Andersnatten 733moh

I de siste åra har jeg ikke fartet så mye oppover til Eggedal som jeg holdt på med når jeg var aktiv med hunder og hadde flere valpekjøpere i Eggedal. Men Andersnatten har alltid vært i tankene når en kjører forbi. Det er et markant landemerke som synes på lang vei.

I år ble det endelig alvor av turplanene. Wenche Lill og Bjørn Øyvind ville være med på ny ukjent sti. Veien var godt merket der en skal ta av riksveien og neste av kjørsel sto også skiltet. Vipps bom og i enden av veien ei stor parkering med luksus utedo.

I følge sagnet kommer navnet Andersnatten av at en ved navn Anders satte utfor fjellveggen på bare ei ski: "Det var ein gutt i Engarsroa som hette Anders. Han var så glad i ei jente. Men hennar kunne han ikkje få uten at han gikk med på ein vågnad. Han skulle stå ut Andersnatten på ski. Han tok skiene og drog oppå. Ein kan enda sjå stripa i fjellet etter skistaven hans." Den hvite stripa i fjellet ble første gang besteget av fjellklatrere i 1982, og denne klatreruta har etter det blitt en klatre-klassiker. Klatringen på Andersnatten startet på 1940-tallet.

Andersnattjenn var det noen som prøvde fiskelykken i når vi gikk forbi, men vi så ikke at de fikk noen fangst.

Vi hadde lest at det kunne være litt bløtt der, men nå var det tørre klopper å gå på over myra.

Jeg tror ikke jeg har sett sånne mengder med røsslyng noen steder tidligere. Det var flaberg og røsslyng helt til tops.

Kan nok være ganske sleipt oppover på høsten når det er litt fuktig i været. Vi traff nok turmålet helt optimalt nå som det var midt i blomstringen.

Dette er ikke bare akkurat her, men sånn så det ut hele veien oppover.

Bella og Virre er gode turkompiser og er veldig enige hele veien. Bella er jo så anvendelig med alle andre hunder. Hailey ble hjemme, hun ville i hundegården isteden for bilen når vi skulle dra på morgenen. Siden hun hadde ei mil på Norefjell dagen før, så kunne det jo hende hun helst ville ha en rolig dag. Kjekt at Ronja fikk litt selskap.

Jeg hadde innbilt meg at det var en sti i tett skau til en nærmet seg toppen, men det var det ikke. Ikke var det en tur som var "bine there, done that" heller.

Det blir mange røsslyngbilder i dag, men når en er på tur i så fint terreng, ja da er det bare å knipse løs.

Javn stigning hele veien, så det var ingen sletter å hvile litt på. Hvor bratt det egentlig var merket en egentlig ikke før en skulle gå ned igjen. Det er samme veien opp som ned, ingen runde tur der, men det var egentlig helt greit.

Jeg glemte å starte klokka ved parkeringen, men den viste litt over 10 000 skritt når vi kom til bilen igjen.

Bella er jo så lett i rumpa at hun bare spretter oppover knausene.

Det er røsslyng uansett hvor du snur deg.

Før en var helt på toppen var det noen avstikkere fra stien for å nyte utsikten. 

Vi var glade for at det ikke var knallsol i dag, det var mer enn varmt nok å klatre oppover i overskyet vær. Litt dårlig med vann til hundene på vei opp, men på toppen var det flere store dammer de kunne drikke av.

Jeg blir som regel skuffet når jeg har gått tur som mange sier er så flott. Turen til Andersnatten har jeg ikke hørt så mye om, men det er en tur jeg kommer til å gå flere ganger regner jeg med. Kanskje ikke noen ny tur i år, men neste år eller så.

Vi gikk de siste høydemeterne mot toppen den slakke varianten. Det var nemlig to stier når en nærmet seg varden. En bratt med litt klatring sto det i turbeskrivelsen, og en litt slakkere og mer anvendelig sti. Når en har hund på tur så velger man liksom ikke klatring.

Godt merket oppover med blåmaling med jevne mellomrom.

Utsikt rett ned i Nedre Eggedal på Sigdal kjøkken

Nei da ingen håndveske på tur, bare kamera.

Endelig var vi på toppen og så oss om etter et egnet sted å slå oss ned for å spise nista vår.

To håpefulle som gjerne vil ha en smak av nista.

Bella slo seg likegodt ned i armkroken til Bjørn Øyvind og fikk skikkelig kos.

Virre likte ikke å måtte dele på oppmerksomheten, men det blås Bella i. 

