Stein kirkeruin

Kirken ligger inntil sydvestsiden av tunet på Stein gard, ca. 300 m vest for Steinsfjorden og ca. 5 km øst for Hole kirke. På en bratt fjellknaus ca. 100 m syd for kirken har det vært en bygdeborg, og på et jorde nord for kirken ligger den såkalte Halvdanshaugen hvor en part av Halvdan Svarte skal være gravsatt. Kirken er oppført av sten, men er blitt totalskadet ved brann og har ligget i ruin i flere hundre år. Den har rektangulært skip, smalere og meget kort kor med apsis i øst. Murverket og bevarte arkitektoniske detaljer tyder på at den tilhører en gruppe romanske stenkirker som ble bygget fra annen del av 1100-årene. I et matjordlag under skipets hellegulv ble det 1924 funnet en myntskatt bestående av 55 sølvmynter som antas å være nedsatt etter 1023 og ikke meget senere enn 1030 (Skaare). Dersom det er tilfelle, må myntskatten være nedsatt før den kirken ble reist som nå står i ruin.

Kirken var ute av bruk i annen del av 1500-årene, og i Pouel Huitfeldts stiftsbok for 1574—77, meddeles at kirkens «Ornament och Inuentarium» er avlevert til Hamar domkirke.

Ved biskop Nils Glostrups visitas i Hole 1621, ble det fremsatt planer om å sette Stein kirke i brukbar stand. I hans visitasbok heter det om Hole prestegjeld: «Her er ett Annex, heder Stenekircken, som er huggen aff graa Kamp stattlig op och begierrer bønderne, att dennem maatte saa meged bevillges som arbeidtzlønnen sig kand beløbe, aff hoffvidkirckens indkombst vil di selffuer de andre necessaria forschaffe . ..». Det er mulig at kirken var nedbrent på dette tidspunkt og at de fremsatte planer omfatter en gjenreisning av kirken. I 1663 gjentas nemlig ansøkningen om at noe av hovedkirkens midler kan benyttes til gjenreisning av den for mange år siden nedbrente kirke «Ettersom Jeg Underschreffne Olle Nielsen boende paa Steen Udj Hoelle prestegjeld paa Ringerige, Underdanigst andrager, hvorledes her Udj Giellet ehr bestaaende ehn Kierche Kaldes Steens Kierche, som for Mange Aar siden dees Verre ehr Offrgaaen Jldebrand, Saa thagit med Andet Thræfang, Gandsche med mehre ehr Opbrent, och Intet Uden den bare Mur Igjen ehr bestaaende, Huilchen Mur ehr af Goed Steen Opbygd och Well Ved Magt, Alleniste fattis Nogen Hielp med Kalch Thræfang och Anden reparation om Hans Excell: Gunstigen Vill be Velge at samme affbrente Kierche maatte Niude Nogit af Houffuit Kierchens Jndkomst, effter som der Haffues J. behold Vell saa megit at der Kand Hielpe den Anden sig Sielff Uden schade, Vill jeg da thage mig offuer samme Kierche Næst Gudtz Hielp Jgien at Lade Opbyge, och aff Min egen Miedeller thillige Saa megit ieg Kunde haffue Raad thill, Sampt och formoeder at Andere goet folch der omKring Schulle och Lade dennem samme Bygning betaile och Komme thill Hielp . . .».

Det ser ikke ut til at Olle Nielsens initiativ førte til at kirken ble gjenreist. I 1704 ble det nemlig holdt synsforretning i kirkeruinen for å bringe på det rene hvor meget trematerialer som trengtes til reparasjon av kirken «hvoraf alleneste Muurene ere i behold». Synsforretningen var kommet istand fordi almuen i Hole hadde søkt kongen om fritt tømmer til istandsettelse av kirken mot at de selv skulle bære de øvrige omkostninger. Den erfarne «Taarnebyggeren Niels Oensager» var med på å vurdere hvor meget tømmer som ville gå med til tak, tårn og gulv. Heller ikke denne gang lyktes det å få gjenreist kirken, og i 1700-årene grep forfallet om seg. I Ivar Wiels beskrivelse fra 1743 heter det: «Ved Gaarden Steen findes en Kirke, opmurt af net og glat huggen Graasteen. Stenene omkring Dørene ere listhøvlede, og det har været en meget smuk gammeldags Bygning. I denne Kirke blev for 70 Aar siden holdt Gudstjeneste hver St.Hansdag, hvilket ophørte, da den for 60 Aar siden blev antænt af Lynild og forbrændt; og som den ikke siden er bleven repareret, er Hvelvingen Tid efter Tid nedfalden, saa den nu er ilde ruineret . . .». Dersom Wiels datering av kirkebrannen til ca. 1680 skulle være riktig, forutsetter det at kirken var blitt gjenreist i tiden etter 1663, men det kjennes ingen andre opplysninger som tyder på det.

