Hvor mye man enn prøver

Så ble det alt for raskt vinter i fjellet i år. Jeg har vært optimist og trodd at den blir borte igjen. Hver dag har jeg tittet på web kameraer på nettet, men det blir ikke mindre snø i veiene, så da er det mer enn nok snø å vabbe i i terrenget.

Det har vært mye de siste dagene, og ikke alt trenger å skrives om. Men nå blir det litt blogging og bilder igjen. Planer for helga er lagt, så nå håper jeg bare at Hr Yr har bestemt seg for å ikke endre det været denne gangen.

Her er ikke snøen kommet ennå, men siden jeg har lagt om til vinterdekk så kan jeg egentlig ta turen dit jeg føler for. Jeg har funnet et turmål på Instagram som jeg og Helle har planer om å utforske det territoriet på lørdag. Tur blir det i det minste, om det blir den vi har tenkt eller om det blir et annet sted gjenstår å se.

Jeg syntes det var givende å ha et turmål i år, alle toppene i Mikkelløypa, som jeg klarte å fullføre. Så jeg tror jeg skal ta utgangspunkt i Fjelltoppjakten og plukke alle toppene i noen kommuner i 2027. Det er endel kommuner jeg ikke mangler så mange topper i, så jeg nøyer meg ikke med kun en kommune tror jeg.

I Hole har jeg igjen kun Mørkereiåsen. I Flå har jeg igjen Anfinnsnatten, Kollenatten, Kraknatten, Sørbølnatten og Trøgaseternatten. Ringerike tror jeg ikke jeg skal satse på å fullføre i 2027, for der har jeg igjen hele 17 topper. Krødsherad skal jeg klare, der er det kun igjen Augunshaug og Ravnås. For Fyranflaget skal jeg og Nina til på søndag.

Hvis ingen tok deg inn i en trygg armkrok da du var liten, eller lot deg krype opp i et varmt fang og bare være liten. Ingen som sa «det går bra, jeg er her». Ingen som tørket tårene dine og fikk deg til å kjenne at du er bra nok. Akkurat som du er, med alle feil og mangler. Da måtte du jo finne ut av det selv. Du lærte at det var tryggest å ikke vise at du hadde det vondt. At du ikke skulle være til bry. At du måtte klare deg selv.

Og det har du fortsatt med. Helt til i dag. I dag er du den som klarer alt. Den alle kan stole på. Den som trøster alle andre. Og når det blir tungt, tar du det alene, akkurat som du alltid har gjort. Det kan se ut som styrke. Men ofte er det en gammel måte å overleve på. Gamle sår som aldri fikk komme ut, og som kroppen din har holdt på for deg helt siden den gang. Det er derfor høyfungerende utbrenthet ikke bare handler om for lite hvile, eller mye stress og ansvar.

Det er så vanvittig mange av oss som går rundt sånn. Som ser "fine" ut. Som leverer. Som møter opp. Som får ting gjort. Men som inni er helt tomme. Så la oss snakke om hva høyfungerende utbrenthet egentlig ER. Vanlig utbrenthet? Du kollapser. Du klarer ikke mer. Verden ser det. Høyfungerende utbrenthet? Du fortsetter. Du leverer. Du smiler. Men inni deg er alt kaos. Du har lært deg å prestere gjennom smerten. Du har lært deg å fungere på tomgang. Du har lært deg å se "normal" ut, selv når alt skriker inni deg.

Det er litt sånn livet kjennes ut til tider når jeg har turplaner også sier Hr Yr regnvær, snøvær og bare driten. For å være ærlig så skal det ikke mye motgang til innimellom før det kjennes ut som verden kolapser og alt legges i grus. Jeg må ha noe å se fram til og på en måte så er en tom kalender en meningsløs kalender.

Høsten er min fineste årstid, men jeg er avhengig av fint turvær. I dag er det 6,5 år til jeg har min siste arbeidsdag, da er jeg pensjonist. Gleder meg til å ikke sitte inne for å se på flott turvær utenfor.

Jeg forventer ikke snø her ennå, men det er begrenset hvor lenge det er høstfarger å ta noe bilder av. Med regn som bøtter ned og til tider vindvær så forsvinner døde blader ganske raskt.

