Øvelse på Kløftefoss

Jeg kom over en post på ei oppslagstavle på Facebook. Norsk Folkehjelp Modum og Omegn skal ha øvelse på Kløftefoss på fredag. De skulle bli uniformerte, skadesminkede personer, lyd og lys effekter. De oppfordret forbipasserende til å kikke innom på seansen. Da sendte jeg ei melding til kontaktpersonen om lov til å kunne ta noen bilder. De satte de stor pris på, så da var det bare å kle seg godt for 4 timer ute i kveldskulda. 

Jeg ble godt mottatt av Jorun, og hjalp til med å bære inn rekvisitter. For det var ikke virkelighetsfølelsen det skulle stå på virket det som.

Jeg fikk lov å være med å utplassere markørene rundt i Deadwood city. Jeg har vært i Deadwood tidligere, på dagtid for å fotografere. Det så ut til at de var litt flere detaljer her nå enn den gang,

Den største forskjellen er at Røde Kors er en stor, global organisasjon med et bredt internasjonalt mandat, mens Norsk Folkehjelp er en mer nasjonalt orientert organisasjon, selv om den også har internasjonale prosjekter. Begge er frivillige humanitære organisasjoner som driver hjelpearbeid, men de har ulikt fokus. Røde Kors fokuserer primært på beskyttelse av liv og helse i konflikter og katastrofer, mens Norsk Folkehjelp har et sterkt fokus på førstehjelp, redning og politisk arbeid for en mer rettferdig verden.

Siste hånd på verket, eller sprut av blod på falske sår, er vel mer riktig. 

Vi hadde litt utur med temperaturen, for nå har det vært varmegrader hele høsten, og brått når denne øvelsen skulle være så viste gradestokken 5-6 kuldegrader når jeg parkerte. Jorun hadde fikset liggeunderlag til markørene, det var ikke vanlig, men å ligge i lengste laget på bakken her nå med så lave temperaturer.

Avkappa fingre og markeringslys som de skadde kunne tenne om de ble forbigått noen ganger. 

Markørene var plassert, lysene slukket og hjelpepersonell hadde ankommet stedet.

Radiokontakt ble opprettet og hodelykter utdelt til hjelpemannskapene.

Det er ikke manko på utstyret, sekker med utstyr som trengs, båre og hjelm. 

De ble delt i to lag og jeg diltet med det første laget som satte kurs mot "skadested". Om det ikke var konkurranse opprinnelig, så var det en som hadde samme konkurranseinstinkter som meg.  Det er jo slik nær sagt alle steder. Det er noen som ikke trenger å si de er leder, de er en naturlig leder som "alle" hører etter når de snakker. Jeg liker slike folk.

En fikk beskjed om å bli hos den skadde, før to andre fortsatte for å utforske skadeområdet.

Neste skadete var han som fikk påmontert pil og masse blod. 

Den neste som ble ivaretatt var dama som hadde stort såt i magen, så tarmene tittet ut.

Den dama fikk de virkelig jobbe med, og flesteparten av de skadde ble bært på båre tilbake til utgangspunktet.

Manglende fingre og oppkast...

Før de startet spøkte de om at jeg var en "Rosa blogger", men da får den sjekke ut nettversonen av bloggen om de leser på mobiltelefonen. Så klikk nederst der det står nettverson, gå så på høyresiden og les om alle turene jeg har vært på. Alle stedene jeg har undersøkt og sjekket ut. Jeg liker nye steder å dra på tur, så de siste årene har det blitt mange flotte tuer å se tilbake på.

Fredag kveld ble nok en ny ting jeg har vært med på, føyd til lista mi.

Kommunikasjon er viktig. Jeg har holdt det jeg lovet, ingen sitering...

De skadde var klare for evakuering. Ei på båre og ei kunne gå selv,

Jeg kunne godt tenke meg å få lov å være med på flere øvelser. Alt man kan lære noe av er interessant.

Fotografering og markør er kanskje ikke den helt gode kombinasjonen. De må det vel være gopro kamera i såfall...

Jeg takker for titten, og det er bare å si ifra om jeg trengs.