Kirken var altså «ilde ruinert» allerede 1743, og forfallet fortsatte godt hjulpet av folk som trengte bygningssten. På den danske maler Erik Pauelsens tegning fra 1788 av kirkeruinen sett fra sydøst står apsis i nesten full høyde med sitt østvindu i behold. Korets sydmur har tilnærmet full høyde med sydvindu. Skipets sydmur har portal nær vestenden, og i murens avrevne øvre del sees rester av et vindu.

En akvarell av ruinen sett fra nordvest utført 1811 av P. A. Brandt viser at kirkens nord- og vestmurer var revet nesten til grunnen. En noe mer skjematisk tegning som L. D. Klüver utførte 1823 av ruinen sett fra syd, viser at den sto i noenlunne samme tilstand som da Erik Pauelsen tegnet den. Da hovedbygningen på Stein gård ble ombygget i 1830-årene, skal det være tatt sten fra kirkeruinen, og både grunnmurene på gårdens hus og de høye forstøtningsmurer som omgir haven inneholder adskillig kirkesten. Tegninger av kirkeruinen fra annen del av 1800-årene og gode fotografier fra 1916 viser at vestre del av skipets sydmur var blitt revet til og med sydportalen, mer enn halvdelen av apsiden var revet og skipets og korets sydmurer var blitt berøvet det meste av ytre murliv og noe av murkronen.

Kirkeruinen var altså tidlig blitt observert som historisk minnesmerke og var blitt beskrevet av Wiel, Palludan og Klüwer, men forfall og ødeleggelser fikk likevel gå sin gang. Da Johannes Solberg var blitt eier av Stein gård, ba han i 1878 Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers Bevaring om å sende en arkitekt som kunne undersøke ruinen og fremlegge tegninger som viste kirkens opprinnelige utseende. Hans plan var nemlig å «... gjenopbygge Kirken i dens gamle Stil saa nær som det var muligt å komme denne . . .». Foreningens arkitekt H. Thorsen foretok samme år en oppmåling av ruinen og leverte dessuten «... tre Blade med Tegninger, som vise, hvorledes Stens Kapel fra først af antagelig har seet ud ...».

Solbergs gjenoppbyggingsplaner ble ikke realisert, og 1897 ga han Fortidsmmnesmerkeforeningen tinglyst erklæring om at gårdens eiere ikke skal skade kirkeruinen og at Foreningen skal ha fri adgang til å reparere den. Først 1922—24 ble en slik reparasjon gjennomført under ledelse av arkitekt Gerhard Fischer, som samtidig gjennomførte bygninghistoriske undersøkelser. Ved denne anledning ble fundamentene under korets sydmur og apsiden reparert og det utrevne ytre murskall på skipets og korets sydmur og apsiden gjenoppmurt. Alle murer fikk avdekning med sten lagt i sementmørtel. Skipets hellegulv ble utbedret og lagt i sementmørtel på kultpakning. Denne gulvreparasjon førte til at myntskatten ble funnet. Planene om gjenreisning av kirken i dens opprinnelige form ble på ny fremmet gjennom herredsstyret 1958, og en del kirkesten som hadde vært brukt i muren på Stein gård, ble hentet frem, men planene fikk ikke de antikvariske myndigheters tilslutning.