Men enn så lenge så holder de stand.

Håper ikke det blir raskt vinteren i lavlandet, for da kan dette bli en seig vinter å komme seg gjennom.

Det er nesten uunngåelig å ikke ta turen ned til elva når man er ute med kamera.

Helt overraskende så kom vi over masse kantareller.

Overraskende lite kantareller rundt her i år, i forhold til det det har vært tidligere.

Det ble endel fine bilder av Varga denne dagen.

Bella dilter mest hakk i hel

Det har vært mye røde høstfarger i år.

Geiteramsen er ivrig på å få spredt frøene sine

Rundt her så er det vel bare bjørka som er gul

Vi har satt utigjen viltkameraene, men det har ikke kommet noe varsel på nye bilder. Det er ikke sikkert at hele elgfamilien har overlevd hittil i jakta.

Bella er lite interessert i å posere, men hun kunne jo til nød sette seg

Elgfamilien på tur

Når snøen har kommet iløpet av natta, på toppene rundt en. Da er det brått ikke høst lenger, men stygt nære vinteren.

Jeg jobbet hjemmefra på fredag, for jeg hadde en frisørtime. Siden vinteren nærmet seg la jeg om til vinterdekk når jeg var ferdig med jobben og kunne ta helga.

Siden jeg byttet bil i mai, så var dette første gangen jeg skulle skifte dekk på denne. Jeg er ikke så opptatt av biler, så det var første gangen jeg så at jeg ikke hadde hjulboltene synlige. Jeg nappet litt i plastikken, men stort sett er jeg for hardhendt, så jeg ødelegger ting isteden.

Ingrid googlet og det var fritt fram for litt muskelbruk. Dekslet løsnet og jammen var det like helt også. Nesten utrolig det når det gjaldt meg.

Da var det bare å jekke opp og skru i vei. På kvelden kom Merethe og Marius. Merethe skulle på markedet i Hønefoss sentrum på lørdagen. Patran stakk innom på lørdag for jeg skulle være barnevakt for både Ludvig og Sofie fra lørdag til søndag. Søndagen ble avsluttet med alle ungene samlet for middag når barnebarna skulle plukkes opp. Ikke ofte alle ungene har tid til samling samtidig. 

Begge unga er veldig glad i tante, så det ble mye kos på dem i løpet av helga.

* *

Elgku

* * 

Så kom elgkalven diltende etter.

* *

Det er en god stund siden jeg hadde hentet minnekortene, så det var mange filmer som ventet meg. Jeg fant ut at det ikke er hver gang jeg får varsel på telefonen når det er en ny film.

* *

Jeg synes det er litt morsomt å ha fanget slikt på kamera mitt.

* *

Brått dukket elgoksen opp på kamera også, sammen med både kua og elgkalven. 

* *

De går der og spiser side om side i lange tider.

* *

Nå er det bare å få disse kameraene ut i skauen igjen så jeg får se om disse tre overlever elgjakta.

FØKK med Dora Thorhallsdottir

Noen morgener har soloppgang og andre starter med regn. Nå har vi hatt hvitt rim og det er spådd varierende nedbør framover, men på torsdag var det regn. Jeg har stort sett hatt full uke nå, men på onsdag var det fotografering til julekort på Sofie og Ludvig.

Jeg kom over dette showet veldig tidlig, så jeg fikk billett på ett av prøveshowene. Derfor endte jeg opp i Storsalen på Modum kulturhus igjen. Sist jeg var der så var det Modumrevyen jeg så på.

Har du lagt merke til det? At du tar deg i å være lei av ting du før pleide å finne deg i? Får du lyst til å si "FØKK IT"? Da kan det hende at Føkk-alderen har meldt sin ankomst. Det er den magiske tiden når du er ferdig med å være snill pike, og stadig oftere får lyst til å si i fra. Men det er ikke gjort i en håndvending når du har brukt et helt liv på å være flink, grei og tilpasningsdyktig. 

Hvordan i all verden havnet vi her – og enda viktigere: Hva gjør vi nå? Dette er et show fylt av latter, gjenkjennelse og befriende ærlighet. Her får du humor med brodd, noen alvorlige øyeblikk, flere a-ha-opplevelser, en musikalsk overraskelse (!) – og kanskje til og med lyst til å reise deg, løfte armene og rope halleluja!