Det var noen andre som også hadde funnet veien opp der i dag, men vi fikk sitte i fred å spise. Denne gangen hadde jeg jammen hel matpakke også.

Fra toppen av Andersnatten kan du se til 7 prestegjeld. I tillegg kan du se Norefjell i øst, Jonsknuten på Kongsberg og Gaustadtoppen i vest. Andersnatten var også et yndet motiv for kunstneren Th. Kittelsen som fra sitt atelier i Lauvlia hadde direkte utsikt mot dette fjellet. Sigdalsnaturen ga ham inspirasjon til de kjente og kjære naturskildringene som illustrerte bl.a. de norske folkeeventyrene.

Jeg hadde på meg genser når vi spiste, men den var det bare å ta av seg igjen når vi begynte å gå nedover mot parkeringen igjen.

Halvveis ned igjen krysset en bitte liten svart ormunge stien og forsvant inn i lyngen. Jeg hylte til for jeg skvatt til. Den pilte mellom meg og Bella og jeg kikket automatisk etter mamman eller resten av søskenflokken, Men de så jeg ikke noe til.

Takk for en flott tur Wenche Lill og Bjørn Øyvind. Håper på noen turer til før det blir vinter i fjellet.

Litt tørsteslukking og avkjøling i Andersnattjern.

Vi hadde tenkt å avslutte med middag på Krøderen kro, men der var det kø helt til døra så vi endte opp på Rustad kafe isteden. Like greit å slippe å lage middag når en kommer hjem etter tur. Nista metter ikke så lenge heller.

Norefjell

 

Jeg hadde lyst på selskap på fjelltur og Kenneth og Ingrid slo følge til Norefjell for å lufte seg litt. Litt vindvær, men vi fant en lun dump hvor vi kunne spise nista vår. Da var alle lykkelige, til og med Pink.

Men vi kan da ikke dumpe rett inn halvveis i turen, rett på matpausa liksom. Jeg plukket dem opp i 10-tiden. Så parkerte vi ved Gulsviksetran og Ingrid fikk velge rute, i og med at hun var i dårligst form av oss. 

Vi fulgte stien mor Gråfjell, så fikk vi gå så lenge vi hadde lyst. Ingrid og Kenneth hadde billetter til Randsfjordfestivalen, så vi måtte være tilbake hjemme sånn ca fem omtrent. Det blås endel, men jeg gikk i singlett og turbukse hele dagen. Tok på meg langermet genser når vi spiste, for det er kjøligere når en setter seg rolig.

Det er ikke bare små unger som klatrer opp på steiner når en er på tur. Selv om Kenneth har holdt på slik når han var liten, så har han tydeligvis ikke sluttet med det.

Vi andre ventet klokelig på bakken uten å klatre opp på steinen.

Hundene drakk i alle bekkene og vi måtte ha noen stopp på vei oppover vi også. Man blir tørst selv om sola ikke steiker.

Det var ikke mengder med vann i fjellet, så det var ikke noe problem å forsere bekker.

Noen er litt mer linselus enn andre. 

Det var ikke mange andre som var i fjellet til at det var lørdag. Vi møtte noen og så noen på andre siden av dalen, men generelt lite folk.

Neste gang jeg er der så er det nok høstfarger tenker jeg.

Jeg hadde så smått håpet på å få sett noen reinsdyr, men vi så ikke snurten av ett eneste ett engang.

Det var helt greit at det ikke var steikende sol, overskyet vær er helt passelig turvær. 

Rundt fire kilometer fra parkeringa flater det ut og du kan gå helt til Eggedal. 

Kenneth og Pink spratt rett over haugen, mens jeg og Ingrid gikk stien rundt. Vi hadde tenkt oss bort til vannet like ved Gråfjell for å spise nista vår. Det blås litt så vi måtte gå for å finne et lunt sted.

Premieposen til Bella fra påsken er ennå ikke tom, så når vi er på tur med rumpetaska så veit hun at det vanker en godbit eller to. Det er nemlig bare på tur det vanker godbit fra meg. Jeg synes hunder blir alt for fokusert på hendene om de er vant til å få godbiter.

Bella følger med om det kanskje kan bli en bitte liten matbit også, når vi er ferdige med å spise.

Det viste seg å bli ganske reelt når jeg tok fram nista mi. Jeg hadde nok vært litt hardhendt når jeg satte ned flaska med vann etter at jeg hadde hatt et drikkestopp tidligere på turen. Det nederste knekkebrødet var most, så det fikk Pink, Bella og Hailey dele når jeg hadde spist de tre andre.

Helt grei matpakke utsikt dette her.