Kirkens murer er oppført av lokal brunrød sandsten og gråblå kalksten. Stenmaterialet har god kløv og er murt som liggere. Sand- stensmaterialet er tatt ut i lave blokker som gir 10—15 cm høye skift. Kalkstenen er for det meste hugget eller tuktet, mens sandstenen, som har rette og rene bruddflater, stort sett er anvendt rå. Til muråpningenes innfatninger, murenes hjørner og apsidens ytre og indre murliv er det fortrinnsvis benyttet huggen eller tuktet kalksten, men sandsten forekommer også. I rette murflater er det for det meste brukt sandsten. Murflatene har lave skift med gjennomgående skiftegang. I hjørnene er det derimot dårlig bånd mellom murene. Korets sydmur går således inn i skipets østmur, som bare har et par bannsten til kormuren. Murene er ca. 1,25 m tykke. De har utvendig sokkel som springer frem i to rettvinklede skift. Sokkelskiftene er for det meste murt av huggen kalksten, men sandsten forekommer også. Enkelte av apsidens bevarte opprinnelige sokkelstener har profil på den loddrette flaten. På H. Thorsens oppmålingstegning fra 1878 er profilet tegnet sammensatt av to grunne hulkiler adskilt med rille. Korets murer har ikke synlig sokkel innvendig, men skipet har innvendig sokkel bortsett fra søndre del av vestmuren. Nordmurens sokkel er opptil 40 cm høy over gulvet og springer ca. 30 cm frem. Den kan ha vært innkledd med tre og tjent som benk. Skipets sydmur har en utvendig lisene i østre hjørne. Den springer 5—10 cm frem fra sydmuren. Bredden er 1,20 m og tilsvarer østmurens tykkelse, slik at lisenen flukter med skipets østmur. Nedentil avsluttes lisenen mot sokkelen, som går rettlinjet uten tilsvarende sprang. Murene har i dag ikke spor etter andre lisener. Da Gerhard Fischer undersøkte ruinen 1922, var det meste av skipets sydmurs ytterliv fjernet, men han anfører at det i ett skift ca. 2,60 m over sokkelen satt tilbake to stener som sprang 2—3 cm frem foran murlivet. Han tenkte seg muligheten av at de to stenene var rester av et vannrett, dekorativt murbånd. Det skal nevnes at både Pauelsens og Klüwers tegninger, som viser ruinen før murskallet ble revet, har en vannrett markering i samme nivå.Murer

Noen av kirkestenene som er benyttet i murene på Stein gård, har innhugne kors. Det er observert 6 stener med kors som springer frem fra stenflaten. Det er malteserkors som er ca. 15 cm høye og brede. Dessuten har noen stener enklere kors som er hugget inn i stenflaten. Et slikt kors finnes på en sten i skipets sydmurs innside ca. 3 m over gulvet. Skipets sydmur har også enkelte utsparte hull i indre murliv. De sitter i to nivåer, de nederste ca. 2,5 m over gulvet, de øverste ca. 1,5 m høyere. Det kan være hull for stillasbjelker som ble benyttet da muren ble reist.

Apsisåpningen i korets østmur er ca. 20 cm smalere enn koret, ca. 4,80 m bred. Bare nedre del av apsisåpningens sider er bevart. De går rett inn mot øst ca. l m til korets østside, hvor apsismuren springer ca. 25 cm inn. Apsisåpningens sider har antagelig båret en bue, likesom apsismurene har båret et halvkuppelhvelv. Wiel nevner 1745 at fordi kirken har stått i ruin «... er Hvelvingen Tid efter Tid nedfalden . . .». Koråpningen i skillemuren mellom skip og kor er også falt sammen, men sydsiden er bevart i full høyde med vederlagssten av huggen kalksten. Vederlagsstenen er skadet, men synes å ha hatt vulst over hulkil, slik den er tegnet av Thorsen på hans oppmålingstegning fra 1878. Åpningen er 3,25 cm bred, og høyden er ca. 4,65 fra gulv til vederlagets overside. Man må anta at sidene har båret en rundbue, som i så fall har hatt sin topp ca. 6,25 cm over skipets gulv.

Portaler

Av skipets vestportal er de to nederste skift av sidene bevart. Portalen har hatt utvendig anslag; bredden i anslaget er ca. l ,20 m, bredden innenfor anslaget ca. l ,90 m. Anslaget er ca. 35 cm bredt og dypt. Sokkelens øverste sten har i begge portalsider et profil med hulkil over vulst.