Det var litt overraskende at den første som ble funnet på skadestedet, var hun som ble båret ut nest sist,

Det resulterte i at alle samlet seg der til slutt,

Greit å øve i mørket, det er ikke alt som skjer på dagtid. Da er det jo greit å ha prøvd det en gang eller to først.

Pasienten hadde kniv gjennom låret, så det trengtes stabilisering av beinet før det ble båretransport med stropping.

Jeg var glad jeg hadde tatt på meg vinterjakke med ullgenser under, vintersko og egen hodelykt. Det var ikke noe glimt av en måne til hjelp.

På vei til bake til start

Siste mann var han som hadde pil gjennom magen. 

De klippet av pila foran og bak, før de plastret og bandasjerte, 

Litt struktur og oversikt i utstyrsbaggen hadde nok vært en fordel i de tilfellene hvor sekundene teller.

Det er nok i Modum og omegn jeg må gå meg bort, eller bli skadet på tut. Da blir man reddet av denne gjengen her.

Det eneste som gjensto var debriefingen så da dro jeg hjem. Debriefing er en strukturert samtale etter en hendelse, brukt for å bearbeide opplevelser, dele informasjon og lære av erfaringer. Det er noe som skal gjøres etter både øvelser og ekte hendelser. Viktig å få tømt hodet når man har opplevd noe uten om det vanlige, som ikke er dagligdags for noen.

De som fortjener det

Ted og Lily møtes tilfeldig i en flyplassbar på Heathrow. De skal begge med nattflyet til Boston. Samtalen mellom dem utvikler seg raskt fra uskyldig flørt til dødelig alvor. Det begynner som en halvhjertet spøk da Ted forteller at han kunne tenke seg å drepe sin kone. Uventet svarer Lily at hun kan hjelpe ham.

Jeg skal innrømme at det var et øyeblikk der jeg lurte på om det var noen i det heletatt som kom til å overleve, denne heisaturen denne boka utviklet seg til å bli. Det skjedde mye, men noe stor spenning var det ikke. Om dette er stilen til forfatteren så blir det nok ikke mange bøker av han framover.

No shit, Einstein!

Ja det trengs vel ikke noen forklaring, det er vel ganske innlysende hva som menes. Det er midt i november og Natt og dag blomsten blomstrer. På jobben står  det to lupiner i full blomst i veikanten. Hr Yr spår kuldegrader, men jeg er ikke så sikker på at vinteren kommer ennå.

Soppen tror heller ikke at vinteren kommer, de vokser som aldri før.

Når du ser på disse tre første bildene, så kunne de. like gjerne være bilder som var blitt tatt i august.

På onsdag hentet jeg ikke Sofie, for barnehagen hadde planleggingsdag. Fordelen med det er at jeg rakk tur med hundene i skauen mens det ennå var lyst.

Det er fremdeles veldig vått i skauen, så jeg valgte å gå veien oppover mot Holleia, for å gå traktorveien ned igjen. Man må jo lage seg en runde ut av dette,

Med solnedgangen i horisonten, ja da veit man at man ikke har uhorvelig lang tid igjen før det blir forholdsvis mørkt i skauen. Jeg må vel snart legge hodelykta i jakkelomma, så jeg finner hjem om jeg er på skautur.

Når vi var ferdige med asfalten så fikk hundene løpe løse. Da rekker de å bli litt mer slitne enn om vi skulle gått lenger i bånd rundt om hengebrua. Da hadde det ikke blitt så mange bilder heller. Det er jo ikke så lenge siden jeg hadde den runden. Da begynte det også å bli mørkt.

Grøftene er fulle av vann.

Det er utrolig mange detaljer om man tar seg tid til å studere de små tingene i naturen.

Turen bar preg av at det hadde regnet hele formiddagen, men når vi var på tur var det i det minste opphold,

Tåka lå lavt, så det var greit at i ikke gikk for utsiktstur på onsdag.

På jobben i går kom jeg over noen som skulle ha øvelse, så da sendte jeg ei melding om jeg kunne komme å ta bilder av dem. Ja det hadde vært perfekt fikk jeg til svar. Så nå har jeg brått en plan fredag kveld. Kle seg godt med gode og varme sko, så er det bare å lade hodelykta og kamera. 

