossegrimen som spilte fele i fossen og huldra som vandret gjennom skogen på jakt etter menn å lure inn i berget. Huldrefolket var som de mørke granskogene jeg vokste opp i, skremmende, men allikevel var det noe mystisk og tiltrekkende med dem. De aller fleste har hørt om både nøkken og fossegrimen, men kanskje den mest ikoniske skapningen i nordisk folketro er Huldra, den tilsynelatende overnaturlig vakre kvinnen med kuhale og uthulet rygg.

 Huldra har vært et yndet motiv i både kunst, sagn og moderne media. I motsetning til trollet, som vanligvis er å finne i eventyr, stammer Huldra fra sagn og fortellinger. Disse skiller seg fra eventyr ved at de utgir seg for å være sanne. Huldra var for våre forfedre en realitet, et vesen som faktisk bodde i den utemmede skogen utenfor gårdene deres. For dem var Huldra og hennes mannlige motpart huldrekallen en del av hverdagen, en kraft de måtte ta hensyn til for at det ikke skulle gå dem ille.

Huldrefolket, eller det skjulte folket på godt norsk, er som vetter flest bundet til naturen. Skogen, elven, tjernet og fjellet er vettenes domene, mens innmarken og gården tilhørte menneskene, med noen unntak. Mens tuftekallen bodde i uthus og man finner nøkken i mørke tjern, har huldrefolket sitt hjem i skogen. Allikevel er det slik at de aller fleste sagn om huldrefolket finner sted på seteren. Dette er fordi seteren var en gråsone. Det var et område som tilhørte oss i visse perioder – da dyrene var på beite – men var huldreland resten av året. Men hvordan var egentlig forholdet mellom disse to, mennesker og huldre?

I det førmoderne bondesamfunnet var huldrefolket respektert, men først og fremst var de fryktet. Fortellinger om huldrefolket er ofte ment for å advare mennesker, og da spesielt kvinner, om å holde seg unna dem. I disse historiene er det faktisk slik at huldrene som oftest er av hannkjønn, og de omhandler gjerne huldrekallens møte med en ung kvinne. Et sagn av denne typen er “Huldrebrullypet”, også kjent som “Jenta som ble pyntet til brud”. Sagnet forteller om en ung budeie som blir igjen på seteren etter at de andre har dratt, og en natt kommer huldrefolket farende inn og pynter henne i brudeklær. 

De har tenkt til å gifte henne bort til en av sine egne, en gammel og stygg huldrekall. Dette synes ikke budeien høres noe fristende ut så hun sender hunden sin ut døren, og den løper ned til bygden hvor forloveden hennes sitter. Forloveden forstår at noe er galt, og rir så fort hesten kan bære ham oppover fjell for å undersøke. Når han kommer til seteren ser han huldrefølget som har kledd forloveden hans i fine brudeklær med stor og vakker brudekrone. Han skyter da over hytten med geværet sitt, eller kaster kniven sin over taket. Huldrefølget flykter da, siden de ikke tåler å få stål kastet over seg, og mannen tar forloveden opp på hesten og rir med henne ned til bygden hvor det er trygt. Der gifter de seg, siden hun nå var kledd opp til brud uansett.

Dyr på beite skal ha tilsyn minimum en gang om dagen, så på lørdag ettermiddag spurte jeg pappa hvor kalvene gikk. Han har en materunde med karaftfor til bygdas kuer, kalver og okser hver torsdag morgen. Da blir dyra kjent med han og veit at mjølbøtta sitter løst. Så om en av bygdas bønder trenger hjelp til dyra sine når de skal sankes inn eller om de har kommet seg ut av gjerdet sitt. Ja så kan de ringe pappa og han er som en magnet på disse firbeinte.

Når vi kom til jordet så vi ikke en eneste firbeint sak, men vi gikk over gjerdet og kikket nede i dumpa ved bekken. Der lå de på rekke og rad og døste i ettermiddagssola. Men så oppdaget de pappa da jeg spurte om han så alle sammen. En etter en reiste de seg opp og labbet oppover skråningen for å kanskje få seg en mjøl dæsj til tross for at det ikke var torsdag.

Vi snudde for å gå tilbake til grinda, men de tok oss igjen og ga seg ikke før de fikk både kos og klapp. Meg var de lettere skeptisk til, jeg har jo ikke pleid å ha med noe til dem heller de gangene jeg har vært å kikket på kalvene.

Men pappa forbarmet seg over dem og de fikk klødd seg litt bak ørene før vi dro.

Kalvene har lagt seg ut og blitt skikkelig kufason på dem. Breie flotte skaller på oksekalvene også, så det er staselige dyr.

Når de skjønte at vi ikke hadde med noe mjøl så ble de stående å se på oss. Nappet til seg litt gras og håpet på at vi bare skulle inn i bilen og hente litt til dem.

På søndags ettermiddagen da jeg kikket innom etter Osloturen gikk de store og spiste, mens kalvne lå i skyggen og sov. Så lenge jeg var der aleine så kikket de bare opp og fortsatte med spisingen. Jeg hadde ikke noe med til dem heller, så da synes de det var  helt greit å fortsette med sitt.

Kamera lå igjen i bilen, så alle disse bildene er tatt på lørdags ettermiddagen. Og om du lurte så har jeg tatt mange flere av dem også. Men det får holde med disse i førsteomgang.