Et stykke av en søyle med kapitél, som sto løs ved vestportalen inntil ca. 1950, antas å ha tilhørt vestportalen. På sin oppmålingstegning fra 1878 har H. Thorsen en gjengivelse av søylefragmentet, som viser at det var ca. 60 cm langt og ca. l7 cm bredt. Søylefragmentet har halsring under terningkapitél, og på den ene skjoldflate har kapitelet en innhugget seksbladrose. Følgende tekst er påført tegningen: «Kapitælene blot huggene paa 2 sider». Flertallsformen tyder på at det den gang fantes flere kapiteler ved kirken. Skulle anslaget ha søyle, måtte det helst være en halvsøyle i ytre hjørne. Halvsøylen ville da være satt sammen av korte stykker engasjert til de blokker som danner anslaget. Det søylefragment som kjennes fra tegningen og senere fotografier er imidlertid en frisøyle som neppe kan ha sin plass i en portal av vestportalens type. Opplysningen om at kapitelet bare var hugget på to sider kan tyde på at søylen har stått i en rettvinklet resess, men det kjennes ingen spor etter en åpning med denne form i kirken. Det skal nevnes at det finnes en annen huggen sten ved kirkeruinen som heller ikke lar seg innpasse i dette bygg, nemlig en 18 cm høy og 55 cm lang kvader med hulkilprofil langs to sider som danner rett vinkel med hverandre. Den kan ha dannet sokkel eller vederlag i en åpning. Dessuten finnes det en løs kvader med samme størrelse, form og profil som sokkelen i vestportalens anslag. Denne løse stenen kan ha dannet vederlagssten i vestportalen, men den kan også ha tjent som sokkel eller vederlag i skipets sydportal.

Skipets sydportal ble revet i 1830-årene, og nå er bare noe av østsidens nedre del bevart. Spor i den bevarte østsiden tyder på at denne portalen også har hatt utvendig anslag, og den omtalte løse kvader med samme størrelse, form og profil som sokkelen i vestportalens anslag, kan høre hjemme i sydportalens anslag. Portalens vestside er fullstendig revet. Med støtte i de utgravninger og undersøkelser som Fischer foretok 1923 kom han til at portalen kan ha vært ca. 1,30 m bred innenfor anslaget. Pauelsen og Klüwer tegnet portalen som en enkel, rundbuet åpning. I flukt med østre anslags innside har muren et ca. 2,50 m dypt bomhull ca. 1,30 m over gulvnivå. Bomhullet viser at døren har sittet på innsiden av anslaget og har kunnet stenges med bom.

Vinduer

I Palludans beretning fra 1744 heter det: «... i Choret har det været 3-de Vinduer, Nemlig i Nord, Øst og Sønden, og i selve Kirken et Vindue i Nord, og et i Sønden . ..». I annen del av 1700-årene må skipets nordmur være revet, men 1825 sto fremdeles så meget av ruinen at R. A. Faye så 4 vinduer. På Pauelsens tegning fra 1788 har apsiden østvindu, og både hans og Klüwers tegning fra 1823 viser korets sydvindu. Dessuten viser de at skipets sydvindu var delvis bevart med utsiden utrevet. Dette vindu satt noenlunde midt på skipets sydmur, hvis vestre del senere er revet til og med vinduet.

Korets sydvindu er det eneste som er bevart. Noen av de utvendige og innvendige innfatningsstener som var revet ut ble erstattet med nye 1922. Vinduet har rundbuet overdekning og smyg både utvendig og innvendig. Lysåpningen er altså snevrest midt i muren, her er den ca. 48 cm bred og ca. 130 cm høy. I lysåpningens snevreste parti har sidene en ca. 7 cm bred og ca. 5 cm dyp fuge som antagelig har gitt plass til en vinduskarm av tre. Sidene og buene har utvendig og innvendig innfatningssten av huggen kalksten og sandsten. Buestenene er tilhugget kileformet og har noenlunde samme høyde.