Her gikk det fremdeles greit med joggesko, men etter turen på søndag så veit jeg at siste halvdelen kom til å bli skikkelig vått.

Dråper er aldri langt unna på høsten. Tåke som samler seg gir også dråper.

Kontrastene er store i naturen, man trenger ikke solskinn for å få fram de store forskjellene,

Går man nære nok ser det meste massivt ut.

Sopp i skumring. Det ble egentlig ganske raskt mørkt og jeg var glad jeg hadde gått der såpass mange ganger tidligere, at det ikke var noen tvil om hvor jeg skulle gå.

Et blikk mot himmelen.

Overraskende nok så var det Bella som stupte ned i vannet og de to andre som sto på kanten og tittet.

Når vi kom til jordekanten hjemme var det ikke godt å se hva som lå på bakken, så da var det greit det ikke var for mye kvister og røtter man kunne snuble i.

Søndagstur i tåka

Det ble en tur oppover Holleia på søndag. Man må jo finne på noe før middag. Vi kunne ikke ta for lang tur, for jeg hadde falt for fristelsen for skikkelig julemiddag på torsdag når jeg var på butikken. Jeg ba bort pappa på julemiddag med farsekaker, julepølse og ribbe.

Så det var flere som hadde tatt turen over tåka denne dagen, så jeg var bitte litt misunnelig på dem. Nesten vindstille, varmt og godt, fremdeles snøfritt i fjellet. Ja da skulle man vært der og ikke hjemme for å steike ribbe. Men kos ble det da.

Tassen var litt roligere på søndagen. Han klarte til og med å sove på formiddagen før vi dro ut på tur.

Vi valgte veien oppover Holleia, for å gå den veien ned igjen som jeg trodde vi skulle gått ned igjen på lørdag. Man må ha noen runder når man går tur.

Det var forholdsvis rått i lufta og tåka lå nedover furutoppene.

Der veien går bort for å krysse bekken, må en nesten vite om nå. Her hadde det virkelig grodd igjen noe voldsomt siden sist. Tror kanskje jeg nevnte at det var siste gangen jeg kom til å gå der, sist jeg gikk der også.

De ble ganske i beina våre, så det leiter nok på for mine å ha besøk hele helga også.

Her gikk det en gang en vei, men på buskenes størrelse så ser man at det er noen år siden. Her var det forholdsvis greit å komme fram om man dukket litt.

Før vi kom til et område man måtte strekke litt hals for å se noe og anta retningen man skulle. Patran var ikke med på tur denne dagen, da hun skulle ta igjen litt tid med ei venninne. Ikke så ofte hun pleier vennskap på disse kanter etter at hun begynte å studere. 

Vindfall og ras hadde det også kommet siden sist.

Halve bekken var full av store busker så her hadde halve "lia" raset ut i bekken og tatt med seg det meste nedover i bekkefaret.

Hundene senket nakken og smatt mellom greinene, men for meg og Marius var det ikke fult så enkelt nedover det som en gang hadde vært en brei sti. Det var her gårdene i bygda gikk for å få buskapen til sommerbeite på setera.

Det lysnet litt innimellom, men da var det mer vindfall som lå over. Det er nesten for stor jobb å kviste opp så det er framkommelig her igjen. Det lønner seg heller å gå andre stier.

Tassen var litt rådvill om han skulle krype under, eller hoppe over. 

Det er ganske tett å lande på andre siden om man hopper og litt liten plass til å krype under.

Slutten av stien var bedre, ikke var det så vått her heller, vannet hadde nok rent nedover og ikke samlet seg.

Varga var vel den eneste som sjekket ut noen lufter oppover lia, de andre holdt seg på stien.

Tassen er trygg i ukjent terreng, så han er ikke avhengig av å gå sammen med de andre for å få luftet seg.

Men løper gjerne i beina på de andre om han tror de skal på noe spennende, eller han blir ropt på. Flink til å høre han.

Ikke er han så treg heller. Holder nesten følge med de voksne i oppoverbakken.

Nå er det vel jul neste gang han kommer igjen. Det er jo ikke mange ukene til. Første delen av helga finner du her.