Kenneth er sikkert ikke den første som har prøvd å dele steinen helt, og han kommer nok ikke til å bli den siste heller.

Godt han kjenner sine begrensninger, ellers hadde han vel sitti der ennå.

Så gjør vi oss klar for siste etappa, ned til bilen igjen.

Vi skrådde nedover fjellsiden og i retning bilen, det var ingen grunn til å gå tilbake for å følge stien. Lettgått terreng uten sti på Norefjell.

Sånnsett er Norefjell greit, det er alltid en eller annen bekk å finne vann til hundene i.

Kjekt at en har litt selskap på turer innimellom. Ennå har jeg vel flere turer aleine med hunder enn jeg har med selskap av andre, så jeg har litt å gå på.

Så var vi ved bilen igjen og var godt fornøyd med dagen i fjellet.

Skyggejegeren

En februarnatt i 1944 blir en kvinne funnet fastspikret til gulvet i leiligheten sin i Stockholm. 30 år senere blir ytterligere en kvinne funnet på samme måte. Jakten på morderen får skjebnesvangre konsekvenser for de tre politietterforskerne som arbeider med sakene. Britt-Marie på 1970-tallet, Hanne på 1980- tallet og Malin som er politietterforsker i dag. Skyggejegeren er en original og dyktig iscenesatt kriminalroman om den ukuelige driften mot å forstå seg selv, men også et stykke samtidshistorie som strekker seg fra andre verdenskrig og frem til i dag.

Nei denne likte jeg dårlig, lite spennende om det i det heletatt var spenning. Alt for langtrekkelig og rett og slett dårlig krim.

Tenk å alltid være så ønsket

 

Kopplamma kunne fått oppmerksomhet hele tiden, de hadde nok satt pris på dobbel så langt skift hos dem som det jeg hadde. Når jeg hadde vært hos søyene og de andre lammene så stile de opp ved gjerdet så jeg skulle komme bort for litt mer kos før jeg dro hjem.

Lamungene satte nesten mer pris på rein flis inne hos seg som når jeg fylte opp kraftforet. 

Jeg synes det er kos å se når lammene får melk selv om de har blitt så store som de er nå. 

"Frå 2019 til 2020 har talet på sauer på utmarksbeite gått ned frå 1,93 millionar til 1,91 millionar. Seterdrift har tidlegare hatt ein sentral rolle i landbruket, men i 2020 blei det registrert berre 781 setrer i drift, og berre 2,5 prosent av jordbruksbedriftene dreiv med seterdrift. Valdres i Oppland er eit kjerneområde for setring. I Øystre Slidre, flytter framleis 80 prosent av mjølkeprodusentane dyra til seters. Oppland er det største seterfylket med 356 aktive setrar i 2015. Det utgjer 39 prosent av landets aktive stølar"

Mange skjønner ikke at å være bonde er ikke noe yrke, det er en livsstil. Bondeyrke passer ikke for hvermansen, så hvorfor skal ikke de som trives med å være bonde få respektabelt betalt for jobben som blir gjort? Man skaffer seg ikke mat på bordet med kos og trivsel. Jeg gjør det da, men jeg jobber jo ved siden av kosen og trivselen.

Om en er litt sliten, trøtt eller uopplagt når en drar hjemmefra. Så går en ut av bilen og blir møtt av denne gjengen her. Da blir dagen brått mye bedre. Til og med den dagen det var småsurt og regnvær ble dagen min bedre. Det er ikke alle som har grunn til å føle seg så ønsket når de kommer hjem, som de som har en hverdag med dyr, 

Sauer er rare sånn. De følger den stien som er på jordet, de går ikke korteste veien som er rett fram. Du ser sikksakk streken på bildet. Den fortsetter i samme tralten oppover hele beite.

Jeg har prøvd å snike meg fram for å prøve meg på noen naturlige bilder, men jeg blir oppdaget og da er det en som breker, ja så har jeg full oppmerksomhet. Særlig lammene er nysgjerrige.

Når jeg har vært der ei stønn så går de å legger seg og fortsetter med det de gjorde når jeg kom. Da er det bare noen som holder seg i nærheten til jeg skal dra igjen. Og da følger de meg gjerne helt til grinda igjen.

Men flesteparten er ikke så interessert lenger når jeg ikke har med hverken kraftfor eller annet snop. Det er jo begrenset hvor spennende selv jeg er etter vel en uke med daglig oppmøte. 