Gulv

Kirkens gulv består av sandstensheller. Da hellegulvet ble fullstendig fremgravet i 1920-årene, var hellene så sprukne at en reparasjon ble ansett nødvendig. De mest skadede heller i skipet ble skiftet ut med nye i 1924. Samtidig ble hellegulvet rettet opp og lagt i sementmørtel på kultplanering. Ved denne anledning ble det påvist at hellegulvet tidligere lå direkte på matjord, og i denne matjorden ble myntskatten funnet. I kor og apsis ble gulvene reparert og supplert med noen nye heller 1972. Skipets gulv ligger i nivå med vestportalens bunn og syd- og østmurens sokkel. I koråpningen er det to trinn opp til korgulvet, og i apsidene er gulvet hevet ytterligere to trinn.

Hvordan finner vi lykken?

April måned starter med et oppdrag i kalenderen. Om bekymringer. Kalenderen lurer på om jeg har lagt merke til at våre bekymringer sjelden inntreffer. Som oftest bekymrer jeg meg helt unødvendig. Bekymringer tar fra oss både energi og positive tanker. Jeg skal lage en liste over bekymringene mine den kommende uken og krysse av for alle som inntreffer når uken er omme. Ha rett fokus på hva jeg bør bekymre meg for og hva jeg ikke bør bruke tid på, frigjør både tid og energi. Det vil påvirke hvordan jeg ser på livet og farene rundt meg. Det vil ikke bare påvirke meg selv, men også menneskene jeg har rundt meg.

Jeg skal fokusere på det som er positivt og ikke la meg styre av fornuften. Ikke vær så fornuftig at jeg går glipp av å oppleve spennende og utfordrende nye ting. Det er som kjent få ting vi har gjort i livet vi angrer på, men hva med alt vi ikke gjorde? Når jeg blir gammel og skal se tilbake på livet mitt, så skal det være et liv  med lite anger, mange spennende opplevelser og mye glede. Ta mulighetene som dukker opp for å skape gode minner.

Månedens ord VENNSKAP

Kanskje jeg får en ny venn?

Aprilsnarr

Aprilsnarr er den godtroende som blir lurt 1. april, som er en dag da det skal være lov å narre hverandre. Skikken er utbredt over hele Europa og Nord-Amerika. Det er blitt påstått at den nordiske formen for aprilsnarr er et innlån fra fransk. Ved overgangen til den gregorianske kalenderen, som i Frankrike skjedde i 1582, ble nyttår flyttet til 1. januar, og de som fremdeles praktiserte gammelt nyttår ved vårjevndøgn «ga man aprilfisken», (= donner le poisson d'avril). I hemmelighet forsøkte en å få hengt en utklippet papirfisk på ryggen til vedkommende.

Imidlertid har det å narre april trolig sammenheng med vårfestene i keisertidens Roma. Under de tøylesløse vårfestene som markerte vårens komme da naturen atter våknet til liv ble lovverket satt til side, og det var en formildende omstendighet dersom en gjorde andre et pek på denne tid. En kastet mel og råtne tomater, snudde oppned på tilværelsen, festet og drakk. Kvinnene kunne gå i mannsklær og vice versa, soldatene kommanderte offiserene, og det utviklet seg spøk og narrestreker. Det har vært pekt på at disse overtredelsene av den vante mønsteret virket som en sosial sikkerhetsventil i det strenge autoritære systemet.

Selve narredagen var ved inngangen til påsken, som samtidig ble oppfattet som starten på det nye året. Men ettersom påsken falt på såkalt bevegelige helligdager og vekslet fra år til år ble i det i 1566 slått fast at 1. april skulle være nyttår. Dette med å knytte narringen til årets gjenoppvåkning og grødevekstene ser vi også av det i eldre norsk tradisjon var alminnelig å drive narrestrekene først i slutten av april eller i begynnelsen av mai. Offeret ble da kalt for maikatt eller maigås. Aprilsnarr er idag en kjent og praktiserbar tradisjon over hele Europa. Et unntak er Spania, der brukes Día de los Santos Inocentes, (De uskyldige barns dag), hvor folk lures den 28. desember.