For nå, kjære deg, er det DIN tid. Dette er et ekte feelgood-show. Et vekkelsesmøte av de sjeldne. Kom som du er – og gå hjem litt friere, litt modigere og med et stort smil om munnen. Hjertelig velkommen – dette vil du ikke gå glipp av. Her kan du sikre deg billetter.

Jeg vet ikke helt om jeg synes dette showet var så bra egentlig. Jeg kan vel bare konkludere med at jeg ikke er noe typisk jente med jenteholdninger. Jeg er vel mer mann på en måte i tenkesettet på ting i samfunnet. 

Om du lurer på hva som er illustrert så får du ta deg en tur på show.

På hyttetur på Bårnåsåsen

 

Aldri feil med litt utsikt når man er på tur...

Når Sofie ringer og lurer på om jeg ville være med på hyttejentetur, ja så måtte jeg spørre hvilken hytte hun tenkte på. Jo den hytta hun hadde sett når vi kjørte hjem fra barnehagen på onsdag. 

Det er en drøy tur herfra for ei på snøtt 4 år, så jeg hentet dem, slik at vi kunne svinge inn ved Skraperud og kjøre veien et godt stykke nedover langs jernbanen. Ved å parkere ved snuplassen der så er det en snau kilometer å klatre oppover lia, før vi er framme ved hytta. 

Sofie hadde pakket sekken for å dra på hyttetur, så det var bare å følge etter. Vi var heldige som fant en traktorvei vi kunne følge et stykke oppover.

Hundene satte pris på å ikke bare holde seg på veien hele tiden. Pink var stort sett i teten, sto og ventet på oss og la ivei igjen.

Når man er på tur med unger så blir alle detaljer snakket om. Turer blir spennende når man funderer på hvem som har gjort hva og så videre.

Jeg hadde med kamera, så det ble mange bilder iløpet av turen.

Til Sofies store glede fant vi vann og vann må hoppes i.

Så da var det bare å skygge banen for oss andre.

Vi så ikke noe spiselig sopp på turen.

Bella poserer villig i blåbærlyngen hun, for da kan hun jafse innpå noen bær i samme slengen.

Det er forholdsvis bratt oppover, så da er det godt å ha ei hånd å holde i så man ikke snubler for mye i kvister og steiner.

Stor jente som tar egne stivalg

Når man er på tur så må man hjelpe hverandre litt for å komme seg opp. Turen er en kilometer omtrent og har 95 høydemeter.

Sofie liker å klare seg selv, men skjønner godt når det er best med bitte litt hjelp.

Høsten er virkelig her, så nå er det på tide å tenke på litt dekkskifting snart.

De siste hundre meterne mot toppen må en se litt for å finne en framkommelig vei opp. Hvit mose på fjell er stort sett veldig glatt å gå på.

Man får vel aldri for mange naturbilder?

Turgjengen er kjempefornøyd med dagen.

Ingen sak å være på tur med så blid jente.

Men vi var ikke helt oppe ennå...

Vi brukte en times tid oppover, for det ble noen blåbærstopp på veien.

Bella venter tålmodig, for hun veit at det hender det vanker litt blåbær fra Sofie.

Men Sofie spiser dem selv

Det siste stykket så var det "førstemann opp" og det var Sofie som vant den der.

Store mengder med tyttebær var det der også.

Hvem har blåest tunge?

Når man ser utover så er det flott utsikt.

Sofie setter også pris på litt utsikt.

Så må vi sjekke om det er noen hjemme, det var det ikke,

Så ble det ei lite hvil på toppen mens vi spiste litt sjokolade.

Toget fra Bergen passerte

Hundene koser seg på tur, lenge siden de har vært på tur der.

Fargene har holdt seg bra i år.

Varga koser seg på tur.

De var nyvasket, men det er ikke så lenge det varer før snøen kommer.

Takk for turen jenter, til sommeren blir det mer hytteturer.

Jammen var ikke vannet der når vi kom ned igjen også. Da ble det mer hopping.

Litt flaks at det ikke ble fult mageplask.