Kan trekke litt på smilebåndet når lamunga vaser for seg og brått oppdager at mutter'n er langt foran. Da haster det brått å passere meg. En liten ekstra kikk på bakken før en setter seg, så er en forholdsvis rein i rumpa når en setter seg i bilen igjen. Blæset sau er en norsk rase av crossbredtypen. Opprinnelsen til rasen er noe uklar og det finnes ingen sikker dokumentasjon. Men det finnes flere teorier. En av dem er at rasen oppstod i Rogaland på 1920-tallet som en krysning mellom svart rygjasau og spælsau. En annen er at blæset sauen er en krysning mellom svart og hvit rygjasau, mens en tredje teori er at den stammer fra zwartbles-sauen som har sin opprinnelse i Nederland. Rogaland Blæselag ble stiftet i 1997. I 2008 slo laget seg sammen med Interesselaget for Fuglestadbrogete Sau og dannet Fuglestadbrogete og Blæselaget. Per januar 2021 har laget 280 medlemmer.

Norge har seks saueraser som regnes som nasjonale og truede; blæset sau, dalasau, fuglestadbrogete sau, grå trøndersau, rygjasau og steigarsau. Nasjonale raser som regnes som sårbar eller ikke trua er blant andre gammalnorsk spælsau, gammalnorsk sau, Norsk pelssau og sjeviot.

Det ble mange bilder denne uka, så jeg har bare vist deg et lite utvalg. Kanskje det dukker opp flere utover, men nå er jeg på ferie så nye bilder av turen hoper seg opp i bøtter og spann. Det er jo ikke akkurat fotoapparatet jeg legger igjen hjemme kan du si. Du vil ikke merke at jeg er på ferie, med at det blir stille her. Har stort sett alltid mye å gå på, for blogging er mer en kveldssyssel når jeg egentlig skulle vært i seng. Og når det er ferie så trenger en jo ikke å i seng... så blir det sånne skippertak for å få unna noe før det blir en ny årstid.

Jeg har pakket med meg alt fra ullgenser til badetøy, fjernutløser til kamera og noen bøker. Her skal det bli stemningsferie på høyde med i fjor. Ronja er hjemme sammen med kattene, hun trives nok stort med å være ene hund og kunne flate ut i sofaen for kos hver kveld. Mamma og pappa fyller på mat og skifter vann hos kattene og forhåpentligvis vanner litt i drivhuset til jeg kommer tilbake. Håper bare HrYr er like entusiastisk disse ukene.

På tampen kommer en liten historie jeg kom over på nettet en dag.

En bonde i Numedal står og passer sine sauer. Plutselig kommer det en ny Audi og parkerer ved gjerdet. Ut av bilen kommer en frisk smilende fyr i flotte casual klær, pastellfarget pringle pullover, jeans og franske sko. Han dytter solbrillene opp i pannen og roper til bonden: Hvis jeg kan regne ut hvor mange sauer du har, kan jeg få en av dem? Bonden ser på fyren og svarer: Det er OK for meg!

Fyren tar sin Dell Notebook frem og åpner den på bilens panser. Med Samsungs seneste 5G-telefon kobler han seg opp mot en NASA-side på internett. Han kontakter et GPS-sattelitnavigasjonssystem, henter den eksakte posisjon, og gir dataene videre til en NASA-satellitt som scanner området med et highspeedkamera. Så åpner han digitalbilder i Adobe Photoshop og eksporterer det til Image Processing Facility i Hamburg. I løpet af få sekunder får han en email på sin Palm PDA med teksten «Picture processed and data stored». Deretter logger han seg på en MS-SQL database via ODBC og henter et avansert Excel-regneark. Han kopierer dataene fra bilde inn i regnearket, kort efter kan han skrive ut en 4-farget rapport på 150 sider på sin miniature-hightech-ColorLaser printer. Fyren kaster et blikk på siste side og sier:  Du har nøyaktig 1586 sauer! Det stemmer, sier bonden, så du kan ta en sau.

Bonden står og betrakter fyren, imens han velger et av dyrene og sliter med å få det ned i bagasjerommet på Audien. Så sier bonden: Hvis jeg kan si nøyaktig hva du jobber med, kan jeg få dyret tilbake da? Fyren tenker seg om et øyeblikk og svarer ja. Du er konsulent, sier bonden. Det er riktig, hvordan kunne du vite det? Det var ikke vanskelig. Du er kommet, uten at noen har ringt efter deg. Du ska ha betaling for noe, jeg allerede visste, på et spørsmål jeg ikke har stilt, og du har brukt en masse unødige ressurser.

Dessuten har du ikke en dritt forstand på det forretningsområde du uttaler deg om. Vær vennlig å åpen bagasjerommet og gi meg tilbake min golden retriever.