Naturens rehabilitering

Det er sol, jeg har fri, knærne er fremdeles bra og jeg er snart i full fart igjen. Dette har vært lange måneder med tvungen ro. Nå er det mars og den første vårmåneden er her, Det kan komme mer vinter, men sola varmer og det drypper fra taket. Da er det håp om et aktivt liv framover.

Det har blitt noen testturer i februar, men nå som det er mars og ting har gått greit, så er det bare å starte opptreningen.  Om jeg skal prøve meg på skiturer i påsken så må jeg ha litt trening i forkant. Både for meg og hundene sin del.

Det er tydelig at hundene setter pris på litt mer regelmessige turer igjen, Jeg er overrasket over hvor tålmodige de har vært når jeg ikke har kunnet være så aktiv. Det har vært 3 måneder med ro. Jeg liker vinteren og har savnet skiturer og andre turer jeg har pleid å være på vinterstid.

Snart starter smeltevannet og d blir det åpen elv igjen.

I veien opp mot hovedveien er det blitt bar asfalt allerede, så nå kommer vel syklene fram på veien snart.

Hvor turen skulle gå var jeg ikke så sikker på. Heg møtte to med hunder som jeg visste skulle gå rundt om hengebrua, så jeg hadde liten lyst til å møte på dem igjen om jeg gikk runden motsatt vei. Jeg stoler ikke på at knærne skal holde om hundene skulle nappe til når vi passerte. 

Det ble til at jeg gikk oppover mot Saraplassen. Der var det minst sjanse på å møte på noen denne dagen. Der var det også potensielt mulighet for å nyte sola på turen. Samt at hundene kunne løpe løse når vi hadde passert husene der.

Veien mot Vælsvannet pleier å være brøytet på vinteren, så da var det bare å håpe på at ting gikk greit.

Varga stortrives på brøytekanter og ellers utenfor veien. De andre foretrekker stort sett å holde seg på veien.

Når vi hadde passert Saraplassen var det kun kjørt snøscooter innover veien, så da var det fritt fram for hundene til å strekke på beina. Til og med Hailey så ut til å sette pris på det. Siden det er siste dagen av vinterferien var jeg litt usikker på om det kom til å gå greit å krysse riksveien igjen for å komme hjem. Det var allerede endel trafikk når jeg gikk over først.

Det var harespor på kryss og tvers flere steder langs veien innover.

Jeg har vært mye på tur innover her tidligere også, men i år har det blitt lite av all aktivitet.

Storfuglen har startet å samle seg i toppen av furuene, så når den ene lettet så ble det litt for fristende for Varga. Men det var ikke lenge hun prøvde å følge etter, for snøen var ganske dyp.

De andre brydde seg ikke om fuglen og fortsatte på veien innover.

Jeg må få sjekket telefonen min, for jeg har fått noe på linsa, eller rettere sagt bak linsa, Så mange av bildene får et gråskjær og blir slett ikke bra.

Det er uvant å måtte tenke over hvor langt en går, så en er sikker på å komme seg hjem uten at det blir vondt på kvelden eller dagen etter. Jeg holder snøtt 6 kilomerter nå, så til helga har jeg tenkt å prøve meg på en skitur. Må finne et sted som er litt vennlig og sannsynligheten for fall er minimal.

Tilbake i sivilisasjonen og båndene må på igjen.

Håper virkelig dette setter standarden for mars. For når mars er over er det sommertid med lange lyse ettermiddager og ikke minst så er det påske og fridager,

Så godt at jeg kan begynne å nyte aktive dager igjen.

Varga sjekker vinterferietrafikken, og kryssingen gikk greit når vi kom ned til riksveien. Ventet kanskje ett minutt eller to før det var klart fra begge sider.

Godt det er et bredt belte man kan gå på langs riksveien de 100 meterne før jeg skal svinge ned til meg.

Når jeg kom hjem så var det bare å finne fram et appelsin og sette seg i sola i campingstolen med skinnfell. Nyte siste fridagen før det er en ny arbeidsuke. 4 uker så er det påske!