Det en i engelsktalende land omtaler som April fool’s day eller all fool’s day er en folkelig festdag.Her heter det også at en skal begrense narringen til formiddagen, før noon, men det heter også at en ikke skal avsløre de store kollektive narrespillene før etter klokken 12.

Norske barn, i hert fall på Østlandet, roper gjerne: «Aprilsnarr i gamle da'r, som ingen tanker har». En spesiell form for lurerier, som også ble utført overfor nybegynnere i spesielle yrker ble folk sendt ut på lureærender, for å hente sleggefett hos kokka, stripete maling eller skrutrekker for en venstrehendt. Slike spøker gikk ut på å stille den godtroende i forlegenhet. Opprinnelsen til denne skikken er omdiskutert, og mange teorier er lagt frem. Noen hevder at den stammer fra en minnefest hvor Kristus ble sendt fra Annas til Kaifas, fra Kaifas til Pilatus, fra Pilatus til Herodes og fra Herodes tilbake igjen til Pilatus, der korsfestelsen fant sted rundt første april.

Det som virker sikkert, er at det er en etterlevning av de en gang universale feiringene av vårjevndøgn, som startet på den gamle nyttårsdagen den 25. mars og som sluttet 21. april. I India er vårjevndøgnfesten navngitt som Holifesten, og den avsluttes den 31. mars. Folk blir som regel lurt ved å sendes ut på fruktløse ærend, og tradisjonen sies å ha pågått i uminnelige tider.

Likevel er det usannsynlig at denne forklaringen på aprilspøkens opprinnelse er korrekt. Lenge før 1582, da kong Karl IX av Frankrike brakte inn den nye gregorianske kalenderen, hadde franske og nederlandske kilder fra 1508 og 1539 beskrevet aprilspøker og skikken med å lage dem på den 1. april.

Selv om 1. april lenge så ut til å ha vært en vanlig fest i Storbritannia så var det tydeligvis ikke før starten på 1700-tallet at aprilspøker ble en vanlig skikk. I Skottland er skikken kjent som Hunting the Gowk, som vil si å jakte på gjøken, og aprilspøker var aprilgjøker, der gjøken var, som i de fleste land, et ord for forakt.

Nederlenderne har sine egne grunner. Tilbake i 1572 var Nederland fremdeles styrt av kong Filip II av Spania. Det var nederlandske opprørere rundt omkring som kalte seg selv Geuzen etter det franske Geux som betyr tiggere. Den 1. april 1572 inntok de en liten kystby kalt Den Briel. Denne hendelsen var også starten på et omfattende opprør mot spanjolene i andre byer i Nederland. General Alva av den spanske hæren kunne ikke gjøre mye. Bril er det nederlandske ordet for briller, og den 1. april 1572 oppstod uttrykketmistet Alva sine briller. Nederlendere finner dette ordspillet så morsomt at de fremdeles markerer denne dagen.

Skikken med spøker den 28. desember eksisterer også i noen deler av Belgia, som for eksempel i provinsen Antwerpen. Den flamske tradisjonen er at barn skal låse ute sine foreldre eller lærere og bare slippe dem inn hvis de lover å ta med godteri samme kveld eller neste dag.

I Iran spiller folk hverandre puss den 3. april, den trettende dag av den persiske kalenders nyår (Norooz). Denne dagen kalles Sizdah Bedar som betyr utendørs-tretten. Det sies at folk bør gå ut denne datoen for å unnslippe ulykken fra tallet 13.

Så er mars over

På kort tid har det blitt et yrende fugleliv, de kommer i alle størrelser. 

Alt fra hønsehauker til små svarttroster.

Eller ender...

Ja hva skal man si om mars? Patran kom med forslag om vegetar uke, så da ble det vegetarmat en uke. Bønner og løk i utallige varianter var vel egentlig hovedingrediensene. Konklusjon var at det var mye som kunne vært skikkelig godt ved siden av kjøtt, fisk eller kylling. 

Ingen hjemme sa du?

Mars har vist seg å være en skikkelig vårmåned, hestehoven har kommet... men ikke hos meg da. Her er det snø ennå.

Enkelte cacheturer har gått gjennom tepper av blåveis. Har sett gjennom de siste bildene i kveld, og dere har mye å glede dere til framover.

