Kan du tenke deg hvor nydelig det var å våkne opp søndag morgen uten å høre et eneste regndrøpp utenfra? At det ikke sildret i takrenna som ikke klarte å ta unna mengdene som fosset ned fra himmelen? Søndag ble også avreisedag, så under frokosten kom det opp forskjellige reiseruter vi kunne ta hjem. Kjersti hadde nemlig vært på de traktene for mange år siden, så vi skulle friske opp gamle minner ble konklusjonen.
Første stopp etter avreise ble Gålå, der parkerte vi ved bommen omtrent for å ta første runden ut i terrenget. Etter en stillesittende dag på lørdag var jeg klar for mer enn en tur. Kjersti derimot var ikke fult så klar, men en tur var hun gira på. Det var helt greit å gå, for beina hadde vi ikke trenet nevneverdig dagen før. Vi var begge litt småstøle når armene skulle over ørehøyde. Begrense seg, det vet vi ikke hva er noen av oss. Vi er nemlig ikke såååå gamle at vi trenger begrensninger.
Det var ikke så mye myrull som jeg hadde regnet med, men på ei myr var det en god del. Etter gårsdagens regnvær så var den ganske sammenklistret og struttet ikke som den pleier utover myra. Frida sjekker gapahuken, det kan jo hende det er noen skumle menn der.
Det var nok av alternativer for turruter, ja om vi hadde ski da vel og merke. Til fots var det kun ei løype.
Til tider var det ganske tett å komme fram, men fin sti å følge hele tiden.
Til tider rimelig vått etter alt regnet og endel bekker som vi måtte krysse.
Ruta vi hadde valgt inneholdt mye myr og mange vann.
Det var satt ut utallige krakker langs stien, ikke alle hadde like fin utsikt som denne.
Plutselig dukket det opp en svær steinhaug i vannkanten.
Stien gikk rundt vannkanten og vi fikk se denne steinhaugen på nært hold.
Det var flere informasjonstavler langs stien, og denne steinhaugen viste seg å være et skiferbrudd.
Etter ennå en klynge med skilt valgte vi å følge veien vi endte ut på i retning parkeringen.
Når stien er så brei at en kan gå ved siden av hverandre, da kalles det vei.
Det var egentlig veldig lite sau i fjellet. Innimellom møtte vi på noen få søyer med lammene sine.
Når det har regnet så mye at bekken flommer over brua.
Da gjelder det å vasse over der brua er, ellers kan det brått bli veldig djupt.
Bella er ikke fult så nøye på slikt
Det var en nydelig temperatur å gå i. Helt greit at sola bare glimtet til innimellom.
Det bugnet av markblomster i fjellet
Etter å ha gått noen kilometer langs denne veien ble vi litt i tvil om den kom til å svinge så mye at vi kom tilbake til parkeringen. Plutselig hørte vi biler i det fjerne, så vi antok at vi nærmet oss Peer Gyntvegen. Brått dukket den opp i småskauen sammen med noen sauer.
Det var stor forskjell på sauene, noen forsvant så fort de så oss, mens andre eide rett og slett plassen sin.
Så gikk veien rett fram så langt øyet kunne se. Det var ikke mange humpene på denne veien, men jammen var det en bil som kjørte rett opp i en søledam så jeg ble sprutet på fra topp til tå. Kanskje helt greit at den bilen ikke stoppet kjenner jeg i etterkant.
Utover dagen var det spådd mer og mer sol, det viste seg å slå til.
Etter endt tur bevilget vi oss en kjøttkakemiddag med kålstuing på kafeen på Gålå.
