Juletanker #16

 

Rådhuset skal liksom spre omtanke og glede i førjulstiden. Lampene som var lilla i oktober har fått nye pærer eller skjermer eller hva de nå har fått. For i midten av november ble de røde, de skal sikkert lyset til ut i januar. Rådhuset har et hjerte på andre siden også.

Hønefoss byr på mer nostalgi i førjulstiden. En bilforhandler stiller ut en Saab. Jeg husker fetter'n til pappa hadde en slik når jeg var liten. Den var mørkegrønn og skikkelig stilig husker jeg. De hadde tre gutter, mulig de hadde byttet denne i en større innen tredjemann kom, for alle er yngre enn meg.

Hønefoss byr også på en litt mer moderne variant også. Man skal liksom tenke så veldig før jul. Man skal både ha omtanke for andre og tenke etter selv, så en blir skikkelig tankefull. Får man tid så hender det en tenker litt til også, for å forestille seg hva det nye året kan by på.

"Skravlekopp er en grønn kopp som står sammen med de andre koppene på utvalgte kafeer, kantiner og gode møteplasser. Midt på den grønne koppen står det Skravlekopp med hvit skrift. Om du velger drikken din i en Skravlekopp, viser du andre i lokalet at du gjerne snakker litt med noen mens du drikker den.Om du trenger litt skravling, eller tilbyr litt skravling, er uvesentlig."

Tidligere i uka dumpet jeg innom en blogg som nevnte at Erna hadde vært på God morgen Norge og snakket om "Skravlekoppen" Akkurat det hadde ikke jeg hørt om, ikke at jeg er så mye på kaffer heller, men prosjektet startet i 2017 allerede. På hjemmesiden hadde de en oversikt over hvilke kommuner som var med. Det viste seg at Ringerike var endel av dette, og ikke mindre enn to steder hadde slike kopper. 

På lørdag hjalp jeg pappa i skauen, han skulle felle noen busker langs veien og trengte meg til å stoppe bilene som kom kjørende når buskene falt. Det var ikke bare jeg da, mamma sto i andre enden av veien og en nabo felte buskene mens pappa vinsjet dem vekk fra veien slik at bilene kunne passere mellom hver buske.

Jeg har mange timer med pappa i skauen i oppveksten. Mange timer med barhyttebygging, så vi hadde et lunt sted å sitte når vi laget bål og spiste nista vår. Det var brødskiver med brunost som vi gravde ned i snøen så de skulle bli tæla. Så fyret vi bål slik at vi kunne grille brødskivene på bålet. Passe svartsvidd skorpe som vi drakk gul Lipton te ved siden av. Av en stor bruk plastikk termos, med to kopper i lokket. 

I gamle dager hogg vi ikke så nære veien, da var vi i skauen. Bare jeg og pappa. Det er kanskje det beste minnet jeg har av ting jeg og pappa gjorde sammen. Pappa felte ei buske som jeg skulle kviste med øks. Når jeg hadde kvistet den, da var det på tide å ta fram matpakka. 

Tessy fikk være med i dag. Det er ikke ofte hun får være med aleine nå som Merethe har flyttet hjemme fra. Men alle fortjener litt aleine tid fra tid til annen.

Så var første buska i bakken. For at vi skulle slippe å stå rolige i veien alt for mange timene, så ble den ikke kvistet, bare delt opp litt slik at den ble lempet i veiskråningen.

Det ble egentlig dårlig med juletreemner, for når buskene traff veien så knakk toppen av dem og kvistene føyk til alle kanter. Hele veien var full av småkvist og kongler.

Det var ingen små busker som skulle i bakken. De fleste var over en halv meter i diameter. Da sier det seg selv at det er en god del lange store kvister, sånne skikkelige barhyttekvister. 

Det fine med å bo på bygda er at de fleste veit hvem de andre er, og når man stopper trafikken, så blir man jo stående å skravle litt med både kjente og bekjente. På lørdag har jeg vel skravlet mer enn jeg har skravlet hele uka til sammen på jobb og etter jobb. Godt en innehar evnen til å snakke med seg selv og andre firbeinte som smyger seg rundt beina på en om dagen.

Varsling i hver ende og brøytet plass til å snu om de ikke ønsket å vente til det var klar bane igjen.

Greit å ha på en vaier så buska går dit den skal, så den ene gamle mannen passer på den andre gamle mannen. 

Da var alt klart for å felle den siste buska. Felleskår i den retningen den skal gå.

Et lite vipp på fellespettet for å få den til å velte og vaieren strammes. Så er det boms i bakken med grana.

Etter to og en halv time var det godt å kunne sette kursen opp bakken og hjem igjen. Jeg og Tessy hadde småløpt litt opp og ned innimellom for å holde varmen i beina. Vet nesten ikke om noe sko jeg som holder varmen når man står rolig på is. Det er en grunn til at mange som driver med pilking har med seg isoporplate å ha beina på når de skal være på isen en hel dag.

Nå står bare stubben igjen der.

En ring for hvert år som har gått.

Tipper folk syntes det var helt greit å slippe å få den over biltaket om de hadde passert.

Etterpå blei det en times tur i skauen med de andre som hadde ventet i hundegården mens vi holdt på nede ved veien. Med mildvær og kram snø, så sliter Ronja litt. Hun er som en magnet for snøballer, så da blei det en liten tur i varmt vann når vi kom inn igjen. Eneste som hjelper, for skal hun smelte på egenhånd tar det evigheter.