Oppdatering på geocacheturer,så har det blitt hele 90 bokser i mars. Totalt så er det 192, det vil si at jeg mangler kun 108 så er målet for 2016 nådd. Skulle ligge rimelig bra ann til det.

Jeg har cachet i 10 av landets 428 kommuner, fordelt på 3 fylker. 

Juvfossen

Ruudsvassdraget omfatter flere mindre innsjøer i Brekkebygda. Langevannet, Breivannet, Setertjern, Nordtjern og Vettertjern samt småelvene mellom.

I Rudselva har det vært fløting av tømmer i flere hundre år. Fløtningen var mange ganger vanskelig og det ble ofte hauger ned for dammen i «Klemma» og under Juvfossen. Store hauger kunne stå oppe på Juvfossen, da disse løsnet gikk de kun ned og satte seg fast under og stod hele fossen opp. Det tok 3-4 dager å få løsnet. «Klemma» ble nedsprengt i 1928 og da ble elvebunnen flat og siden har det gått bra her. Dammen ble samme år forhøyet så vannføringen ble noe større. I ca. 1860-70 ble sidemurene av til dels solide og av meget grov stein bygget i Ruudselva.

I Juvfossen har det vært industri i mange år. Møllen malte mest for Brekkebygda og Vestbygda inntil den ble nedlagt i ca. 1874. I 1688 bestemte kong Christian V et sagbruksreglement for å redusere de store hugstene i skogene. Hver sag ble tildelt et maksimalt antall «bord at skiære». Juvsagens privilegium var fra 1788 og er underskrevet av Christian VII. Juvsaga hadde kun privilegium til å skjære bord for bruk i bygda, ikke til eksport. 

I Juvfossen var fallhøyden oppdelt. Vannet gikk først gjennom møllens fossekall med et fall på 6-8 meter. Derfra videre i renne til fossekallen som drev oppgangssagen. Fallhøyden var ca. 8 meter.

I Saghølen straks ovenfor fossen, var det en liten dam med luke hvor vannet kunne samles når det var lite vann i elva. I dag er det ved Juvfossen kraftverk som tilhører storgården Ruud.

Ruudsvassdraget er et populært område for fiske. Ørret på omkring 1 kg er ikke uvanlig, men man kan også få både abbor, sik karuss og røye der. Sokna JFF selger fiskekort for Ruudsvassdraget. Det er merket opp flere fine fiskeplasser som har en lett tilgjengelighet og flere fiskestier. Det er også fine muligheter for isfiske her.

Utedag med fotoapparatet

En liten runde for å samle grønnebokser til gule smilefjes, for det hadde kommet en ny cache og jeg manglet noen fra tidligere som kun kunne plukkes når det var bart. Med 256 bilder fra dagens tur så blir det ingen innlegg fra dagens tur før i morgen.

Ikke nok med en runde på Røyse, så fikk jeg vasket hus og klær også. Patran skulle ikke hjem etter skolen, så jeg tok med de andre hundene på en runde nummer to for å finne bokser. Jeg hadde nemlig fått et lite tips om hva som var feil ved en "?" koordinat. Da var det så fristende å bare sjekke om jeg klarte det denne gangen. Det er ganske greit å finne noe man har leita mye lengre enn en burde etter. 

Mounty henter snøballer når en kaster dem i lufta. Ikke så enkelt å både kaste snøballer og ta bilde når han er i lufta. Spørs om det blir optimalt ved neste snøfall, eller jeg får hjelp før snøen smelter i vår.

Men om jeg kastet snøballen så han ikke rakk fram i tide, da ser han nesten ut som en leiken kattunge.

Ronja er rimelig på hugget nå jeg kaster, så hun må få noen hun også.

Hun lærte fort å holde seg unna Mounty, for han var så fokusert på snøballen at han ikke så hvor han landet. Ronja vil jo ikke landes på.

Men hun er ikke langt unna!

Snart er det helg igjen!

