Lazy days

 

Ja det er litt late dager her for tiden. Det er ikke bare kattene som har late dager, jeg er lat jeg også. Men selv om jeg har en lat livsstil for tiden, så er jeg mer aktiv enn mange andre. Akkurat nå så er det ikke mye aktivitet etter jobb. Jeg og Lurven lurer oss til og med til en liten middagshvil. Nåja liten og liten... etterpå blir det litt tv og litt lesing på sengekanten. Denne uka har det virkelig vært tidlig kvelden her i forholde til det jeg pleier å legge meg.

Innimellom trenger man kanskje litt ekstra lading... Særlig når man sover litt dårlig om natta. Jeg sliter ikke med å sove, men jeg drømmer så mye. Jeg har vel nevnt tidligere at jeg er en "tema drømmer". Det er ikke samme drømmen, men drømmene handler om det samme. Temaet som er gjeldene nå om nettene er at noen jakter på meg. Jeg har vært på biljakt på jordet, jeg har prøvd å kjøre fra en håndfull russere som skøyt etter meg. Hyttet med nevne og skreik. Hva de ropte vet jeg ikke, for jeg kan ikke russisk. 

Drømmene er alltid fulle av detaljer og jeg husker veldig mye av dem flere dager etter. Jeg blir sliten når jeg holder på med disse nettene med "tema drømmer".  Om jeg leiter etter noe, eller om noen leiter etter meg, så våkner jeg sliten. Jeg våkner flere ganger om natta og gjerne en halvtimes tid før klokka ringer. Når jeg sovner igjen så er det som regel mer drømming i samme sjanger. Disse intense drømmene pleier å gi seg etter 3-4 netter, så nå har jeg vel bare igjen ei natt forhåpentligvis.

Jeg drømmer stort sett hver natt, men som regel er det ikke så intense, men de har varierende innhold. Jeg vet ikke helt om jeg kan karakterisere dem som mareritt, for jeg er aldri redd. Jeg er bare frustrert og oppgitt når jeg har disse drømmene. Hvorfor drømmer man egentlig, er det for å "rense hjernen" eller er det underbevisstheten som sorterer dagens inntrykk. Jeg er neimen ikke sikker, for jeg har ikke for vane å drive med hverken biljakter eller stikke av fra russere.

Jeg har tenkt tanken å skrive ned drømmene i ei bok, som enkelte anbefaler. Men jeg husker så mange detaljer, at skulle jeg skrive ned at det jeg husker, så ville jeg ikke sovne med en gang etterpå. For å få skrevet ned så må man ha på lys, og lang tid med lyset på om natta... ja da blir man våken. Resultatet vil bli det samme på morgenen. Trolig sliten da også. Med slike perioder om nettene, så trenger jeg dubben på ettermiddagen.

Håper å få igjen litt energi til helga, da kommer Merethe og Marius på besøk, jeg skal trolig være barnepike om Sofie er kvitt feberen sin. Så er det bare å lade opp. Jeg har ingen følelse av å bli sjuk, så da er det bare å fortsette som vanlig. I ettermiddag blir det ingen dubb på sofaen, da skal jeg til Sokna for å gå tur med Wenche Lill og Virre. Da er jeg nok på rett kjøl igjen, forhåpentligvis.

Nå er det allerede onsdag, så to dager til så er det jammen helg igjen. Jeg synes ukene går noe fryktelig raskt. Brått er det jul og juleferie. Jeg har ikke en eneste plan i juleferien. Jeg pleier å ha en viss formening om noe jeg skal prøve å få til, men i år er det ikke noen planer ennå. Jeg kunne tenke meg en tur til WinterWonderLand i Oslo. Ikke for å kjøpe noe, for der var det svindyrt sist jeg var der. Men for å få julestemningen. De er åpne helt til nyttårsaften, så det er jo en mulighet i romjula.

Kos deg og nyt uka, snart er det helg om det er den delen av uka du liker best. Jeg synes uka er helt grei også jeg... I dag har vi blindtest av julebrus etter jobb. 

Borte

På en øde kyststrekning i Oregon finner politiet en forlatt bil. Motoren er i gang, døren åpen og frontlysene tent. Lorraine ’Rainie’ Conner er navnet på den savnede kvinnen – konen til FBI-agenten Pierce Quincy. Rainie har slitt med alkoholproblemer, og den siste tiden har vært tøff for henne. Likevel nekter både Quincy og datteren Kimberly å tro at hun har tatt sitt eget liv.

Imens kjemper Rainie en intens kamp for å overleve.

Boka var litt treg til å komme igang med handlingen. Jeg hadde lest halveboka omtrent før den tok seg opp. Etter å ha lest to tredjedeler av boka visste jeg hvem som sto bak kidnappingene. Ei helt grei bok midt på treet.

Skautur i vinterland

 

Når en skjønner at vinteren er kommet for å bli, men det er for lite snø til å gå på ski. Tanken streifet meg at jeg skulle tatt en tur på Norefjell eller Turufjell eller noe for å gått på ski. Men så gikk det over. Hadde det vært solskinn så hadde det fristet mer. Men det ble en tur på beina i det minste. Oppover jordet og oppover havna. Det ble faktisk et lite stykke oppover Holleia også. Helt til det ble såpass med snø, at det ikke fristet å ta seg fram i terrenget lenger.

Bella har slept all pelsen sin, i store dotter. Fredags kvelden greide jeg gjennom hele henne med kam og der det var tugger så klippet jeg rett og slett alt sammen. Hun skal ikke på utstilling med det første, og pels som har tovet seg inn i hverandre er ikke enkel å få opp. Virker som pelsen har sluppet taket i skinnet, men stoppet på veien ut for å falle i bakken. 

Jeg hadde en baktanke med turen i går. Jeg hadde nemlig tatt med meg to nisseluer i jakkelomma. Man kan aldri vite når man får en god ide til en adventskalender og trenger noen illustrasjonsbilder. Stort sett så er de veldig samarbeidsvillige, men noen ganger så blir det ikke fult så bra resultat som jeg skulle ønske meg.

Jeg prøver meg stadig litt fram med innstillinger på det nye kamera, så kvaliteten er litt varierende på gårsdagens bilder. Eneste måten å lære på er å praktisere, så da går vi for det.

Men snø og gråvær med mørke partier er vel ikke det enkleste å ta bilder av heller. Jeg liker ikke å redigere for mye på bildene i etterkant, poenget er jo å ta bra bilder. Det skal være et veldig dårlig utgangspunkt om man ikke får redigert det bra.

Når Hailey er nyvasket så blir hun ganske gul i pelsen.

Det er jo enklere å få til bra bilder av noe som ikke leer seg og ikke har for store mørke partier.

Jeg hadde håpet på noen istappbilder i dag, men når kuldegradene ikke er så mange, ja så blir det ingen istapper. Vått i skauen ennå, med mye rennende vann. Hr Yr har spådd kaldere vær framover, så vi får se da om det kommer noen istapper.

Jeg liker godt makrofotografering. 

Eller litt større perspektiv.

Jeg var litt spent på hvor stor bekken var, om jeg i det heletatt kom over ved å stå på steinene. Det var ikke is på dem heller, så forseringen var rimelig grei.

Det var lite spor i snøen, til tross for at det hadde snødd litt lørdags kvelden. Et enslig rådyr hadde tuslet rundt, en hjort nede i havna og det var vel det.

Veldig lite spor her til alle andre år. Ikke en harepus hadde hoppet rundt engang.

Noe annet som er spesielt i år er at trærne har igjen mye løv på greinene, til tross for uker med snø.

Det er ikke mange høydemetrene en skal opp før det er mer snø enn på jordet hjemme.

Men da ble det brått mindre blader på trærne også.

Snøen klamrer seg fast.

Hailey går for bading der det er muligheter, Virker ikke som hun er overbegeistret over å lukte shampoo etter sist bad i dusjen.

Det virket som om noen hadde brøytet veien vi kom inn på, for det var antydning til brøytekanter selv om veien ikke var helt uten et lag med snø.

Vi tok av veien ganske raskt for å gå skauleis ned til grustaket igjen. Man så ikke noe til stien, så det er godt en har gått der mange ganger tidligere.