Den gamle runesteinen

Den gamle runesteinen på Bergermoen mellom Hønefoss og Jevnaker markerer grensen mellom gårdene Egge på Ringerike og Berger på Hadeland og har stått her i uminnelige tider. Steinen ble utsatt for hærverk og slått i stykker, derfor ble den i 1875 flyttet til Universitetetets Oldsakssamling i Oslo. Steinen som står her nå er en kopi som ble reist i 1992 på det opprinnelige stedet.

Det står flere innskrifter på steinen.

þa reist mik ok Ámundi Ormsteinsson á Sotrangi.

Oversatt "Da ristet meg, og reiste (steinen), Åmunde Ormsteinsson på Sætrang". Denne innskriften antas å være fra ca. 1200. Storgården Sætrang ligger 15 kilometer mot sørvest. Innskriften henger nok sammen med en grenseoppgang.

Hér er endimerki ór austr í Langaforsinn.

Oversatt "Herfra går grensen øst i Langefossen". Denne innskriften antas å være fra ca. 1300.

Fura.

Oversatt trenavnet "furu". Kanskje dette har noe med en grensebeskrivelse å gjøre.

Har du lyst til å engasjere deg?

Kan vel ikke akkurat si det var en drøm å stå opp i dag tidlig. Etter klokkeflytting og mange fridager så er vel ikke akkurat å legge seg om kvelden vært hovedprioritet.

I natt regnet og blåste det, så det var bare å lukke soveromsvinduet for å få sove. Siden vinduet blås helt opp og det regnet inn, men jeg lå fortsatt bare å vred med. Nei Ole Lukkøye var langt unna, håper han stikker innom litt tidligere i kveld.

Etter alt mildværet i det siste med godt ispedt regnvær så er det ikke mye hold i snøen lenger. Det er lett å glemme for små frøkner som er superivrige.

Spørs om jeg tar med meg Ronja på geocaching i morgen, har iallefall planer om å finne koordinatene til bonuscachen så jeg får startet utleggene der snøen er borte allerede. Så må jeg vel plukke noen i samme slengen før det blir husvask hjemme.

Håper på solskinn så jeg kan vaske litt klær og henge til tørk ute. Det er ikke noen som lukter så godt som klær som har hengt til tørk ute i frisk luft. Håper på fint fotolys så det kan bli mange bilder også. Snart ferdig med påskebildene så da er det på tide med påfyll.

Spørs om jeg skal finne et sted som frøkna kan få ut litt energi, med bra bakgrunner. Kanskje jeg skulle bli med på et par av bildene også...

Jeg har sikkert nevnt det noen ganger tidligere, at jeg støtter en organisasjon som heter La Humla Suse. Der får jeg nyhetsbrev fra tid til annen. I dag kom årets første: 

Så du noen gåseunger i påsken? Visste du at en av de aller viktigste blomstene for humledronningene når de våkner fra vinterdvalen er gåsungene som kommer tidlig på våren? Gåsungene er egentlig blomstene til seljetreet. Gule gåsunger er hannblomster og grønne gåsunger er hunnblomster som finnes på hvert sitt tre. Humledronningene flyr fra tre til tre og samler pollen fra hannblomstene og nektar fra hunnblomstene. Dette er viktig mat for de første humlebarna som humledronninga er helt alene om å fostre opp. Selja er derfor det viktigste vårtreet for humlene. Ta vare på selja for å hjelpe humledronninga tidlig på våren! La Humla Suse håper alle hadde en god og summende påske.

Spørs om jeg må investere i et insektshotell også. Da har de større sjanse til å formere seg og bringe naturen til å gå rundt igjen,

Har du lyst til å engasjere deg i La Humla Suse? Vi trenger ververe!

Gjennom sommersesongen har La Humla Suse stands rundt om i landet for å spre informasjon om vårt arbeid, og nå leter vi etter deg som har lyst til å bidra på disse standene!

Om du ønsker mer informasjon, så ta kontakt med Stine på stine@lahumlasuse.no

Dette er frivillig arbeid så arbeidsmengden bestemmer du selv.

Det er gøy å se når hundene koser seg sånn når vi er ute på tur nede på jordet. I dag hadde jeg med kamera for å ta bilder av snøsmeltingen, for vi har slett ikke så mye snø nå lenger. Men disse bildene er ikke en uke engang.

Ha en trivelig tirsdagskvel!