Men det var ikke mer snø i terrenget enn det gikk greit å gå der. Snøen nådde over skoa, så jeg ble våt rundt anklene før jeg var nede igjen. Da var det godt med en varm dusj. Egentlig hadde jeg tenkt å bruke romaskinen før jeg dusjet, men det ble utsatt til dagen etter. 

Bella og Hailey storkoser seg når de før aiere i skauen. Da er det bare å følge med, for Bella legger ikke to pinner i kort for å unngå å løpe rett på deg.

Misunner dem det her litt egentlig. Husker du da du var liten og baset rundt i mye snø. Da en kom inn igjen gjennomvåt fra ytterst til innerst av smeltet snø som en hadde fått nedover nakken. Med votter som en kunne vri av all den kramme snøen som man hadde laget både snømann og snøballer av.

Man blir da aldri for gammel til å base i snøen. 

Man er ikke eldre enn man føler seg sier de, og jeg tviholder på 19 år. Det er absolutt det beste året i mitt liv. Året før ansvaret kom og ting ble kompliserte og man måtte avpasse sitt liv til andres liv rundt en. Om jeg fikk ett år i reprise så måtte det bli det året. Det siste året som ungdom, før voksenlivet banket på.

På en måte minner det siste året meg om det året jeg var 19. Nå har ungene flyttet ut og jeg kan gjøre som jeg vil. Jeg har mer erfaring og mer penger enn når jeg var 19. Så prinsipielt så kan jeg være 19 igjen. Nå nærmer det seg et nytt år, så 2024 går vi for at blir en reprise på året jeg var 19.

Skinnfell med trykk

 

Når jeg passet dyr i sommer så fikk jeg saueskinn i betaling isteden for penger. Dette var en ypperlig bursdagsgave til Dua mi tenkte jeg. Noe skikkelig personlig som man kan legge litt jobb i for å få det til å bli noe minneverdig.

Jeg rullet det sammen og tok det med til Wenche Lill. Jeg fikk nemlig en skinnfell til bursdagen min for noen år siden som hun hadde trykket på baksiden. Så hun hadde alt utstyret som trengtes. En regnværskveld og vi satte i gang. 

Man trengte vel endel mer enn jeg hadde tenkt at jeg trengte på forhånd. Vet vi holdt litt på med potettrykking på skolen. Vi delte poteten i to og skjærte ut et mønster som vi trykket på papir. Jeg skal innrømme at tanken slo meg med potettrykk. 

Når jeg så utvalget av trykkblokker som hun hadde så var jeg litt glad for at jeg ikke hadde kjørt igang med prosjekt potettrykk. Jeg er jo litt sånn klare sjøl, men her var jeg glad Wenche Lill kunne veilede og hjelpe til der det trengtes.

Med kirurgisk presisjon ble det skjært ut noen bokstaver, men etter hvert som man holder på med ting så får en noen ideer. Ja det er ikke kreativiteten det skal stå på når en holder på med noe. Jeg hadde lyst til at navnet hennes skulle trykkes og kanskje fødselsdatoen. Men siden Wenche Lill ikke hadde tall, så måtte de jo lages før de kunne trykkes.

 Akkurat da var jeg glad for at hun ikke hadde et kjempelangt dobbeltnavn som skulle trykkes på.

Jeg måtte finne en farge som jeg likte til å bruke på trykkene.

Vi brukte et lite trykk som så ut som en liten kvist til å skrive fødselsdatoen. I og med at det var forholdsvis enkle tall, så ble det kalkulatortall vi la til grunn. Da slipper man unna med buer og rundinger. Rette streker er veldig enkelt å forholde seg til. Prikkene ble malt på med pensel.

Det ble litt prøving fram og tilbake, for med skinnfelltrykk så har du liksom kun en sjanse. Du kan pusse det av med sandpapir når det har tørket, men det vil jo være en flekk der med små striper.

Endelig resultat som jeg var veldig godt fornøyd med. Takk for hjelpa Wence Lill og håper Sofie får mye glede av skinnfellen når hun er på tur. Tanken er at det skal være en bruksting. 

Det var ei spent lita jente som begynte å pakke ut gavene sine.

Nå har Dua mi underlag til hengekøya si, så da fryser hun ikke